En uforglemmelig syttende mai

Dagen de aldri får tilbake

Ayman, Åse og Emanuel er eldst på skolen i år, og skulle gått først i Oslos barnetog. Men sånn ble det ikke. 

Barnetoget opp Karl Johans gate er en over hundre år gammel tradisjon. Bare krigen kunne stoppe det. Og korona. 

Gnagsår. For varm eller for kald. Litt regn i nystelt hår? Lengselen etter is, pølser og brus. Nervene for om du får vinket til dem du skal vinke til. Hvem går ved siden av hverandre? Klarer vi å holde rekkene? Solbriller, lipgloss, paraply? Ikke plass i bunadsveska.

Det er vanligvis mange ulike tanker som går gjennom hodet på tusenvis av barn og unge hver 17. mai. Men i år er det helt annerledes. Det er ikke noe barnetog. Koronaviruset har vært fremst i pannebrasken i godt over to måneder.

Jubilanten

I begynnelsen turte vi kanskje ikke tenke tanken. Ville 17. mai bli avlyst? Nei, det var for tidlig å si. Alle avventet rådene til myndighetene. Så ble konsertene avlyst. Kinoene stengte. Oslo stengte, og folket begynte å gå og jogge tur i skogen.

Verden ble snudd på hodet, og alle planer ble lagt på is.

Slik var det for elevene ved Vålerenga skole også. Skolen som ligger i Oslo indre øst, og som ved åpninga i 1895 skal ha vært Oslos største. 17. mai 2020 skulle være spesiell for dem. Skolens korps feirer 100 år og skolen 125. Og elevene skulle få gå først i barnetoget. Det ble ikke sånn.

For abonnenter: Våre beste artikler om korona

Ekstra stas

– Det skulle bli ekstra stas i år. Vi går i sjuende, er eldst og skulle gå først i toget, sier Ayman Abdikarim.

Han smiler forsiktig med jakkehetta trukket godt over hodet. Det er kaldt i lufta i skolegården på Vålerenga skole. Men sola varmer, og det kjennes godt å være på skolen etter to måneder med hjemmeskole.

Foto: Hilde Unosen

Ayman, som er en av tre elevrådsledere ved skolen sammen med Åse Elvira Lilleberg og Emanuel Smári Nielsen, er i gang med skolehverdagen som er en ganske annen enn før koronaviruset brøt ut.

– Det har ikke vært så vanskelig, men litt merkelig, sier han.

– I starten tenkte jeg at vi hadde det så fælt. Men etter hvert begynte jeg å tenke over hvor heldige vi er sammenlignet med andrea, sier Åse.

– Ja, vi er veldig heldige, sier Ayman.

Åse, Ayman og Emanuel går siste året på Vålerenga skole. At 17.mai skulle bli helt spesiell visste de. Men ikke på denne måten. Foto: Hilde Unosen

Talene

Skoleelevene er mye ute. Særlig i området mellom skolen og Vålerenga kirke er lydnivået alt annet enn koronastille. Noen elever kaster ball, andre løper rundt og hoier, men alle holder seg i små grupper spredt utover det grønne gresset.

– For de yngre klassene er det lettere å ha undervisning ute, men vi har jo en del som må skje inne, forteller Åse.

Foto: Hilde Unosen

Selv om de tre elevrådslederne ikke får oppleve å gå først i toget, skal de likevel holde talene de har planlagt. Ayman og Åse skal holde tale i skolegården i forbindelse med flaggheisinga klokka ni om morgenen.

– Jeg skal snakke om 17. mai-tradisjoner og hva dagen betyr, sier Ayman.

Dagen er fortsatt viktig, men han innrømmer at han er litt lei seg for at toget og lekene på skolen er avlyst.

– Det er ikke noe vi er glade for, sier han.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Stengt skole

– Vi håper det kommer en del folk fra nabolaget. Jeg skal snakke om hvordan det er en annerledes 17. mai, og hvordan korona har påvirket hverdagen vår. Det snudde jo alt på hodet. Skolen ble stengt, treninga ble avlyst og nå får vi ikke 17. mai, sier Åse.

