- I år skal jeg virkelig gå i 8. mars-tog. Det blir aller første gang, sier studenten Ayesha Wolasmal (26), tidligere journalist, UD-diplomat og soldat i de norske styrkene i Afghanistan.

- Jeg skal gå bak parolen mot reservasjonsretten. Det er ikke til å tro at vi faktisk diskuterer disse tingene i Norge, i 2014! Den abortdebatten som går nå, minner meg om den som går i land i den tredje verden, i gammeldagse, patriarkalske samfunn.

- Eller i Norge på 70-tallet, sier Marta Breen (36), journalist, forfatter og spaltist, som i det siste har vært «overalt» i nyhetsbildet etter at hun i Dagsavisen tok et ironisk oppgjør med «Ord som hater kvinner», som «muffinmage», «bollemus» og «kalkunhals».

- Jeg skal også gå i 8. mars-tog i år, bak parolen mot reservasjonsretten. Jeg er blitt både båret og trillet i 8. mars-tog av mamma på 70-tallet mange ganger, men det er snart ti år siden jeg gikk i tog selv, sier Breen.

Men Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (41), alias bloggeren «Vampus», skal ikke gå i tog i dag. Overhodet ikke.

«Vampus» er imot reservasjonsrett for fastleger, hun også. Men det er hennes egen Høyre/Frp-regjering som vil innføre reservasjonsretten, etter en avtale med KrF, og Heidi Nordby Lunde har tydelig sagt ifra om at hun kommer til å følge partilinja, stå ved avtalen og stemme ja i Stortinget utpå våren. Dessuten: Hun kommer jo tross alt fra Høyre.

- Og Høyre-folk gå‘kke ikke tog, vet du! flirer Lunde.

- Nei, de tar kanskje ikke til gatene på den måten?

- Jo, jeg har deltatt i demonstrasjoner, men 8. mars har vært venstresidas dag, og høyresida har ikke vært inkludert. Kvinnedagen føltes aldri som «min» dag, så det har ikke vært naturlig å gå i 8. mars-tog heller, sier «Vampus», som på midten av 90-tallet startet «Kvinner for porno», et motsvar til de klassiske rødstrømpene i Kvinnegruppa Ottar.

- Jeg kommer fra arbeiderklassen i Groruddalen, og der var ikke 8. mars noe tema. INGEN jeg kjente på Veitvet gikk i tog på 80-tallet. Ingen! Jo, vi gikk i 17. mai-tog, men det var det toget vi gikk i, liksom!

- Egentlig var det sånn for oss som vokste opp på Grünerløkka på 90-tallet også, sier Wolasmal.

- Jeg kan aldri huske at vi gikk i 1. mai-tog eller 8. mars-tog. Bare 17. mai-tog! Det var kult, det, men i år syns jeg det er kjempeviktig å gå i 8. mars-tog. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan la være!

- Jeg gikk heller ikke i så mange 8. mars-tog hjemme i Larvik. Da jeg vokste opp på 80-tallet, var alle veldig opptatt av å markere at kvinnekampen liksom var vunnet. 70-tallsfeministene var blitt litt eldre og hadde kommet inn i posisjoner i akademia og politikken, vi hadde Gros «kvinneregjering», og Norge var «verdens mest likestilte land». Vi solte oss i glansen, og alle skulle være fornøyde, sier Breen.

- Vi tok mye for gitt, nikker Lunde.

- Overalt så du kvinner på vei inn i arbeidslivet, de gikk med stresskofferter og hadde disse forferdelige skulderputene....

Lunde grøsser ved tanken.

Dagsavisen sitter sammen med Ayesha Wolasmal, Marta Breen og Heidi Nordby Lunde på en kafè med utsikt over Youngstorget, som i dag kommer til å fylles til randen av kvinner som vil demonstrere mot den nye regjeringens forslag om reservasjonsrett. Vi har møtt de tre for å ha en slags feministisk «vareopptelling» over året som er gått siden fjorårets 8. mars. Men da må det være lov trekke noen linjer bakover i historien også. Både til kvinnebevegelsens store tiår, 70-tallet, som i år føles ekstra nært, og til tiårene før det. Heidi Nordby Lunde kan skryte av at også Høyre og den borgerlige siden har hatt sine viktige pionerer, både på Stortinget og i kampen for kvinnelig stemmerett i 1913. Synliggjøringen av sterke kvinneskikkelser under 100-årsjubileet i fjor må noteres på plussiden i det feministiske «regnskapet», det samme at de «de fire store» i norsk samfunns- og arbeidsliv alle nå er kvinner. I løpet av det siste året har vi fått kvinnelig statsminister, kvinnelig finansminister og kvinnelig LO-leder, og fra før hadde vi fått vår første kvinnelige NHO-direktør.

