Irene og Bernard McMahon mener forholdene har forverret seg i Possilpark i Glasgow. - En skotsk regjering i et selvstendig land ville føle seg mer forpliktet til å gjøre noe med forholdene, sier Irene.

Det skotske skjelvet

Det startet som murrende misnøye. Nå buldrer det på grasrota i Skottland, og selvstendighet er ikke lenger en fjern idé.

GLASGOW/EDINBURGH (Dagsavisen): - Jeg har ingenting imot engelskmenn, selv om de kan være litt høylytte på ferie!

Irene McMahon har invitert oss inn i huset hun og mannen Bernard har bodd i siden 1971, i bydelen Possilpark et par togstopp nord for sentrum av Glasgow.

- Men se dere rundt i bydelen her. Det er nedslitt. Jeg håper på et fritt Skottland, for mine barnebarns skyld, sier 64-åringen.

Hun tror lederne i et uavhengig Skottland ville sørge for forbedringer.

- En skotsk regjering i et selvstendig land ville føle seg mer forpliktet til å gjøre noe med forholdene. Slik det er nå er det ingenting her, sier Irene, som snart er pensjonist.

Det har skjedd noe her de siste ukene. Bevegelsen Yes Scotland, som driver kampanje for et selvstendig Skottland foran folkeavstemningen førstkommende torsdag, rapporterer at folk i Possilpark har registrert seg som aldri før for å stemme.

Tendensen sees en rekke andre steder. Folk som for lenge siden sluttet å delta i valg, skal bruke stemmeretten nå. De har vært uinteresserte i valg etter valg, rammet av politisk nummenhet. Nå har de våknet.

 

Sjokk i London

- Vi må ta noen sjanser her i livet, mener Irene og Bernard.

Helt inntil denne uka var ekteparet i mindretall på målingene. Nei-siden, som vil at Skottland skal fortsette å være en del av Storbritannia, har ledet hver eneste uke, hver eneste måned, hvert eneste år på samtlige målinger om skottenes vilje til å følge nasjonalistenes drøm: Et fritt Skottland. Kun rundt en tredel av skottene har de siste par tiår ønsket full løsrivelse. Siden har ja-siden krabbet litt oppover, men så kom sjokkmålingen forrige helg: Ja-siden ledet for første gang.

For nå er sjansen her. En sjanse som ikke kommer på ny på minst en generasjon, gjentar Skottlands førsteminister Alex Salmond stadig. Skal skottene gripe den likevel? Nå som de er så nær?

Målingene har sendt sjokkbølger ned til London. Det forente kongeriket, en gang så mektig og verdensledende, kan smuldre opp.

Denne uka gikk statsminister David Cameron og Labour-leder Ed Miliband til det høyst uvanlige skritt å droppe statsministerens ukentlige spørretime i Underhuset, for å dra til Skottland. Nå har de bare få dager igjen på å unngå det som nærmest var utenkelig for kort tid siden.

Inntil skottene ble med i unionen i 1707 hadde de en stolt selvstendig historie som eget kongedømme. Da unionsavtalen var et faktum mente mange at skottene som skrev under hadde godtatt bestikkelser. «Vi er kjøpt og betalt med engelsk gull», raste den skotske poeten Robert Burns.

Nå kan et nytt kapittel bli skrevet. Uavhengighetsforkjemperne har varslet i flere år at den vil få en bølge av medgang helt på slutten. Og skottene som vil ut, har en rekke ulike begrunnelser for det.

Her i Possilpark finner vi noen av svarene.

 

Arrene etter Thatcher

- Da vi flyttet inn i huset vårt i 1971, var dette et fint område. Nå ville det være vanskelig å selge huset, så nedslitt er bydelen blitt. Jeg tipper det er arbeidsledige i åtte av ti husstander i Possilpark. I gata vår er det sikkert halvparten. De over oss er arbeidsledige, de under oss og de over gangen, forteller Irene fra leiligheten i en gammel mursteinsbygård like ved handlegaten i Possilpark.