Som elevrådsledere har de fått en del trening i å holde taler. De holdt også tale på Verdensdagen for psykisk helse, og fikk gode skussmål.

Foto: Hilde Unosen 

Emanuel skal holde tale ved Henrik Wergelands grav 17. mai.

– Det er en sånn kransenedleggelse, forteller han.

Han er ikke så nervøs, men har lært seg mye om Wergeland gjennom forberedelsene sine.

– Jeg har vel skjønt at han var en ganske moderne mann i sin tid, sier han. Emanuel har savnet skolen.

– Da den stengte var det sånn: «Yes», sier han og rekker armen halvveis i været.

– Men allerede første dag med hjemmeskole, begynte jeg å savne skolen, sier han. Han har for det meste vært hjemme i eget selskap de siste to månedene.

– Jeg har funnet nye hobbyer. Blant annet å bygge modellting. Men det er en for dyr hobby. Hvis du skal bygge mye, i hvert fall, sier han og smiler. Han tror ikke det kommer kjempemange folk for å høre talen hans 17. mai. Men at den skal sendes direkte på Oslo kommunes nettsider, legger jo litt mer press på elevrådslederen.

Spesielt nabolag

Selv om elevene er tilbake på skolen, og sola har funnet veien til Vålerenga, preger koronakrisa det nokså Oslo-patriotiske nabolaget, forteller Åse. Hun tenker seg litt om før hun forklarer:

– 17. mai er noe helt spesielt her. Dette er et nabolag med veldig mye fellesskap, og da tror jeg folk her synes det er ekstra rart i år, sier hun.

Aase pleier å starte 17. mai hjemme med foreldre og besteforeldre.

– Etter hvert går vi opp i parken og møter alle vennene mine. Det pleier å være helt fantastisk stemning, da alle er glade, sier hun.

I år håper hun også å få vært litt med vennene sine, men hun vet ikke helt hva de skal gjøre.

– Vi har ikke noen spesielle planer. Bare være ute, kanskje.

Les også: Skole, helsetjenester og måten vi bor på: Slik tror ekspertene at koronakrisen vil påvirke oss (+)

Men de tre elevrådslederne er enige om at de kommer til å savne arrangementet med leker på skolen. Neste år er de ungdomsskoleelever. Ayman og Åse på Jordal og Emanuel på Kristelig Gymnasium. Muligheten til å gå først i barnetoget er borte, og de får den ikke tilbake.

– Tror dere at neste skoleår også blir annerledes på grunn av korona?

– Ja. Jeg tror alle har begynt å tenke annerledes, sier Ayman.

Egentlig skulle Solveig Brekke Hauknes danset på slottsplassen i morgen. I år feirer hun heller 17.mai hjemme hos kjæresten i Vågå. Foto: Hilde Unosen

Pusterom i bunadlivet

Vekkerklokka pleier å ringe rundt halv fem, og en time seinere står hun klar i nystrøket bunad. Men i år vil Solveig ligge og dra seg til minst klokka åtte.

Solveig Brekke Hauknes (26) er oppvokst med folkemusikk. Hjemme var det alltid mye dans, musikk og kultur. Begge foreldrene var aktive i folkemusikkmiljøet, mens storebroren valgte en litt annen sjanger.

– Både mor og far spiller trekkspill og mamma var aktiv danser, så vi har reist mye rundt på leik og spel. Broren min spiller trombone. Han har hatt mer interesse for nysirkus.

Som musiker og norgesmester i folkedans jobber hun til daglig som folkedansrådgiver i Noregs Ungdomslag.

Det er de du ser danse foran Slottet på TV 2s morgensending hver eneste 17. mai. For Solveig betyr det at vekkerklokka ringer rundt klokka 05.00.

– Man trenger litt tid for å få på seg bunaden, og gjøre seg klar. Det blir jo som regel en lang dag med dans. Vi starter på Egertorget grytidlig og deretter danser vi oppover Karl Johan og opp til Slottet før barnetoget. Etter det kan det gå slag i slag med brosteinsball og oppvisninger rundt omkring i byen.