«Vampus» synes også hun må nevne historiske Høyre-pionerer og begynner å telle på fingrene:

- Hallo, hør her, da: Høyre hadde første kvinne på Stortinget, vi hadde den første representanten med minoritetsbakgrunn, vi hadde den første homofile ministeren…. Ja, på hvilket område har ikke Høyre vært foran?! sier Lunde.

Men hun vil også gi honnør til kvinnegenerasjonen på 70-tallet som fikk igjennom store kvinnereformer og som i all hovedsak kom fra venstresida.

- Mener du at venstresida ikke bare har «rappa» 8. mars, men også kvinnebevegelsen?

- Det har vært noen store saker som venstresida har grepet tak i og vært i front for, og ære være den for det. Dermed er kvinnesak blitt deres domene hvor de sitter med definisjonsmakt. Det er ekskluderende for andre som også definerer seg selv som feminister. Og de største kampene har vi vunnet når vi har stått sammen, på tvers av Stortinget. Du trenger et flertall for å endre lover, og da må du jobbe bredt med saker.

- Abortspørsmålet samlet veldig bredt på 70-tallet. Det var den mest samlende saken, sier Marta Breen.

Breen vet mer om 70-tallet enn de fleste, selv om hun bare var ei lita jente på den tida. Nylig kom hun med en bok der hun sammenligner sin mødregenerasjon på 70-tallet med sin egen i dag. Dagens yngre kvinner har tilsynelatende fått det svært travelt med å bake cupcakes, og Breen ser dem i kontrast til sin egen mor og hennes jevnaldrende på 70-tallet. «Selv kjempet de for store og visjonære saker som abortlov, barnehageutbygging og lik rett til arbeid. De sto på barrikadene for at kvinner skulle bli tatt på alvor og få mulighet til å forsørge seg selv. Men alt døtrene deres synes å drømme om, er store, hvite bryllup og lekre stuer. Og kanskje et gavekort på Ellipseklinikken», skriver Breen, som synes den nye borgerlige regjeringen som kom i høst fører en politikk som gir et stort tilbakeslag for likestillingen i Norge. Nå er det hennes tur til å telle på fingrene: Innføring av reservasjonsrett for fastleger, kutt i pappapermen, økning i kontantstøtten.

- Vi har fått en likestillingsminister som ikke virker spesielt interessert i likestilling. Vi har fått en regjering som setter sin egen tolkning av friheten foran likestillingen, mener Breen.

- Men nå har vi nå en gang denne regjeringen, og for meg er det et plaster på såret å se alt dette nye engasjementet. Når noe settes under press og det er reell fare for å miste noe, da våkner folk. Det føler jeg er i ferd med å skje nå, og det føles deilig! Jeg har alltid vært litt misunnelig på mamma og dem, som var en del av en stor kraft der tida var overmoden for reformer. De hadde tidsånden med seg, vi «nye» feminister har alltid hatt den mot oss. Når folk føler at alt er oppnådd, er det vanskelig å argumentere for at det fortsatt gjenstår en del ting. Men nå, nå har vi tidsånden med oss!

Ayesha Wolasmal nikker enig. Også hun synes, som Marta Breen, at den nye borgerlige regjeringen har vært en stor skuffelse - sett med feministiske øyne - og at den har bidratt til et tilbakeslag for likestillingen. Først nå føler hun at ting står mer på spill også for norske kvinner, at det er noe som det er verdt å gå i et gammeldags 8. mars-tog for.

- Jeg strever med å forstå reservasjonsdebatten i mitt eget land, Norge, og den minner meg altså om abortdebatt som pågår i patriarkalske land i den tredje verden, sier Wolasmal, som er født i Norge og oppvokst på Grünerløkka med foreldre fra Afghanistan.

