Bilde 1 av 4
Reportasje

Et hjem på veien

I en folketom gate i Oslo sitter Mariana Lupu og lengter hjem til sine barn og sin familie 2.500 kilometer unna. Avbrekk fra kulda og tiggingen får hun på en sovesal.

Det er fem minusgrader ute. En rekke romkvinner drar med seg trillebager og poser med alt de eier, ut i kulda og inn på stappfulle busser og trikker. En ny arbeidsdag er snart i gang. Mariana Lupu (42) går sammen med sin niese, Corina Dinu Maria.

Kvinnen tidlig i 20-årene har to barn hjemme som trenger mat og klær. Hun og tanten pleier å slå følge. Fra overnattingsstedet, til trikken. Av på samme holdeplass.

Vårt Land møter dem et par uker før jul. Lupus faste plass er i Markveien. I seks år satt hun ved en matbutikk, før vekterne nektet henne det. Rett ved butikken kunne hun få pant fra kunder på vei inn. Nå sitter hun hundre meter lenger ned i gata i stedet. Det har gått ut over inntekten.

– Jeg plaget ingen, sier hun selv.

Hun vil så gjerne få plassen tilbake. Gaten er pyntet med lys, vindusutstillingene glitrende i førjulstida. Kulisser for henne som sitter utenfor. Noen ganger i tolv timer. De fleste går forbi uten å vie henne et blikk. Noen få stanser opp. Et smil utveksles, det klirrer i en kopp.

– På én dag kan jeg få kanskje 200–300 kroner. Da er jeg fornøyd.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Finner ly i gaten til skytshelgenen

Kvelden før: Med kyndige hender fordeles kjøttbiter i en panne. Duften fra grønnsaker i ovnen sprer seg utover lokalet. Noen har ikke spist varm middag siden fredag, da kjøkkenet sist var åpent.

Kirkens Bymisjons akuttovernatting for fattige, tilreisende kvinner er avhengige av frivillige for å få det til. De vet ikke alltid om det vil komme frivillige neste dag.

Kanskje er det Oslos egen skytshelgen, St. Hallvard, som våker over sjelene her: Senteret ligger i gaten som bærer hans navn.

Fra høylytt matlaging til ro

På kjøkkenet flyter praten stort sett på rumensk, tidvis på romfolkets eget språk. En av kvinnene har noe på hjertet. Hun er ung, iført jeans og hettegenser, og hun skjønner ikke hva vi journalistene har der å gjøre. «Hvorfor er dere her? Dere tjener penger på å komme hit og skrive om oss.»

En annen kvinne kjefter mens hun smeller med kjelene. Hun må rydde opp etter alle andre, påstår hun. Så får hun svar på tiltale. Blodsukkeret er lavt etter timer uten mat. Sakte, men sikkert senker matroen seg. Damene deler med hverandre. Én hadde kun med seg tomater og brød. Hun får varm mat av de andre. Polenta og kjøtt sendes rundt bordet.

Elena Vaduva forbereder kveldens måltid.

Elena Vaduva forbereder kveldens måltid. Foto: Evelyn Pecori

– Jeg vil ikke dø her

Elena Vaduva smiler og ler mens hun skyller grønnsaker i vasken. Kvinnen i 70-årene er en del av et dette fellesskapet, selv om hun bare har vært i Norge i en drøy uke. Tidligere har hun vært i blant annet Sverige, Belgia og Portugal. Om rundt en uke håper hun å få reise hjemover igjen, til Romania.

Noen få norske hundrelapper er verdt uendelig mye mer i Romania. Men det er vanskelig å få penger her også. Nordmenn er lei, tror Vaduva. Lei av å bli spurt om å gi og gi.

Hun er ikke bitter når hun sier dette, hun bare konstaterer det. Egentlig hadde hun håpet å møte en norsk velgjører. Men det tror hun ikke vil skje. Derfor blir hun, enn så lenge. Selv om hun er redd for å dø i dette fremmede vinterlandet.

– Jeg er gammel. Jeg vil ikke dø her.

Hvem skal frakte kroppen hennes hjem hvis hun dør her? Det er dyrt.

Dette tenker hun på. Likevel må hun være her. Hun trenger penger – til mat, til vedfyring. I Romania er det ikke penger, sier hun.

– Der sulter man i hjel.

Redde for å sove ute

Elena Vaduva og de andre i spisesalen trenger ikke å bekymre seg for hvor de skal sove i kveld. Får du plass i «herberget», har du overnatting i fem døgn. Klokka 21 er det kø utenfor, av dem som ikke har sikret seg plass, som håper. Hver dag trekkes det lodd. Noen får slippe inn. Andre må gå igjen.

Det verste er når kun én eller to kvinner ikke får plass, mener Raluca Motei. De er livredde for å sove alene ute. Om flere blir avvist, kan de i hvert fall finne et sted sammen.

Sosialarbeideren er selv rumensk, jobber på senteret og er kvinnenes venn og trygge havn.

To kvinner er på vei til dusjene, i morgenkåpe og slippers. Fra rommene som ligger på begge sider av korridoren høres samtaler og latter.

To kvinner er på vei til dusjene, i morgenkåpe og slippers. Fra rommene som ligger på begge sider av korridoren høres samtaler og latter. Foto: Evelyn Pecori

Et land av etterlatte barn

Som romkvinner flest fikk Mariana Lupu barn tidlig. Hun var 19 år da eldste datteren kom, det første av fem barn. 16 år gammel fikk datteren barn. Så i dag er Lupu bestemor i en alder av 42.