Selv er hun apotektekniker, og ser alle rusmisbrukerne som kommer innom for metadon. Det var ikke slik før, mener hun. Bernard og Irenes to sønner vokste opp her på 1970-og 80-tallet uten store problemer.

Men Possilpark har i flere tiår vært en av Skottlands og Storbritannias fattigste områder. Hjørnesteinsbedriften som produserte jernornamenter måtte stenge i 1967, og mange arbeidsplasser gikk tapt. Mot 1980-årene ble bydelen et senter for heroinhandel. De siste 15 årene er det bygget en rekke nye boliger og oppgraderinger som har vært positivt for bydelen. Men en indeks i en analyse av den skotske regjeringen fra 2012 plasserer likevel Possilpark som nummer to på listen over de mest belastede områdene i Skottland.

Irene og Bernard er blant mange godt voksne skotter som med gru ser tilbake på 1980-tallets konservative styre under Margaret Thatcher. Hun innførte blant annet den beryktede «poll tax» - en skatt som ble introdusert i Skottland først, og som var lik både for rike og fattige.

- De prøvde det ut på oss, som et eksperiment, fnyser Bernard McMahon. Han hadde en rekke ulike jobber før han ble uføretrygdet.

Helt siden begynnelsen av 1960-tallet har flertallet av skotske velgere stemt på venstresiden av den politiske skalaen. Labour har vært det dominerende partiet i flere tiår, og er det partiet som har flest seter fra Skottland i det britiske parlamentet i Westminster i London. Men etter at Skottland fikk utvidet selvstyre i 1999 og et eget skotsk parlament ble opprettet, har Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) seilt opp som det største partiet i de regionale valgene til parlamentet i Edinburgh.

De konservative derimot, er nærmet blitt utryddet i Skottland. De siste årene har de skotske toryene kun hatt ett sete i Westminster-parlamentet. Mange skotter mener politikerne i London er for fjerne fra Skottland i nord, og at skotske velgere uansett ikke får gjennomslag ved valg. Skottland har bare 59 av 650 seter i det britiske Underhuset.

- Uansett hva vi stemmer her, er det de engelske stemmene som avgjør hvilken regjering vi får i London! Jeg føler ikke at min stemme teller, sier Bernard McMahon.

 

Vokste på 80-tallet

Hva skjedde så på veien hit? Hvordan har selvstendighetstanken klart å vokse fra å være noe for spesielt interesserte til å fenge stadig flere?

Vi må tilbake noen tiår. På 60-tallet var oppslutningen for løsrivelse kun på rundt 20 prosent. Oljeutvinningen på 70-tallet var med på å så tanken om å stå alene. Så kom 80-tallet, som ble viktig, ifølge professor Michael Keating ved Universitetet i Aberdeen. Han har fulgt debatten i mange år, og har gitt ut boken «The Independence of Scotland».

- Det som skjedde på veien fra 20 prosent til 40 prosent, var følelsen på 80-tallet blant skottene over å ha fått en regjering de hadde stemt mot. Det ble 18 år med konservativt styre. Det ga en følelse av fremmedgjøring, og en legitimitetskrise, sier professor Keating.

Førsteminister og ja-general Alex Salmond har sagt at det var Margaret Thatcher som satte fart på uavhengighetstanken, med sin politikk. Thatcher, med sin bakgrunn, politikk og framtoning, trykket på alle de gale knappene hos skottene.

Det var Labour og Tony Blair som fikk gjennom utvidet selvstyre i 1999, den såkalte devolusjonen som ga mer makt både til Skottland, Wales og Nord-Irland.

Men skuffelsen er stor også over Labour, som styrte Storbritannia i 13 år fram til 2010. Nettopp det nye Labour som Tony Blair sikret makt til, var mye mer sentrumsrettet enn det mange skotske Labour-velgere ønsket seg.

- Labour må ta hensyn til mange andre enn de skotske velgerne. De må appellere til «svingstemmer» i Sør-England for å kunne bli valgt, sier Keating.

