Frivillige Elias på Mortensrud hjelper 14-årige Kulsoom Ashtaq med leksene nesten hver eneste ettermiddag.

En god gjerning før jul

Særlig like før jul kan man få denne underlige trangen til å være snill. Til å gjøre noe for andre uten å få noe igjen for det.

«Mer enn denne lykt lyser i mørket, lyser en virkelig god gjerning i en mørk verden.»

William Shakespeare

 

Den kommer gjerne snikende akkurat idet man begynner å tråle de julepyntede gatene på jakt etter gaver til folk som har mer enn nok fra før. Den lille, rare skyldfølelsen. Man sier til seg selv: «Det er jo snart jul. Hva med å tenke litt på andre, for en gangs skyld?» De fleste av oss ender med å gjøre noe som ikke krever all verden. Kanskje gir vi litt ekstra til tiggerne. Kanskje ringer vi en hjelpetelefon og donerer 200 kroner til tyfonofrene på Filippinene, eller krigsflyktningene i Syria. Eller så bare pakker vi inn en av barnas helt ubrukte julegaver fra i fjor, og legger den under Frelsesarmeens juletre på Universitetsplassen, merket: «Til gutt 6 år».

 

Like før jul i fjor ble Inger Sophie Finch (27) som så mange andre grepet av historien til den eldre damen som averterte i Aftenposten etter noen å feire jul med. «Ensom enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt», sto det.

- Jeg satt der og tenkte: Hm, jeg må gjøre noe. Det er jo snart jul, forteller Finch til Dagsavisen. Og for henne holdt det ikke å bare stikke en gave under treet på Universitetsplassen. Hun satte seg like godt opp på Røde Kors‘ liste over folk som ønsket å invitere vilt fremmede mennesker hjem til seg til jul. Først etterpå nevnte hun for kjæresten sin at hun «forresten» hadde invitert en fremmed person til årets julaften, i tillegg til faren sin, søsteren og hennes kjæreste. Midt oppi alt ble Finch bedt om å fronte Røde Kors‘ julegjest-kampanje, og før hun visste ordet av det satt hun i TV 2s Frokost-TV og snakket om en julegjest som hun ikke hadde møtt ennå.

- Jeg la det ut på Facebook før jeg skulle på TV, «nå får jeg mine 15 minutes of fame», tuller Finch.

- Plutselig satt jeg der på TV og rødma, da. Da hadde jeg bare snakket med deg i telefonen, sier hun til julegjesten sin fra i fjor, som sitter sammen med oss her inne på Tehuset i Grensen. Det er ei jevnaldrende jente fra Iran, som bare vil kalles «Farah» på trykk i Dags­avisen. På grunn av et tidligere, vanskelig forhold, vil hun helst være så anonym som mulig.

- «Farah», som i «Farah Diba», spør vi, og tenker på den glamorøse kona til den tidligere sjahen av Iran, som ble styrtet av den religiøse diktatoren ayatollah Khomeini i i 1979.

- Ja, nettopp, det staves som Farah Diba, smiler Farah, som ikke engang var født da Iran ble et islamistisk diktatur. Men da hun ble student, fikk hun selv føle diktaturet på kroppen. Hun var politisk aktiv på venstresiden, og demonstrerte mot regimet. Samtidig studerte hun ved universitetet, og skrev blant annet en oppgave om 2. verdenskrig som ble utsatt for politisk sensur.

- Ifølge presidenten i Iran har nemlig ikke Holocaust noensinne funnet sted, sier Farah med et skjevt smil.

 

Farah flyktet etter hvert til Europa og Norge. Her støtte hun altså på uventede samlivsproblemer da hun for tre år siden etablerte seg i en mindre østlandsby. Før jul i fjor satt hun på et krisesenter i Oslo, med utsikter til en svært så ensom jul.

- Det er veldig trist å være alene akkurat i jula. Du vet at alle andre er sammen. Jeg kunne feiret jul på krisesenteret, men på et krisesenter kan det være veldig tung stemning. Alle har problemer, og det blir mye snakk om dem. Jeg ville heller ha en fin kveld sammen med en helt vanlig familie, sier Farah.

Det var læreren hennes på norskkurset som tipset henne om Røde Kors‘ julegjest-kampanje. Hun satte seg opp på en liste, og ventet. Så fikk hun en telefon fra Inger Finch, og de avtalte et møte før jul.

- Vi møttes i byen en kveld. Nei, jeg var ikke nervøs for å møte Inger. Jeg tenkte at mennesker som melder seg på noe slikt, må være snille, sier Farah.