Hun har også bodd og feriert i Afghanistan i kortere perioder og reist rundt i Pakistan og i land i Midtøsten, både som journalist og diplomat. I flere omganger tjenestegjorde hun også som norsk soldat i Afghanistan. Det var i uniform hun hadde sin hittil sterkeste 8. mars-opplevelse:

- Jeg var på besøk i et kvinnefengsel i Meymaneh da det var 8. mars. Da ble det et viktig poeng å markere dagen der, og ikke minst å informere kvinnene der om at det faktisk finnes en egen dag for kvinner. Det syntes de var kjempemorsomt!

- De hadde ikke hørt om kvinnedagen før?

- Nei, du skulle bare visst hvor lite de vet om hvilke rettigheter de har. Jeg forklarte dem om historien bak og fortalte om hvordan kvinnene har det i Norge. Jeg tror de syntes det hørtes ut som et eventyr, alt sammen, helt uoppnåelig. Vi hadde med oss potetgull, brus og sjokolade fra den norske leiren, det er vel det nærmeste jeg kommer å «feire» 8. mars!, sier Wolasmal og må smile ved tanken.

- Det blir mye sterkere når du opplever 8. mars et sånt sted. For meg har kvinnedagen alltid vært en dag da jeg tenker på de kvinnene som ikke er i nærheten av å ha de rettighetene vi har i Norge. Det aller viktigste kvinnespørsmålet internasjonalt i dag er for meg utdanning. Her i Norge er det en selvfølge, men utdanning er ingen selvfølge i Sudan eller på landsbygda i Pakistan. Jeg har sett hvor avgjørende det er når jeg har reist i forskjellige land. Kvinner mangler kunnskap om helse, rettigheter, kosthold og reproduksjon. Hvert 90. sekund dør det en kvinne i barsel, minst 360.000 dør i året. Dette er veldig store tall! Det er også noe man kan gjøre noe med, mener Wolasmal, som har en hjerte­sak i tillegg:

- Vi må ikke glemme gutta! I patriarkalske samfunn er det fortsatt mennene som tar beslutningene. Selv om jenta får en topputdannelse, må hun fortsatt be om tillatelse fra faren, broren eller mannen. Det er viktig at vi gir også de unge guttene en god utdannelse, slik at vi kan åpne deres sinn. Vi må ikke glemme den kulturelle konteksten vi opererer i, sier Wolasmal engasjert og kommer inn på det kanskje største symbolet for kvinners rett til utdanning: Den pakistanske tenåringsjenta Malala som ble skutt av Taliban, men som i fjor sommer holdt en legendarisk tale i FN.

- Ja, Malala er selvsagt imponerende. Men faren hennes er egentlig langt mer imponerende! At han frigjorde seg fra tradisjonell tankegang og fikk Malala fram på den måten. Fy søren, jeg får helt gåsehud ved tanken! Ingen malalaer kommer noen vei om de ikke har en far eller bror som backer dem opp, sier Wolasmal.

- Enig. Dette blogget jeg faktisk om i fjor, da det var mange som ville at Malala skulle få fredsprisen, sier Lunde.

- «Altfor ung», skrev jeg. «Gi den til faren hennes i stedet».

Lunde og Wolasmal er også enige i spørsmålet om reservasjonsrett for fastleger, og Wolasmal sier hun kan forstå at Lunde likevel kommer til å stemme ja i Stortinget.

- Jeg har stor respekt for at hun har vært så tydelig på at hun er imot. Det er en helt annen diskusjon om hvordan det politiske spillet fungerer. Da må man svelge noen kameler. Og dette er din kamel, sier hun, henvendt til Lunde på den andre siden av bordet.

- Den er kanskje litt vanskeligere enn andre kameler, men hun har turt å si ifra om hva hun mener. Likevel, jeg skulle jo ønske at du hadde stått imot, sier Wolasmal.

- Men hva synes du om at mange kvinner ser din regjerings politikk som et stort tilbakeslag og at den provoserer folk til å gå i noe så gammeldags som et 8. mars-tog?

- Ja, men så bra! Da har vi vekket noen, da, sier Lunde spøkefullt.