Også deltakelsen i Irak-krigen provoserte folk i hele Storbritannia, og særlig i Skottland trekkes dette fortsatt fram.

Alt dette har drevet skotske Labour-velgere i armene på SNP og Alex Salmond.

I dag er det britiske myndigheter som rår over skatteinntektene, og som bestemmer over tjenester som arbeidsledighetstrygd, sosiale stønader og pensjoner.

Ekteparet McMahon i Possilpark tror en skotsk regjering vil gjøre mer for lokalsamfunnene i Skottland.

- Som selvstendig vil vi få et likere samfunn, tror Irene McMahon.

 

Stemmer for første gang

Ute i gatene i Possilpark er det folk i alle aldre denne formiddagen midt i uka. Småbarnsmødrene Julie og Elizabeth har nettopp handlet på Lidl. De er hjemme med barna på dagtid. De vil begge stemme ja til selvstendighet fordi SNP har lovet å satse mer på barnehageutbygging om skottene får prioritere selv.

- Jeg har tre barn, og har ikke råd til å jobbe fordi det er for dyrt med barnehage, sier Elizabeth.

Venninnen Julie er 24 år og har aldri stemt ved valg før. Denne gang har hun registrert seg.

- Jeg syns dette er så viktig, og helt fantastisk at vi får mulighet til å stemme over det. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan si nei, sier Julie.

 

- Uansvarlig

Fordi vi er bedre sammen, vil Aislinn Robbie og James Clark-Dick svare på det. De går fra gate til gate i en annen del av Glasgow denne ettermiddagen, som frivillige for nei-kampanjen Better Together.

Possilpark får ikke besøk av kampanjefolket i disse dager. Det regnes som et sikkert ja-distrikt, og begge sider går nå målrettet inn for å overbevise nabolagene som er splittet mellom ja- og nei-folk. Gruppen til Aislinn Robbie og James Clark-Dick har derfor sirklet inn et område flere kilometer lenger øst i byen, i utkanten av bydelen Easterhouse.

«No thanks», står det på høflig britisk vis i hvite bokstaver på de røde og blå jakkene til Better Together-folket. De bærer fargene til Union Jack, det britiske flagget.

Aislinn Robbie er ung kvinne i starten av sitt voksne liv, James Clark-Dick er pensjonist. Begge er født og oppvokst i Skottland, og ingen av dem har tro på en bedre framtid utenfor unionens favn.

- Jeg vil ikke våkne 19. september og vite at jeg ikke har gjort noe for å hindre selvstendighet, sier Aislinn Robbie.

Den siste ukas sjokk kan tyde på at for få nei-folk har tenkt som henne. Better Together-ledelsen, med tidligere Labour-finansminister Alistair Darling i spissen, kritiseres for å ha tatt seieren for gitt. Nå mobiliseres fotfolket.

- Det er fullstendig uansvarlig å si at alt vil bli topp med selvstendighet, sier Aislinn Robbie.

- Alex Salmond forteller folk at de vil få all slags ting, men ja-siden har virkelig ingen planer for hvordan det skal gjennomføres! Det virker som om de vil ha uavhengighet for enhver pris, og da kan de love hva som helst for å få det. Men hvis vi skal be om noe så stort og permanent, må det være mer gjennomtenkt, sier Robbie.

Hun står med adresselistene for nabolaget i hånden, og fordeler husnummer til de andre kampanjefolkene. De skal banke på hver eneste dør i nabolaget. Hver husstand skal noteres i skjemaet: har de bestemt seg? I tilfelle for hva?

I november i fjor lanserte førsteminister Alex Salmond et 670 sider langt såkalt «white paper» - en guide til et fritt Skottland, slik SNP ser det for seg. Men fortsatt er mange spørsmål ubesvart.

- Alex Salmond har drømt om dette i 40 år. Han har hatt to år på å forme planene etter at det ble klart at det skulle bli folkeavstemning. Og her står vi, bare få dager før folkeavstemningen, og de kan ikke svare på hva vi vil få! Ta valutaen, for eksempel. De kan ikke svare på hva slags valuta Skottland faktisk vil ende opp med, sier Aislinn.