Foto: Hilde Unosen

Sitter i kroppen

Akkurat som korpsmusikk får mange til å føle at de ufrivillig begynner å marsjere, skal du være en kald fisk om du ikke automatisk tramper takten til lyden av fele. For Solveig sitter det i kroppen. Tempo. Kroppskontroll. Følelsen av den nystrøkne skjorta, bunadlivet som strammer rundt midjen når hun svinger seg i dansen.

– Jeg har vossabunaden som jeg fikk til konfirmasjonen. Den er litt tung å danse i, så jeg har to andre bunader også. En vakker Nordlandsbunad. Og en enklere hallingstakk som jeg kjøpte da jeg skulle begynne å opptre med dans, den er letter å danse i og krever ikke så mye forberedelser og er enklere å ta med seg.

Livet har vært leikarring så lenge hun kan huske. Bare 6 år gammel begynte hun å trene organisert dans. I tillegg kjente hun dragningen mot djevelens favorittinstrument: hardingfela. Ble etter hvert en habil folkemusiker. På YouTube kan du finne klipp etter klipp med Solveig Hauknes Trio som spiller «Bruremasj fra Beiarn». «Halling etter Ola Mosafinn». «Pols fra Østerdalen».

– Hva jeg foretrekker? Det har blitt musikk og dans parallelt. Når man kommer inn i dette miljøet blir man bitt av basillen og alt henger jo sammen, så det er vanskelig å si.

Leikaring og folkedans har vært livet til norgesmester Solveig siden hun var 6 år gammel. Foto: Sindre Seppola Reed

Til kjæresten

For folkemusikere og dansere er våren spesielt travel, med reising til stevner og kappleik. Pardans, halling, kveing. Den store festdagen er selvfølgelig 17. mai og det føles rart at det ikke blir sånn i år. Hun er jo veldig glad i tradisjoner.

– Ja, jeg liker tradisjoner. Dessuten er folkedans veldig sosialt, man får mange felles venner og reiser landet rundt på kryss og tvers overalt. Miljøet er fantastisk. Inkluderende. Så dette med at vi må holde avstand i år er selvsagt leit, men jeg forstår at man må følge de retningslinjene som er gitt.

– Det er en helt egen stemning.

I år må stemningen manes fram hjemme. Folkedansen må du regne med å oppleve i TV-ruta. Og på nettet. Oslo kommune skal livestreame. Selv velger Solveig kjærligheten framfor å sitte foran skjermen.

Bekymret: Koronakrisen kan skvise unge ut av arbeidslivet  (+)

– Jeg bruker helgen til å besøke kjæresten min i Vågå, så det ser jeg lyst på. Kanskje er det godt å få et friår også, et lite pusterom. Bare være sammen og nyte dagen. Men jeg tror jeg tar med meg bunaden.

Kjæresten er også folkedanser, og hun synes det er fint å kunne dele lidenskapen siden den tar såpass mye av både jobb og fritid.

– Men vil du danse leikarring hjemme i stua i morgen får du et problem?

– Det funker dårlig. Men man kan alltids danse halling!

Silje Tollefsen (18) fra Lørenskog hadde gledet seg til russetida helt siden hun var liten jente. Hun er russepresident på Sørumsand videregående. – Jeg skulle organisere rebusløp og dåp. Det har ikke vært så mye å gjøre hittil. Foto: Hilde Unosen

Feiring i det blå

Strøken russedress. Parkasen med busslogo ligger innerst i skapet. Ubrukt. Og bussen de har brukt over en million kroner på? Den har Silje Tollefsen (18) aldri sett

I morgen er det 17. mai. I fjor, og i forfjor og i veldig mange år før det igjen, var det dagen da russetida var over. Et endelig punktum for flere ukers festing og faenskap. Tilbake lå de rødkledde, blåkledde og svartkledde strødd. Stinkende. Slitne. Men lykkelige.