- Det er en kjent sak at jeg ikke er enig i alt min regjering står for. Jeg er ikke for kontantstøtte. Jeg har vært tydelig på hva jeg mener om reservasjonsretten, men jeg har altså en avtale jeg må forholde meg til. Samtidig synes jeg det er bra at vi nå har fått en stor debatt om abort. Det skal være vanskelig med etiske spørsmål, og jeg synes nettopp abortspørsmålet skal være vanskelig. Når vi nå bryner oss på det igjen, gjør det oss mer robuste. Debatten i seg selv er ikke et tilbakeslag, sier Lunde, som også støtter regjeringens kutt i pappapermen.

- Selv med tvungen pappakvote velger fortsatt 41 prosent av norske kvinner å arbeide deltid. Dersom målet var å få flere kvinner ut i arbeid og bli økonomisk uavhengige av sin mann, har åpenbart ikke nærmere 20 år med tvungen pappakvote fungert. Pappaperm var kanskje et godt politisk virkemiddel for 20 år siden, nå er det på tide å la familiene velge selv, mener Lunde.

- Men jeg oppfordrer da menn til å være sammen med ungene sine! «Dytt kjerringene ut og kom hjem», sier jeg til menn, sier Lunde, som synes det sterkt kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge er et større hinder for likestillingen i norske familier. Og her mener hun man bør begynne med skoleelevene, når de velger utdanning.

- Mange kvinner utdanner seg til dårlig betalte jobber med lav status. Ofte er det den lavest lønte som blir hjemme. Når kvinner tar en utdanning som gir dem en godt betalt jobb og mor og fars jobber blir «like viktige», da blir den permisjonen delt, tror Lunde, som i likhet med Wolasmal også lander på utdanning som det viktigste «kvinnespørsmålet».

Marta Breen, derimot, blir egentlig bare provosert av spørsmål om hva hun mener er «det viktigste kvinnespørsmålet i vår tid».

- Jeg er lei av at folk alltid må rangere «kvinnesaker»! Når jeg snakker om det jeg ser som mitt felt, som medier, kultur, musikk og skjønnhetsindustrien, får jeg alltid høre: «Ja, det der er jo i hvert fall ikke viktig, for tenk på kvinnene i Afghanistan eller Syria!» Det er en form for hersketeknikk: Du skal alltid diskutere noe som er «mye viktigere». Jeg vil bare si til yngre jenter: Ikke bli med på det! Se heller med et feministisk blikk på «dine» områder. Er du i helsevesenet, er du kanskje opptatt av ufrivillig deltid eller at kvinnesykdommer har lav status. Jobber du i skolevesenet, er det andre problemstillinger, sier Breen.

- Er kvinnekampen i verden blitt «for stor», det svinger fra basic menneskerettigheter til pappaperm?

- Ja, og det kan man si om feminisme generelt. Det er stor forskjell på feminismen her i Vesten og den islamske feminismen som er på frammarsj, sier Wolasmal.

- Er kvinner likevel på en måte likevel «pålagt» å heie hverandre fram og støtte «medsøstre»?

- Selvfølgelig ikke! sier Breen kontant.

- «Solidaritet» er et av de fineste ordene jeg vet om, men ord som «medsøster» blir nok misforstått av mange i dag.

- Når man merker den tonen i damebladene, liksom «vi kvinner vil og kan!», sier Lunde og grøsser igjen.

- Og så sitter de en hel dag i Oslo Konserthus på «inspirasjonsforedrag» og lurer på hvorfor de ikke kommer seg opp og fram her i verden. Da får jeg lyst til å rope: «Det er fordi du sitter i Oslo Konserthus i stedet for å være på jobben!»

hanne.mauno@dagsavisen.no

«Gode rollemodeller er viktig»

Som den første kvinnelige NHO-sjefen har Kristin Skogen Lund makt til å påvirke norske arbeidsfolks liv. Hva synes hun er det viktigste like­stillingsspørsmålet i dag?

– At alle skal ha like muligheter, sier hun kjapt. Men det er ikke det samme som at alle skal være like eller at resultatet alltid blir likt.

– Betyr det noe for likestillingen at de «fire store», LO-sjefen, finansministeren, statsministeren og du selv nå alle er kvinner?