Hun er redd jobber vil gå tapt, og mener både økonomien og kulturen tilsier at det eneste rette er å forbli en del av noe større.

- Hvorfor gjøre seg mindre enn man er? Hvorfor skape nye stengsler? Jeg tilhører Storbritannia, vi deler felles historie og felles kultur. Jeg føler jeg har mer til felles med folk i Liverpool og Newcastle enn folk i det skotske høylandet, sier Aislinn Robbie.

 

Det svarte gullet

Så hva ser de skotske nasjonalistene for seg? Dette er et riss:

Skottland vil få inntektene av oljen og gassen som ligger utenfor skotskekysten. Omtrent en tidel av inntektene skal øremerkes til et oljefond à la det Norge har.

Et selvstendig Skottland vil kunne bestemme skattenivået og hvordan inntektene brukes. SNP ønsker å beholde pundet og fortsette som medlem av EU. Skottland skal fortsatt ha den britiske monarken som statsoverhode, slik som Australia, New Zealand og Canada. Atomvåpenprogrammet Trident, som opereres fra den britiske marinebasen Clyde ved den skotske vestkysten, skal fjernes.

Striden står rundt en rekke kjernespørsmål. Begge sider viser til prognoser om at skottene vil komme økonomisk best ut av det med nettopp deres løsning. Nei-siden mener Skottland må kutte i budsjettene og heve skattene for å klare seg alene.

Professor Michael Keating mener velgerne har god grunn til å være forvirret.

- Det er umulig å forutse. Derfor er ikke velgerne først og fremst ute etter presise kalkulasjoner, men hva slags politikk som vil føres, sier Keating.

Et sentralt spørsmål er hvor mye inntekter olje og gass vil generere.

- Her har vi sett vidt forskjellige estimater. Det er strid om hvor mye som ligger i oljereservene, og den globale oljeprisen avhenger av en rekke internasjonale faktorer. Vi vet rett og slett ikke, sier Keating.

Derfor er det viktigst å få fram hva som skal gjøres med pengene, mener han.

- Det er bred enighet blant økonomer om at det var en stor tabbe ikke å etablere et oljefond på 1970-tallet, slik som i Norge. SNP vil sette opp et slikt fond, men nei-siden mener ja-folket lover for mye: at det ikke går å både sette en masse penger til side og samtidig bruke masse på offentlige tjenester, sier Keating.

 

Lover mer uansett

Også valutaen strides man om. SNP ser for seg en valutaunion med Storbritannia der et selvstendig Skottland fortsatt bruker pundet. Problemet er bare at den britiske regjeringen ikke vil gå med på det.

- For det første må skottene bli enig med rest-Storbritannia om det. For det andre krever det en felles pengepolitikk og felles institusjoner, noe som vil være problematisk. I stedet kan man ende opp med en valutaunion der skottene får bruke pundet, men i praksis ikke vil ha noe de skulle ha sagt i pengepolitikken, mener professor Keating.

I 1999 fikk det skotske parlamentet kontroll over store områder som helsevesenet (NHS), skole, politi og lov og orden. Mange skotter ser med gru på privatiseringen av NHS man nå ser i England. En slik privatisering av helsevesenet i Skottland kan stanses av det skotske parlamentet også innenfor unionen, det har også SNP gjort klart. Men uansett vil budsjettkuttene i Storbritannia kunne utarme helsevesenet i Skottland, argumenterer ja-siden.

Så er det pensjonene - noe av det velgerne er mest opptatt av. Det er ventet at Skottland vil få færre yrkesaktive i forhold til antall pensjonister, som en følge av aldrende befolkning. Skeptikerne frykter Skottland ikke vi få råd til å betale for pensjonene. På den annen side vil SNP åpne for større innvandring som kan gi flere arbeidende skattebetalere.

Kjernen i debatten er nettopp kontrollen over skatter og velferd; arbeidsledighetspenger, stønader, trygd og pensjoner.