Silje Tollefsen fra Lørenskog har gledet seg siden hun var barn. Som liten så hun opp til de kule og pene russejentene. Fryktet russeguttene, spesielt etter det året hun ble dynka med iskaldt vann på barneskolen. Tenk å ha eget russekort. Endelig var det hennes tur. Hennes år. Hennes tid i livet.

Hun ble russepresident på skolen. Meldte seg som presseansvarlig i hovedstyret. I fjor fikk hun rulle med russen 2019. Det var fett. I år skulle det bli enda fetere. Russ 2020. Hør bare hvordan det klinger. Dette skulle bli en tid hun kom til å huske for alltid.

Det kommer hun sikkert til å gjøre.

– Det har vært den nedturen.

Foto: Hilde Unosen 

Tre år med planlegging

«Du er ikke russ uten buss». Merket på den blå russedressen levner ingen tvil. Silje og gjengen hennes begynte å planlegge russetida i 1. klasse på Sørumsand videregående. Det må til når man skal samle inn en million kroner på dugnad. Dopapir, tennbriketter, kaker, de har banket på utallige dører.

Ikke alle har vært positive til å sponse russetiden. Noen har slengt døra i trynet deres. Litt kjipt, men ikke så kjipt som det som skulle komme.

Oslo-bunaden: Selvfølgelig måtte den skape debatt

Torsdag 12. mars, da Erna holdt den berømte pressekonferansen, chattes det som vanlig inne på Messenger i gruppechatten «Busset vårt (gult hjerte)». Noen og tjue jenter og en gutt er på bussen de har kalt «The Thief». Oppkalt etter Stordalens hotell på Tjuvholmen i Oslo. De innser ikke helt alvoret.

– Først tenkte vi at vi kunne rulle litt stille i skogen. Men så begynte alt å stenge, folk fikk bot for ikke å overholde karantenen. Da folk begynte å dø av viruset, fikk vi litt sjokk. Vi ble redde, flere på bussen har familie i risikogruppen. Og selvsagt tenkte vi på alle pengene og tida vi hadde brukt, at det bare gikk rett i søpla.

Skolen stengte, og siden har tida gått med til å vente. Etter at den første store skuffelsen la seg, har de prøvd å være kreative og løsningsorienterte. Silje sitter i hovedstyret for russen i Oslo og Viken. De har jobbet for å flytte russetida til 15. juni.

– Men det er jo mange russ som feirer nå?

– Ja, vandrerussen har startet, og de som har bussene klare, ønsker å starte natt til 17. mai. Noen snakker om natt til 1. juni. Det er i det hele tatt veldig mye usikkerhet. Det eneste som er sikkert er at det blir en begrenset og annerledes russetid.

Russekort, russedress og parkas med busslogo. Men for blårussen Silje har feiringen ennå ikke starta. Foto: Hilde Unosen

Mye sympati

Alle treffene de skulle på er avlyst. Tryvann, Lillehammer, Stavanger. Bare å glemme. Arrangørene i Stavanger har sagt de kan få pengene tilbake, eller komme og feste med russen neste år. Det siste er ikke Silje og bussgjengen hennes så gira på.

– Da er det jo 02-erne som er russ. Ikke vi.

Planen nå er å rulle fra 15. juni til 15. juli.

– Blir det ikke litt rart å feire russetida midt på sommeren?

– Jo. Og alle klærne vi har kjøpt er jo beregna på kaldt vårvær. De tykke parkasene får vi i hvert fall aldri brukt. Jeg var på butikken her en dag, og hadde på meg hettegenseren min med busslogo på. Dama i kassa spurte om jeg var russ i år, og sa at hun syntes skikkelig synd på oss. Vi har fått mye sympati. Det er skikkelig hjertevarmende. Og så lenge det blir rulling, så går det bra.

Gjengen på «The Thief» har også et ørlite håp om å få bussen klar til 17. mai. Det ser stygt ut. For bussen, som har to tyver dekorert på utsiden, er ikke ferdig. Da koronaviruset kom, stoppet alt opp. Nå jobbes det på spreng.

