Reportasje

«Dette er da ikke et fengsel»

Da Nelson Mandelas fangevokter kom inn i det norske fengselet, fikk han seg en overraskelse. – Jeg ser nesten ikke forskjell på ansatte og innsatte her, sier Christo Brand.

Av Nina Hanssen, FriFagbevegelse

Kontrasten mellom Halden fengsel og de rå forholdene på Robben Island under apartheidregimet er enorm. Christo Brand har lært mye under sitt ferske Norgesbesøk. Men det sterkeste var nok møtet med innsatte og ansatte i Halden fengsel.

Å være hvit fengselsbetjent under apartheidtiden fra 1948-1994, der også innsatte ble forskjellsbehandlet, var tøft. Noe av dette henger igjen, den dag i dag.

– Selv om de i dag ikke deler inn etter rase, så er miljøene og kriminaliteten i sørafrikanske fengsel fortsatt veldig utfordrende, forteller Brand.

Det var knyttet stor spenning til besøket fra den sørafrikanske fengselsbetjenten som er mest kjent for at han ble en av Nelson Mandelas nære venner.

Selv var Christo helt uforberedt på et møte med norsk kriminalomsorg – som han aldri hadde sett maken til.

Les også: Fangevokteren Christo knyttet et spesielt bånd til Nelson Mandela (DA+)

Valgte bort militærtjeneste

– Jeg er spent på hva som er bak disse høye murene, sa Brand mens han sto og ventet på å slippe inn.

Under apartheid valgte han bort militærtjeneste. Dermed ble det en lang yrkeskarriere bak murene i stedet.

Brand var bare 19 år da han som ung fengselsbetjent på Robben Island møtte Nelson Mandela, den politiske fangen som senere skulle bli Sør-Afrikas president og en av de mest kjente lederne i verden.

I Halden utdypet han hvordan det hemmelige vennskapet utviklet seg og hvordan han blant annet klarte å la Mandela fysisk få et kort møte med sitt barnebarn, til tross for at det var forbud mot å ta med barn til øya. Han fortalte også om hvordan Mandela prøvde å omgjøre fengselet til et universitet der alle lærte hverandre opp.

– Utdanningen var nøkkelen til alt og det ga folk håp og engasjement til tiden etter apartheid, fortalte Brand til en stille forsamling.

Den gamle fengselsvokteren fortalte hvordan de kroppsvisiterte, avlyttet, sensurerte brev og forhindret politiske samtaler under besøk.

I tillegg ble fangene straffet, hvis man gjorde noe galt.

Les også: Her får innsatte arbeidstrening - nå skal kjøkkenet på Ila legges ned

Dere bor på hotell

– Dere bor på hotell i forhold til hvordan cellen til Mandela var de årene han satt på Robben Island. I en bitte liten celle satt den gamle mannen som var utdannet jurist og fikk svært dårlig mat og skittent vann til å drikke, fortalte han.

Hvorpå flere innsatte kommenterte spontant:

– Her i Halden fengsel får vi veldig god mat og har fine rom. Vi betaler heller ikke noen ting for dette hotellet.

Brand smiler og får senere se rommene til noen av de innsatte her. Han er overveldet.

– Har dere kjøleskap, eget toalett og bad. Mamma Mia. Dette er utrolig bra, sier han.

Selv var han Mandelas fangevokter i to ulike fengsel, men de to kunne aldri vise at de likte hverandre og snakket kun personlig når de ikke ble avlyttet.

Vennskapet mellom den svarte innsatte og den hvite fangevokteren og deres to familier ble senere til en bok.

Human soning

Fengselsdirektør Are Høidahl er stolt over at måten fengselet drives på blir lagt merke til i utlandet og han viser stolt sin «wall of fame»-vegg med bilder av de flere hundre celebre besøk de siste årene.

Til sommeren fyller fengselet i Halden 10 år – og de har til sammen 270 som soner i fengselet og i overgangsboligen utenfor muren.

Espen Rødsmoen viser fram familiehuset, der innsatte får 48 timer med sine familier når de har fullført pappaprogrammet. Brand tror nesten ikke hva han ser.

Christo Brand synes særlig ideen om familiehus er bra for pappaer i fengselet.

Christo Brand synes særlig ideen om familiehus er bra for pappaer i fengselet. Foto: Nina Hanssen, FriFagbevegelse

Og når han senere får en dialog med både ansatte og innsatte i bilverkstedet, i biblioteket, gymsalen, i verkstedet, på kjøkkenet og i klasserommene blir han mer og mer målløs.

– Dette er da ikke et fengsel. Jeg ser nesten ikke forskjell på ansatte og innsatte her, sier han og henvender seg til lærer Jan Andre Eimo i bilverkstedet.

Lærer Jan Andre Eimo (t.h.) i bilverkstedet og innsatt Rune i Halden Fengsel synes det var stas å få møte Nelson Mandelas fangevokter Christo Brand.

Lærer Jan Andre Eimo (t.h.) i bilverkstedet og innsatt Rune i Halden Fengsel synes det var stas å få møte Nelson Mandelas fangevokter Christo Brand. Foto: Nina Hanssen, FriFagbevegelse

Innsatt Rune forteller stolt at han tar bilmekanikerutdanning her inne. Mer en liten landsby med mange aktiviteter, sier han. Fengselsleder i Hustad fengsel, Frode Erlandsen var også med på omvisningen. Hans erfaring er at høyt fokus på aktivisering og kvalifisering i fengselet, er nøkkelen til god rehabilitering og godt miljø mellom ansatte og innsatte.

Skjult vennskap

Det var ikke før etter at Mandela ble president at vennskapet mellom Brand og han ble offentliggjort.

– Mange tidligere kolleger fordømte meg da de forsto at jeg hadde hatt et nært forhold til fangen som på den tiden ble nærmest betraktet som en terrorist.

Frode Erlandsen er imponert over at Brand klarte å finne balansen mellom å håndheve et svært strengt fengselsregime og samtidig være human og bygge en god relasjon til Mandela.

Men i samarbeid med Nelson Mandela Foundation bygde han opp et museum på Robben Island som turister fra hele verden besøker nå. Brand tar fortsatt guidede turer på øya og drømmer også om å kunne ta med folk fra norsk fengselsvesen rundt i noen av dagens fengsel i Sør-Afrika. Det var tungt for Christo Brand, da han i 2013 mistet sin nære venn. Båndene mellom de to var sterke og i boka «Mandela – Min fange, Min venn» kommer det tette forholdet mellom den hvite fangevokteren og Mandela fram.

Etter besøket i Halden fengsel tror han både nordmenn og sørafrikanske fengselsbetjenter kan lære av hverandre.

På veien til flyplassen er han stille.

– Det har vært en stor berikelse og jeg ante ikke at man kunne drive kriminalomsorg på den måten. Det var svært inspirerende, sier han før han går om bord i flyet til Cape Town.

Mer fra: Reportasje