– På en måte er det en tilfeldighet at disse rollene er besatt av kvinner samtidig, men det som ikke er tilfeldig er at det er mulig. Det som kjennetegner hvor langt vi er kommet i likestillingen er at ingen lenger ser på dette som noen kuriositet. Det er blitt normalt. Når det gjelder for eksempel Erna Solberg, tror jeg folk først og fremst tenker på henne som statsminister, ikke som kvinne. Den som tok Norge med på reisen og banet vei var Gro Harlem Brundtland.

– Kunne du sittet der du gjør i dag i 1973?

– Nei. Det tror jeg hadde vært helt utenkelig. Det har skjedd veldig mye og det er selvfølgelig fordi veldig mange har banet vei, vært modige, gått foran og tatt støyten som det er ved å være førstemann. Men jeg har også lyst til å gi honnør til norske menn som har gjort mye for å fremme likestilling og løfte kvinner fram. Jeg og min generasjon nyter godt av fruktene av det arbeidet for jeg mener at jeg i dag har like muligheter som menn. Og det er jeg veldig glad for, og jeg tar det ikke som noen selvfølge.

En av de mer interessante debattene om kvinner og ledelse det siste året dro hun selv i gang da hun uttalte til A-magasinet at det ikke finnes noe såkalt «glasstak» som hindrer kvinner fra å søke topplederstillinger i næringslivet. Her føler hun seg misforstått.

– Å lede er utfordrende og krevende. Men det er usedvanlig viktig å skille kjønnsdiskriminering fra generelle utfordringer, det er to forskjellige ting. Og jeg har aldri sagt at ikke det finnes generelle utfordringer.

– Uansett, er det færre kvinnelige toppledere i næringslivet enn menn. Og hvorfor er det sånn?

– Det er tøft å være leder og man må ofre noe for å ha tid og kapasitet for å ha den type jobb. For eksempel var det ganske tøft å sitte i konsernledelsen i Telenor, og være president i NHO samtidig og ha fire barn. Men det hadde ingenting med kjønnsdiskriminering i Telenor å gjøre. Derimot forventes det, både av meg selv som kvinne og av omgivelsene, at jeg spiller en stor rolle i min familie. Der er det nok fortsatt en forskjell, men det kan altså ikke Telenor eller næringslivet klandres for.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

«Meld deg på!»

– Det handler om å ville rekke hånden i været og å melde seg på en reise som innebærer mye motgang, sier Anita Krohn Traaseth.

Hun er administrerende direktør i Hewlett-Packard Norge. Denne uka kom hun ut med boka «Godt nok for de svina» der hun deler sine refleksjoner rundt arbeidsliv og egen historie i håp om at flere vil ønske å gå helt til topps og ta et ekstra ansvar i næringslivet. I år kombineres det med bokutgivelsen hvor tema er mot, sårbarhet og troverdighet, og fest på Speilsalen på Grand med ulike faglige foredragsholdere hvor 300 menn og kvinner er påmeldt.

– Hva er viktigste råd du kan gi kvinner som vil bli ledere?

– At de må melde seg på selv. Politisk vilje over de siste 30 årene har lagt til rette for å få kvinner inn i politisk ledelse og i forenings-Norge. I tillegg har fantastiske rollemodeller gått i bresjen og kjempet for kvinners rettigheter og tatt på seg roller. Kvotering har ikke helt samme effekt på operativt ledernivå i næringslivet. Du kan ikke kvotere inn folk på toppnivå på samme måte som i ASA-styrene og det politiske liv, verv du kan bli valgt til. En topplederstilling er ikke noe verv, det er noe du må ville selv, og da må underskogen av kvinnelige mellomledere også bygges internt i selskapene.

– Finnes det et glasstak i toppen eller gjør det ikke?

– Glasstakbegrepet kommer fram igjen, for opprinnelig kom det fra to Hewlett-Packard ansatte i 1979. Glasstaket handler primært om steget fra å være mellomleder til å bli toppleder, og i Norge nå når vi snakker om næringslivet er mulighetene ganske like for begge kjønn. Og vi kommer aldri til å bli kvitt glasstaket. Å gå fra mellomleder til toppleder er et stort skritt som de aller færreste tar fordi det er få roller, enorm konkurranse og du må gjøre noen klare tøffe prioriteringer. Det er som toppidrett. Melder du deg på der, vil du garantert ikke vinne hver gang du deltar og du må trene mye. Og det er ingen menneskerett eller kvinnerett å komme til NM eller i VM verken i idrett eller i næringslivet.