– Når så du den sist?

– Bussen står i Moss. Jeg har faktisk aldri sett den i virkeligheten.

Hvorfor det ble akkurat tuba har Jan Øien glemt. Foto: Hilde Unosen

Kampegutten

– Jeg har gått I 17. mai-tog hvert år i 69 år, så det kan være ok med en liten pause. Man må bare erkjenne at man ikke er 50 år lenger.

– Der ser du Georg, faren min. Han var korpsleder. Og der er jeg, som bærer fanen, sier Jan Øien.

Han har spilt tuba i over 70 år og 60 år av disse i Kampen janitsjar.

I dag spiller han aktivt i både der og veteranorkesteret. Vi møtes under orkesterets faste øving denne uka, som for anledningen skjer på et folketomt hotell på Østre Aker vei.

Gutta er bekymret for korona’n, mange av dem er også i risikogruppa på grunn av sin høye alder. Jan Øien har akkurat blitt tildelt æresprisen for 70 års deltakelse som aktiv korpsmusikant.

Fullt program

17 mai har vært og er den viktigste dagen i året for Kampen Janitsjarorkester. Vanligvis starter den klokka 06:30 med frokost, flaggheising, spilling flere steder i byen, deretter følger barnetoget. Tradisjonen tro rundes dagen av med showkonsert og stinn brakke på Stortorvets Gjæstgiveri, noe de har gjort med stor glede hvert eneste år i 30 år.

– Ja, du vet vi er ikke det beste orkesteret men vi er det mest spilleglade orkesteret, sier Jan Øien. Han hadde i utgangspunktet tenkt å være med på alt i år også.

Foto: Hilde Unosen 

Husker du denne? -Vi er jo Kampegutta. Det er en merkevare (+)

– Men jeg tror det blir litt redusert. Det programmet dem har i år er mer slitsomt enn vanlig fordi de har påtatt seg så mange spillejobber, sier han og vifter med spillelista for morgendagen. To tettskrevne A4-sider som han leser opp på rams.

– Dem har vel vært litt bekymra for at 17. mai i år skulle bli litt stusslig for folk, og så har de takka ja til alt. Men jeg vil ikke sette meg i bussen sammen med gjengen, og skal du måtte kjøre selv blir det trøblete med parkeringsplass. Så jeg stiller muligens på Gjestgiveriet og spiller litt der, sier Jan Øien.

Det passer dårlig med korona og korps.

– Jeg har hatt lungekreft, tarmkreft og har bare ei nyre, så skulle jeg bli sjuk er det ikke så mye å gå på.

– Men når man har gått i 17. mai-tog i 69 år er det vel lov å ta et hvileår?

– Ja da. Å marsjere i takt, bære det tunge hornet og samtidig spille, det er ikke bare bare. Det går på skjær vilje. Hadde jeg hatt et mindre horn hadde det kanskje ikke vært like slitsomt. Jeg føler meg i bra form, men ikke like bra som han som marsjerer foran meg liksom, som er bare 50 år. Sånt må man akseptere.

Jan bærer fanen og pappa Øien går ved siden av. Bildet er tatt i 1957. Foto: Arbeiderbladet

Østkantgutta

Alle som har satt bein på Karl Johan en 17. mai har kjent trøkket når dette folkekjære orkesteret kommer marsjerende og synger «det er vår og kampegutta går». Kommer det ikke en eneste gledeståre i øyekroken da, er du ikke ekte osloborger.

– Vi er ikke det beste orkesteret. Men vi er det mest spilleglade orkestret, sier Jan Øien.

– Er du ekte kampegutt?

– Vel, jeg er fra Sinsen og har gått på Rosenhoff skole. Men vi kalte oss kampegutter med en gang vi begynte i Kampen. De aller fleste var jo fra kampen. Jeg begynte sammen med den såkalte grini-gjengen, de musikerne som hadde sittet på Grini under krigen. Kommunister på sin hals. Det måtte vi bare svelge, de hadde en høy stjerne fordi de hadde vært med i motstandskampen. Så vi hadde ikke noen motforestillinger mot dem. Vi var ikke helt enige i det de mente om verdenssituasjonen, men det kom først seinere.