- Jeg hadde noen bekjente, som sa: «Du kan bare komme til oss på julaften». Men jeg følte det var litt sånn: «Stakkars henne, hun er alene». I stedet kunne jeg si: «Det går bra, jeg er invitert til en familie på julaften».

Inger Finch kom og hadde med seg en kalenderappelsin med nellikspikre i. Så kunne Farah selv følge med på hvor mange dager det var igjen til de skulle møtes på julaften.

Finch ga også klar beskjed til resten av familien: Nå kom det «ekstra folk» på julaften, så nå måtte alle vær så god kjøpe en ekstra gave. Også Farah kom med gaver til dem alle sammen.

- Pappa har brukt skjerfet han fikk av deg flere ganger, sier Finch til Farah, og de ler godt ved tanken på julekvelden i fjor. Faren i familien tok skikkelig ansvar for julegjesten, skjenket ustanselig vin, og underholdt Farah med lange fortellinger fra Oslos historie.

- På den tida var jeg ikke så stø i norsk, så det var ikke alt jeg fikk med meg, smiler Farah.

- Men jeg hadde en veldig fin julaften. Vi spiste pinnekjøtt, alle oppførte seg så naturlig og hyggelig mot meg, sier Farah som i året som har gått etterpå har møtt Inger Finch flere ganger. Ikke i regi av Røde Kors, men som venner. De har møttes her på Tehuset, og vært på kino sammen.

- Men hvorfor ville du absolutt invitere et vilt fremmed menneske på julaften? Det er jo den kvelden i året vi nordmenn lukker oss inne i familiebobla?

- Det var jo snart jul, og jeg fikk som sagt lyst til å «gjøre noe». Dessuten hadde jeg jobbet som frivillig i Røde Kors i et par år før det, så det var vel litt naturlig for meg. Og så er det vel bare slik med oss litt ekstroverte mennesker, vi trenger å møte andre mennesker, sier Finch som nå er ferdig utdannet jurist og jobber som advokatfullmektig.

- Jobben krever mye nå, så jeg har ikke like mye tid til frivillig arbeid som før. Derfor var det hyggelig å kunne invitere en julegjest i fjor, sier hun.

 

En kveld like før stortingsvalget i september i år satt Jon Kaastad (45) hjemme og så på TV. Der var det et valgkampinnslag fra Frelsesarmeens slumstasjon på Rodeløkka, som hadde besøk av «en eller annen politiker».

- Jeg husker ikke engang hvem det var nå. Men jeg fikk et lite inntrykk av det arbeidet de gjør der, med å dele ut mat og klær til folk som trenger det. Så da tenkte jeg: DET er jammen noe for meg, sier Kaastad som i høst har vært imellom to jobber. Derfor har han hatt tid til å jobbe på slumstasjonen så mye som fire dager i uka. Akkurat nå før jul er han i full sving med julestria på slumstasjonen. Venterommet er stappfullt av folk som enten skal hente seg en pose mat, eller som har oppdaget at det denne novemberdagen er aller siste sjanse for å få registrert seg for et Kiwi-kort til jul. I stedet for å dele ut en ekstra pose med mat til jul, kan folk få et Kiwi-kredittkort der de selv kan bestemme hva slags mat de vil kjøpe. Kortet er sperret for kjøp av tobakk og alkohol, og begrenset til 500, 700 eller 900 kroner, alt ettersom du er enslig, par, eller har familie med flere barn. Alle Kiwi-kortene er kjøpt inn for penger Frelsesarmeen samlet inn i julegrytene sine i fjor.

- Dette kortet er praktisk for oss, og mer verdig for dem, mener Kaastad som titter opp på kølapp-displayet for å se om det er noen som venter på ham der ute. Og det er det. Mange. Et ungt par sitter med den lille gutten sin på fanget, en hel storfamilie med mor, bestemor og voksne sønner sitter ved et annet bord og fyller ut skjemaer. Babygråt høres ute i gangen, stadig er det folk som kommer på døra, eller går ut igjen med en pose mat i handa.

- Hvem kommer hit?

- De som trenger det. Alt fra litt slitne alkoholikere, rusmisbrukere, romfolk, en god del innvandrerfamilier og, i økende grad, arbeidsinnvandrere fra Sør-Europa. Det er kanskje det som har overrasket meg mest denne høsten, alle søreuropeerne som ikke har fått seg jobb. Det er spanjoler, franskmenn, italienere og grekere. Folk i Sør-Europa hører rykter om at i Norge er alle rike, der får du jobb med gang. Det er jo ikke helt riktig, men de er så desperate at de prøver hva som helst, sier Kaastad som slår fast at alt slumstasjonen egentlig kan hjelpe med, er en pose med mat i måneden.