– Hvorfor er det få norske kvinner som blir toppledere?

– Det er mange grunner til det. Du må jobbe mye, det er stort ansvar, sylskarp konkurranse og du må fighte med andre som har mer erfaring og kan mer enn deg selv. Og du må akseptere at du ikke er nummer en bare fordi du deltar. Ofte sliter du med få ressurser, for liten tid, for mange oppgaver og massevis av misfornøyde folk, og du må bidra med mye som er langt utenfor arbeidsinstruksen din. Derfor er det ikke alle som vil være toppledere, og det må jo også være ok? Det syns jeg det skal være lov å snakke om.

– Hvilke prioriteringer gjorde du for å komme gjennom glasstaket?

– Jeg født og oppvokst med Gro Harlem Brundtland som viste kvinner at de kan få til nesten alt de vil. Gro lærte meg at for å få til det, må du kunne stå i ting, ha integritet, ikke skylde på andre omstendigheter enn din egen dersom noe ikke går slik du vil. Derfor har jeg aldri hatt fokus på det som står i veien for meg selv om det jeg søker er risikofylt. Og jeg har tatt høyde for nederlag.

– Hvordan blir man så modig?

– Jeg har satt meg inn i egen historie, sett på hva som har formet meg. I arbeidet med denne boka har jeg oppdaget at jeg nok har beveget meg mye utenfor komfortsonen helt fra barnsbein av, og jeg har hatt mye motgang med mange bratte oppoverbakker. Men det er i disse oppoverbakkene jeg har lært viktige ting som jeg ikke kunne lest meg til på skolen.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

«8. mars er venstresidas dag»

Likestillingsminister Solveig Horne (Frp) har aldri gått i et 8. mars-tog i hele sitt liv.

Politisk kommer Frp-statsråd Solveig Horne ikke akkurat fra den klassiske kvinnebevegelsen. Tvert imot syns hennes partistifter, Anders Lange, at kvinnfolk i politikken var noe stort tull, som han sa det i et intervju med det daværende Arbeiderbladet en gang på 70-tallet.

– Lange var vel ikke akkurat en stor feminist?

– Nei, det kan vel være, smiler Horne som i dag skal holde innlegg for minoritetskvinner i Drammen. Men uansett ville hun ikke gått i 8. mars-tog.

– Jeg forbinder 8. mars med den røde siden av norsk politikk, som bruker dagen som sin aktivistdag. Tog er ikke min måte å fremme aktuelle likestillingssaker på.

– Men hvilke paroler kunne du i teorien gått bak?

– Jeg kunne gått bak «Stopp vold mot kvinner», for eksempel. Det er et tema jeg alltid har vært opptatt av.

– Det kan jo hende at det er en slik parole i år? Kanskje du skulle....?

– Ja, kanskje jeg skulle sjekke?! tuller Horne som uansett ikke kunne gått bak årets hovedparole i 8. mars-toget i Oslo: «Forsvar abortloven – nei til reservasjonsrett!». Også hennes parti, Frp, vil utad stå fast ved «abortavtalen» de har med støttepartiet KrF. Selv om den er så upopulær at den altså mobiliserer mange kvinner ut i gatene i dag. Også statsråden har fått med seg at årets 8. mars-tog blir det største på mange år.

– Jeg skjønner at det er et stort engasjement der ute, men samtidig syns jeg det er vanskelig å forstå dette sterke engasjementet. For jeg vet det, at denne regjeringen kommer til å sikre at alle de kvinner og jenter som ønsker å ta abort, fremdeles skal få ha den friheten.

– Men kvinnene må ta en omvei, og kan møte en lege som nekter å hjelpe dem?

– Jeg er sikker på at helseministeren finner en god løsning på dette, sier Horne, som avviser at hun er «en likestillingsminister som ikke er opptatt av likestilling».

– Jeg har brydd meg om likestilling hele veien, men jeg har kanskje en annen definisjon av hva som er god likstillingspolitikk enn det venstresida har.  Jeg syns statsministeren sa det veldig godt: «Likestillingsarbeid er like viktig for denne regjeringen, men det tar litt lenger tid fordi det er et par andre verdier vi vil ha med oss på veien». Som valgfrihet og fleksibilitet for familiene, sier Horne.

hanne.mauno@dagsavisen.no