Kampen Arbeiderungdomskorps sympatiserte med kommunistene, og var, ifølge Kampen historielag, et orkester i klassekampens tjeneste.

– Men var det et politisk orkester?

– Nei, kampegutta var østkantgutta, vet du. Så vi ble hyret inn av kommunistene til å spille i vietnamdemonstrasjonstog. Det måtte vi slutte med. For jeg som gikk bakerst med susafonen fikk råtne egg pælma i nakken av motdemonstranter.

– Hva var det som fikk deg til å velge tuba?

– Da jeg var guttunge og begynte i musikken startet vi med notekurs. Ikke før etter ett par år fikk vi instrumenter. Og da fikk jeg bare beskjed om at jeg passa til å spille tuba. Ja, sånn fysisk. Jeg var litt god og rund. Og så var det noe med munnen. Hadde jeg vært tynn, med tenna på tørk hadde jeg sikkert fått klarinett.

Wenche Myhre

På sekstitallet ble de internasjonalt berømte da Norges største popstjerne Wenche Myhre stilte opp som solist.

– Du vet broren hennes spiller i Kampen, og Wenche tok oss blant annet med for å opptre i hennes store TV-show i Tyskland. Hun er æresmedlem, eneste jenta som har vært med i orkesteret, smiler han.

De som så filmen om Kampen janitsjar på NRK tidligere i år kjenner til at de har hatt problemer med nyrekrutteringer, og at det har vært en del motforestillinger om å ta med kvinnelige musikere i orkesteret. Ikke at de har noe imot damer, men han frykter det kunne ført til mer drama med et blandet korps.

– Vi gutta er skrudd sammen på en litt annen måte, men vi har et bra fellesskap. Det skyldes nok blant annet at dette aldri har vært noen sjekkearena. Det er ikke noe å oppnå på det området, ikke engang de som er skeive har prøvd seg på noen her, smiler han.

Men, litt tilløp til drama har det vært. Og som vanlig er det beste historiene de som ikke egner seg på trykk. Jan Øien humrer, og minnes den gangen eksen til en av dem skulle gifte seg med en annen i orkesteret.

– Da sa han første: jeg håper det er forståelse for at ikke jeg spiller i det bryllupet. Det fikk’n slippe. Men, de var gode kamerater likevel.

Jan Øien ble denne uka tildelt medalje for 70 års medlemskap i Norges Musikkorps Forbund. Han fikk forbundets Fortjenestemedalje allerede i 1984. Foto: Hilde Unosen

Partyfaktor

Når gutta drar på tur er det klart det kan bli en fest iblant.

– Tja, det begynner litt sterkt noen ganger, men så blir dem fort slitne. Hjemturene blir ofte veldig rolige, sier Jan.

– Jeg husker for mange år siden da vi hadde med ett par stykker som jobbet på bryggeriet. De pleide få kvoter de kunne ta ut, så når vi skulle på tur så henta dem noen kasser øl som vi kunne ha med i bussen. Det kunne jo skape litt liv, ler han.

En gang de skulle til Göteborg brukte de tre ganger så lang tid som normalt på grunn av alle tissepausene.

– Dem spretta ølkassene mens vi sto på Hovind, og innen vi kom til Galgeberg måtte vi stoppe fordi alle måtte ut. Neste stopp ble Hvervenbukta, og sånn holdt det på. Jeg tror vi brukte over 6 timer for å komme til Göteborg, ler han.

Selv om orkesteret har tatt mye tid, og han har måtte forsake alt fra burdager og andre merkedager med familien ville han ikke vært foruten.

– Jeg har ikke vært hjemme på en torsdag noen gang. For den dagen øver vi. Faller konas bursdag på en torsdag så er det bare å beklage. Øvinga må du stille på.

– Hvor lenge skal du fortsette med dette?

– Godt spørsmål. Jeg veit ikke.

Alle foto: Hilde Unosen