- Dette er ment som et supplement for folk i krise. Ingen kan leve av en pose mat i måneden. Vi prøver bare å hjelpe dem over kneika, sier Kaastad som også har jobben med å fylle mat i poser, og hente og organisere matvarer som kommer inn fra butikker over hele byen. Det er gjerne varer som snart går ut på dato, eller har en mindre produksjonsfeil med etiketten eller lignende, som gjør at butikkene ikke får solgt varen. Frelsesarmeen kjøper selv inn basisvarer som makaroni, spagetti og smør, og så fylles det på med det som kommer inn av brød- og kjøttvarer, grønnsaker og kaker.

- De sa på nyhetene at vi i Norge kaster 250.000 tonn mat hvert år, sier Kaastad.

- Samtidig har mange produsenter og butikker blitt flinke til å levere mat til oss som deler ut. Nylig fikk vi også Matsentralen, som formidler varer fra de store matkjedene. Stadig kan vi få inn e-poster, «nå har det kommet inn tre paller med ferdigmat fra Fjordland»! Da rykker vi ut i full fart, vet du, det er først til mølla, sier Kaastad. Det ser ut som han trives utmerket med all denne mathåndteringen. Egentlig har han bakgrunn som statsviter, og har jobbet mange år med offentlig saksbehandling i det private konsulentfirmaet McKinsey, og i organisasjonen Leger Uten Grenser.

- Jeg har alltid vært veldig samfunnsengasjert. Akkurat nå, når jeg likevel ikke har en vanlig jobb, passer det godt å bruke tida mi på dette. Jeg syns det er givende å gjøre noe for andre. Hvis jeg kan bruke min erfaring, og bare være en ålreit fyr som tar imot dem som et menneske, da føler jeg at jeg vokser som menneske selv. Og så får jeg muligheten til å utfordre mine egne fordommer. Jeg lærer noe.

- Hva har du lært i høst, da?

- Vi har vel alle fordommer når vi hører ordet «romfolk». Det gir meg mye å møte dem som mennesker her. For de er mennesker og enkeltindivider, de også, sier Kaastad. Iblant kjører han ut mat til folk som er for syke til å komme på slumstasjonen.

- Det kan være ganske trist. De er jo så slitne, hjemmet er så slitent, de er syke og det er ren fattigdom. Samtidig er det jo så konkret, dette her. Jeg kan si: «Du trenger hjelp. Her har du en pose mat i alle fall».

 

Likevel er det ganske rart at Jon Kaastad bruker så mye av sin tid for å jobbe gratis for Frelsesarmeen.

- For jeg er så ateist som man kan få blitt! Jeg har stor respekt for de som har en tro. Men om man tror på Gud eller engler eller det store spagettimonsteret, så er det det samme for meg. Jeg ser meg selv som en humanist. Og her på slumstasjonen er det ingen forkynnelse. «Suppe, såpe og frelse», det er jo det som er greia med Frelsesarmeen, hva? «Suppa» er maten de får her, «såpe» kan jo være såpe, men kanskje mer «verdighet», hva? Men frelse, det må de få av noen andre enn meg.

- Du kan gi dem to ut av tre, altså….

- Ja, haha! Men jeg tror på humane verdier. Behandle andre som du vil bli behandlet selv, det er jo også noe som ligger i alle religioner. Hit kommer mennesker som trenger hjelp, og som får hjelp av mennesker som ikke forventer noe tilbake. Det er ganske flott, sier Kaastad som nå får det travelt. Ute i venterommet står nemlig fortsatt mange og følger kølapp-displayet med argusøyne. Dagsavisen snakker med norske Kristin Nusser og finske Ari Hälinen, som begge har fylt ut skjema for å få Kiwi-kort til jul.

- Jeg er glad for å få hjelp her iblant. Man blir tatt godt imot, sier Nusser.

- Jeg kom til Norge som tømrer, men nå er arbeidsmarkedet vanskelig. Søreuropeerne utkonkurrerer oss, sier Hälinen.

- Jeg er alene i Norge og jobber, men har bare fått en deltidsjobb. Noen ganger får jeg dårlig råd, så da kommer jeg hit, sier unge Natalia Poskalova fra Moldavia i Romania, og viser fram posen sin. Den inneholder blant annet brød, pålegg, en pakke Chicken Burger, og mye kyllingpølse.

- Jeg håper du liker kylling?

- Ja, men det gjør jeg faktisk! Og se på det brødet der, det er en type jeg ikke har sett før. Men det er sikkert godt.