- De fleste skotter ønsker at Skottland skal få mer makt over skatter og velferd. Og det er sannsynligvis der vi vil ende, også dersom det ikke blir løsrivelse, sier Michael Keating.

Både De konservative, Labour og Liberaldemokratene i Storbritannia har gått sammen om å love mer makt og selvstyre til Skottland dersom det fortsetter i unionen. Denne uka kom de samlet ut med nye løfter om mer frihet innenfor unionen. Spørsmålet er om skottene syns det er klart nok.

 

Mitt flagg også!

For James Clark-Dick (63) er det klinkende klart. Han er med på ettermiddagens runde for Better Together. Det er første gang han har meldt seg på såkalt «door knocking», men han har sittet flere kvelder og ringt hjem til folk.

- Vi står i fare for å hoppe over et hinder uten å vite hva som er bak, sier pensjonisten, som har mange år i arbeidslivet bak seg.

- Uavhengighetsforkjemperne bruker det skotske flagget i sin kamp. Men det er mitt flagg også! Jeg er stolt av å være skotsk, og stolt av å være britisk. Jeg heier på Skottlands fotballag i EM, men jeg heier på Storbritannia i OL, sier Clark-Dick.

Han vokste opp i bydelen Sandyhills like ved. Denne ettermiddagen er vi i et nabolag som på ingen måte er blant de verste i Glasgow, men som likevel har mange arbeidsledige og lavtlønnede. Enkle rekkehus dekker de slake åsene her i utkanten av Easterhouse.

- Den viktigste grunnen til å fortsette i union er å sikre jobber, mener jeg. Ta skipsverftene, som sysselsetter flere tusen og bygger skip for marinen. Det er ikke snakk om at de jobbene vil forbli her i Skottland om vi blir et eget land, de vil bli flyttet til England. Min datter har bestemt seg for å flytte til England om vi går ut, sier han, mens han går fra dør til dør.

Mange her har allerede bestemt seg for å stemme nei, til Clark-Dicks glede. Utenfor et rekkehus står småbarnsmoren Ashley Owen, som heller mot nei. Hun, bestemoren Christina Owen og James Russel tar imot råd fra James McMullin, en av de andre fra kampanjen Better Together. Det snakkes over politikk over gjerdene. Det er ikke slik ellers.

De som ikke har bestemt seg, får en kort redegjørelse og en brosjyre stukket til seg av gjengen med de røde og blå jakkene.

Clark-Dick fnyser av ja-folket som klager over at de har en regjering i London de ikke har stemt på.

- Vel, jeg har en regjering her i Edinburgh som jeg ikke har stemt på, konstaterer han, med henvisning til SNP-regjeringen.

- De snakker om en utopi. Vi kan ikke belage oss på olje for alltid. De som vil ut, er gjerne folk som ikke har noe, og som tror de vil få noe ut av ingenting. Jeg vil også ha et rettferdig samfunn, men innenfor Storbritannia, sier Better Together-aktivisten.

Ja-siden trekker flere velgere fra lavinntektsgruppene enn nei-siden - trolig fordi disse velgerne har mindre å tape på å prøve noe nytt. Mange av dem stemmer allerede SNP. Men de siste par ukene er det en gruppe kampen særlig har stått om: Labour-velgerne. De skotske avdelingene av både Labour, Liberaldemokratene og Det konservative partiet har sluttet seg til Better Together-kampanjen. Men det er ikke alle i Labour som støtter den linjen, og mange Labour-velgere ligger an til å stemme ja.

James Clark-Dick tror det vil bli bitterhet og fiendtlighet blant folk i Skottland om det blir ja. Han ser ikke for seg en lykkelig skilsmisse. Og han ser ingen grunn til den.

- Dette er ikke frigjøring. Jeg er fri allerede!

 

- London suger livet ut

I et kontorlokale samme kveld på samme side av byen er det en oppglødd stemning. Utenfor er veggene dekket med bokstavene Y, E og S i fargene til det skotske flagget Saltire. Kampanjen Yes Scotland har etablert flere lokaler i Glasgow de siste månedene. Inne ligger bunke på bunke med brosjyrer og løpesedler klare til å lande i hvert sitt hjem i bydelen Gallowgate.