Det er ingenting hun heller vil enn å få være med familien sin i Romania. Hun ringer dem hver kveld, og håper hun får inn nok penger i ukene fram mot jul til at hun kan bli hos dem så lenge som mulig. Før hun må nordover igjen.

Bussturen fra Romania til Norge tar to dager. Hun gråter hele veien, forteller hun. Å forlate barneflokken er det verste.

– Det hender jeg tenker at Romania burde ha stengt grensene, så vi ikke kunne kommet hit. Så vi måtte vært med ungene våre.

Romania er i dag et land av etterlatte barn, og foreldre som har reist i håp om å gi de som er igjen en framtid. 3,5 millioner innbyggere har forlatt landet siden de ble med i EU i 2007, viser tall fra EU og OECD. De fleste til andre land i Europa.

Livet på senteret er som i en landsby

Klokka 23 er det stille på sovesalen. De som sover skal opp tidlig, opp til en ny arbeidsdag med tigging. Det gjelder å være tidlig ute for å sikre plassen sin. Men fram til da er dette et fristed, et avbrekk fra minusgrader, redsel for ran og overfall og jakt på ly fra desembervinden.

Maten er fortært på Bymisjonens senter. Flere av kvinnene sitter i klynger i gangene og prater sammen. Det er som en rumensk landsby, synes sosialarbeider Motei.

Latteren blander seg med barnestemmene fra alle telefonene. Det eneste damene er mer opptatt av enn å få laget mat når de kommer hit, er å få ladet mobilene sine. Da kan de ringe hjem. Til håpet som lever mer enn 2.500 kilometer unna den kalde oslokvelden.

Skammer seg over å tigge

Det er for barna hun tigger, bedyrer Lupu. Før hun begynte med det, reiste familien fra gård til gård. Hun gjorde småjobber og prøvde å holde barna med mat og klær. Barna fikk ikke komme inn på gården, de måtte vente ute.

Det holdt ikke. For åtte år siden bestemte hun seg for å reise til Norge. Hun tok valget om å la barna være igjen med bestemoren og satte seg på bussen.

Lupu viser stolt fram et bilde på mobilen av den yngste datteren, som nå er ti år, sammen med sønnen på 16. De ser glade ut, i ordentlige klær. Med tiggingen får hun råd til å gi dem klær, forklarer hun.

– Jeg klarer ikke alltid å sitte med hevet hode og si hei til folk som går forbi. Det er pinlig, sier Lupu.

Hun skammer seg, men tigger for barna. At hun har råd til å hjelpe dem gjør det verdt det. Selv nettene hun må sove ute, under en bro eller på papp utenfor en butikk, er verdt det. Håpet hennes er at de skal slippe det livet hun har hatt.

Drømmer om en bedre framtid for barna

Det er drømmen de bærer på, alle damene på Kirkens Bymisjons akuttovernatting for tilreisende fattige. At barna skal slippe å tigge. For noen er det for seint. Barna er her allerede, for å tigge, de også. For andre lever håpet.

En kvinne i 50-årene som ikke ønsker verken navn eller bilde på trykk, er spesielt stolt av sønnen som går på politiskolen i hjemlandet.

Felles for kvinnene her er at de har familie i Romania, og nesten alle pengene de får sendes dit. Selv akuttovernattingen, som koster 15 kroner, kan bli en for stor utgift. Mat vil de helst slippe å kjøpe, men heller håpe på å få, slik at de kan spare mer av pengene. Pengene sendes hjem hver uke, eller spares til vinteren. Til ved, varme klær og julemat.

Arbeidsdagen starter grytidlig. Mariana Lupu drar ut for å få sin faste plass, sammen med de andre som har overnattet på akuttovernattingen.
En av de første kvinnene som trekker lodd, får en lapp med et rødt kryss. Hun må gå videre, og håpe på plass et annet sted.
Loredana ser på loddet hun trakk opp. Viser det et rødt kryss eller ikke?
Ribana Stefanache er en av de siste som trekker. Hun er lettet når loddet viser at hun får plass.

Arbeidsdagen starter grytidlig. Mariana Lupu drar ut for å få sin faste plass, sammen med de andre som har overnattet på akuttovernattingen

Juleminner om egg og bakst

Da Mariana Lupu var barn, var hun mest spent på om moren fikk tak i egg eller ikke. Om hun hadde råd til å kjøpe, eller om husfruen på en av gårdene hun jobbet på forbarmet seg over dem.

– Hvis hun kom hjem med egg visste vi at vi kom til å få julebrød, sier Lupu.

Hun minnes duften av det søte brødet med rosiner. Juleforberedelsene handlet mye om dette: egg, eller ikke egg. Kjøtt nok. På julaften skulle alle bli mette.

Lupu rakk ikke hjem til jul. Men det er verdt det, dersom hun får nok penger. Nok til å kunne bli i Romania så lenge som mulig før hun må tilbake. Nok til å glede barna og utsette avskjeden.

(Vårt Land)

Les kommentar: Ta en titt på bildet. Hvem plager omgivelsene mest? Tiggerne, eller selgerne?

Mer fra: Reportasje