 

I mai 2011 hadde Elias Fouad Haddad (68) vært AFP-pensjonist i flere år allerede, etter mange år som ansatt i oljeselskapet Mobil Oil i hjemlandet Libanon, i Frankrike og fra 1976 i Norge. Han lette etter noe å gjøre, for den tidligere markedskonsulenten innså ganske raskt at han hadde pensjonert seg for tidlig.

- Jeg angret bittert på at jeg gikk av. Det var altfor tidlig. Jeg angret så bittert og ble så urolig at jeg reiste til Libanon i perioder på to til fire måneder av gangen, mens min samboer Åse satt igjen her i Norge. Jeg fant meg aldri til til rette.

Han befant seg i Libanon da han fikk en plutselig innskytelse, og ringte Røde Kors hjemme i Norge.

- De gjør så mye godt, vet du. «Kom hit, vi trenger deg!» sa de, forteller Elias, som han bare kalles her på leksehjelpen på Mortensrud Røde Kors Ressurssenter. Nede i første etasje har ungdommen et fristed med biljard og bordtennis, men her oppe i andre summer det av skole­elever av alle nasjonaliteter, som sitter sammen over leksebøker og PC-er. Flere av dem napper Elias i ermet mens vi snakker: «Kan du hjelpe meg i norsk?» «Kan du hjelpe meg med en oppgave i samfunnsfag?» «Jeg har mattetentamen i morgen!».

- Jeg kom tilbake til Norge den 6. mai 2011, og dagen etter var jeg her, sier Elias høytidelig. Ettersom han snakker fire språk flytende, arabisk, fransk, engelsk og norsk, er han en ettertraktet leksehjelper. Han hjelper med historie og samfunnskunnskap også, og opprinnelig er han utdannet innenfor økonomi og regnskap.

- Jeg kan hjelpe med det meste, bortsett fra avansert matte. Arabisk var mitt morsmål, men min far var i den franske hæren, og selv gikk jeg på fransk skole, så fransk ligger meg nok nærmest. Jeg kommer hit tre kvelder i uka, i drøye tre timer av gangen. Jeg er her mye, og kjenner alle elever her ved navn, sier Elias fornøyd.

- Du får ikke betalt. Så hva gir dette deg?

- Det skal jeg fortelle deg! Da jeg begynte her, var ledelsen her så hyggelig, og elevene virket så takknemlige for at vi hjalp dem. Jeg kom hit like før eksamen om sommeren. Så fikk elevene karakterene sine, og kom hit og fortalte oss om dem, de var så glade! Etter den sommerferien kjente jeg meg enda mer motivert for å være leksehjelper. Og så bistår jeg slik at de får litt mat, litt drikke og litt frukt, sier Elias. Han forteller om ungdommer som kommer hit fra halve Oslo. Mortensrud, Ulsrud, Lofsrud, Skullerud, Bjørnholt, ja, enkelte kommer helt fra Tøyen for å få hjelp med leksene. Elias hadde aldri jobbet med barn og ungdom før han kom hit.

- Men nå kjenner jeg at jeg engasjerer meg veldig i elevene mine. Jeg spør ikke om familie og slikt, men jeg er veldig interessert i å høre hva de sliter med. I fagene, kanskje, hva det er som gjør at de ikke kan lese i helgene, eller om det er noe som plager dem, sier Elias, men legger til:

- Jeg er glad i det sosiale livet her også, i å treffe kolleger, være med på kurs og julebord og slikt.

- Så det er sosialt for deg også, du er ikke bare en snill hjelper?

- Absolutt. Men vi tre som er her i kveld, vi er alle pensjonister. Så dette er ikke noen bragd! Men jeg blir glad når elevene takker meg. Som en kurdisk jente, hun var helt på gråten da hun takket meg. Da var jeg helt målløs!

 

Tilbake på Tehuset i Grensen. «Julevennene» Inger Finch og Farah reiser seg opp og går sammen med oss nedover det julepyntede Karl Johan, der folk løper gatelangs på gavejakt. De titter i butikkvinduer og på glitrende juletrær, og av praten virker de som to gode venninner på bytur. Men i år skal de ikke feire jul sammen. I år skal Farah reise til tanta si i Tyskland for å feire jul der. Mye har forandret seg for Farah siden julaften i fjor, da hun kom som julegjest til en helt fremmed familie. Hun har fått jobb, egen leilighet, lært mye mer norsk, fått venner og kjæreste.

- Jeg er fortsatt glad for at jeg tok sjansen og dro til Inger på julaften i fjor. Jeg var helt ny i denne byen, og det ble en god start.

hanne.mauno@dagsavisen.no