- En million har ikke bestemt seg. Det er dem vi er ute etter, sier David Linden i Yes Scotland.

Han hadde allerede været stemningen som nå har vist seg på målingene.

- Det er mange uker siden sist vi kom hjem etter en runde med flere nei enn ja. For noen uker siden ville mange i velstående områder sagt nei, men dette har snudd. Også mange Labour-velgere som før sa nei, har snudd, forteller Linden.

Han snakker på inn- og utpust for å forklare engasjementet. Det er nok å se seg om i Glasgow og i Storbritannia for øvrig, mener han. Han kjenner stadig på en følelse av at livet for mange kunne vært så mye bedre.

- Vi er et velstående land, men det føles ikke slik. I noen strøk av Glasgow var gjennomsnittlig levealder for menn på 54 år for få år siden! Storbritannia er nummer fire på listen over landene med størst ulikheter i den utviklede del av verden. Vi er i et land som er rikt på olje og energi. Likevel må pensjonister velge mellom å varme opp huset eller å spise på vinterstid, sier Linden.

Budsjettkuttene har forsterket frustrasjonen.

- Men uansett om det er toryene eller Labour som styrer, fører de samme politikk, fordi de kjemper om de samme velgerne i England, mener Linden, og hevder Skottland lider under et «demokratisk underskudd».

Han vil ikke være med på at det er mange ubesvarte spørsmål rundt selvstendigheten, og mener ingen annen nasjon har forberedt seg bedre på uavhengighet.

- Vi vil ikke ha budsjettkutt og privatiseringer, vi vil ikke ha atomvåpen, vi vil satse på barnehager, og vi vil ikke ha en regjering vi ikke har valgt. I unionen er det matematisk umulig for skotter å avgjøre valget. I parlamentet i London utgjør skottene mindre enn ti prosent, sier han.

SNP vil redusere selskapsskatten for å tiltrekke seg flere jobber og investeringer.

- Nå er «alle» jobber i London. London suger livet ut av resten av Storbritannia, sier Linden, som ser til Norge både når det gjelder oljen, velferdssamfunnet og likestilling.

- Dere i Norge vet hvilken velsignelse olje er. Men vår sak er ikke basert på olje. Oljen er viktig, men det er folk som jobber her som er vår største verdi, sier Linden, før han går med meningsfellene ut i kvelden for å møte Glasgows middelklasse.

 

Kamp på Facebook

Men i kampen for de siste usikre velgerne er sosiale medier nå like viktig som å banke på dører. Glasgow-innbygger John Elder (50) er ivrig tilhenger av Yes Scotland og sender ut Facebook-oppdateringer flere ganger daglig. Han harselerer med motstandernes slagord «Better Together».

- Hvis vi er bedre sammen, hvorfor er vi ikke bedre sammen allerede, ler han.

Vi møter ham på en uterestaurant i Glasgow sentrum. Også Elder mener Skottland er blitt konsekvent nedprioritert i alle år.

Han vokste opp med en far som mistet jobben på et skipsverft i Glasgow på begynnelsen av 70-tallet - for deretter å gå arbeidsledig resten av livet. Utover 70- og 80-tallet ble store deler av industrien i Skottland lagt ned eller flyttet. Tida med Thatcher sitter ennå i ham.

- Det var som om hun ville tvinge Skottland i kne, minnes Elder.

Under lunsjen kommer han raskt i munter diskusjon med kelneren, som vil stemme nei.

- Hele Skottland er opptatt av dette. Folk diskuterer på nattklubber, på pub. Debatten har forandret folks perspektiver, gitt dem et nytt blikk, mener Elder.

I likhet med mange skotter mener han prosessen i seg selv - uansett resultat - har endret Skottland.

- Og selvstendigheten, den vil komme en dag uansett.

asne.gullikstad@dagsavisen.no