«Det glemte kompani»

Rosyth, Skottland, 30. oktober 1944. Den britiske krysseren HMS «Berwick» ligger til kai, klar til avgang. Klokka er 10.45, og det er oppstilling på dekk: 232 norske soldater fra Skottlandsbrigaden, det såkalte «2. bergkompani», hilser forsvarssjef og kronprins Olav, som er kommet for å ønske dem hell og lykke på ferden.
Hemmeligholdet hadde vært stort på forhånd, men de fleste soldatene hadde allerede gjettet at krysseren skulle gå nordover, mot det tyskokkuperte Norge. Det skulle også snart vise seg at de skulle over Nordsjøen, opp i Barentshavet, for så å gå videre til Murmansk i Nord-Russland. Derfra skulle de ta seg inn i Øst-Finnmark og Norge, og få æren av å være de aller første norske styrkene på norsk jord. Kronprins Olav overbrakte dem en hilsen de skulle ta med seg til Norge. Den kom fra selveste kong Haakon i London: «Hils det norske folk fra meg og fortell at jeg ser framover til den dag jeg atter er forenet med nordmenn i Norge».

Lambertseter, februar 2015. En av de forventningsfulle og spente unge guttene på dekk denne oktoberdagen i 1944 var 22 år gamle Torleiv Lia, født og oppvokst i Fredrikstad. Han var av de unge som rømte til Sverige under krigen. Ikke fordi han var i umiddelbar fare, men fordi han ikke ville leve i ufrihet i et tyskokkupert Norge. Han ville ikke jobbe for tyskerne eller tilpasse seg livet i et nazidiktatur.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg rømte til Sverige fordi jeg ville være på «den rette sida». Jeg ville gjøre noe for Norge. Kanskje også finne ut hvem jeg egentlig var, sier Lia til Dagsavisen.

Vi sitter på kjøkkenet hjemme i borettslagsleiligheten hans på Lambertseter, mens snøen laver stillferdig ned utenfor vinduet. Torleiv Lia fyller 93 år i april, og det har gått svimlende 70 år siden våren 1945, da han i seks måneder var med på frigjøringen av Norge i nord. Han ble enkemann i 1997, og har bodd alene i denne leiligheten i mange år nå, men han får ofte besøk av datteren Grete, de to barnebarna og de fire oldebarna.

– Og så kommer hjemmehjelpen innom et par ganger om dagen for å sjekke om jeg fortsatt er i live, sier han, og smiler lurt. Så legger han litt dystert til:

– Jeg er blitt gammal, skjønner du. Skikkelig gammal.

I stua henger bryllupsbildet, der Torleiv Lia og kona Aase smiler sjenerte inn i kameraet. De var allerede blitt kjærester da han rømte til Sverige. Der tok han til å begynne med strøjobber, han hogde blant annet tømmer i de svenske skogene. Siden gikk han en periode på en teknisk skole i Katrineholm. (Han utdannet seg senere til maskiningeniør). Så kom dagen da norske eksilmyndigheter innkalte ham til tjeneste for Norge. Sammen med andre unge, norske menn i Sverige ble han i dyp hemmelighet sendt med fly til Skottland, der det norske eksilforsvaret var i ferd med å bygge opp Skottlandsbrigaden.

Skottlandsbrigaden var på det meste på cirka 4.000 mann, og besto av norske flyktninger fra Sverige og Norge, men aller mest av norske hvalfangere og sjømenn som hadde mønstret av i Storbritannia da krigen brøt ut. To av de unge soldatene fra 2. bergkompani var dessuten den senere så kjente Tønne Huitfeldt, som ble militær toppsjef, samt den berømte oppdageren Thor «Kon-Tiki» Heyerdahl.

Lia kan egentlig ikke si at han la spesielt merke til Thor Heyerdahl den gangen. Men han husker med glede Tønne Huitfeldt, som han fikk mye med å gjøre. Han husker også hvor spent han var da han satte seg i flyet sammen med de andre norske guttene, som kom fra hele landet. Han syntes at det fra første stund oppsto et godt samhold i kompaniet, der menige og befal var gode venner på like fot. Nå skulle de Skottland sammen.

– Jeg var veldig spent da jeg satt der på flyet, og kanskje litt redd. Men også full av eventyrlyst, sier han.

Den norske militære virksomheten i Storbritannia bygde på en militæravtale med britene fra 1941. Etter denne skulle de norske styrkene i Skottland stå under alliert overkommando og reserveres for forsvaret av Storbritannia, men også for direkte innsats i Norge. Planen var at frigjøringen av Norge skulle være et felles norsk-britisk krigsmål, men ettersom krigen gikk sin gang ble det klart at Sovjet var den av de allierte som hadde en klar egeninteresse av å frigjøre grenseområdene mot Norge i nord. De siste, blodige kampene mellom russere og tyskere ved Nordfronten pågikk jo rett over grensen for Øst-Finnmark. Allerede våren 1944 var norske myndigheter i kontakt med russerne om en eventuell felles innmarsj i Øst-Finnmark, men hele sommeren og høsten lot de gåtefulle sovjetrusserne norske myndigheter sveve i uvisshet om hva de planene deres var.

Først 18. oktober 1944 sendte den sovjetiske utenriksminister Vjatsjeslav Molotov en beskjed til den norske ambassadøren i Moskva: Sovjetiske tropper ville når som helst gå over grensen til Norge, og norske styrker var velkomne til å bli med.

Da hadde norske myndigheter i London tidligere også fortvilet presset på både USA og Storbritannia om få lagt felles, allierte planer for en frigjøring av Nord-Norge, uten hell, forteller historiker Kristian Husvik Skancke ved Universitetet i Tromsø. Han tar doktorgraden på krigens avslutning i nord, og i kildematerialet sitt har han sett flere eksempler på at den norske regjeringen stadig forsøkte å få Storbritannia med på å sende større styrker til Nord-Norge, for å gripe inn mot det tyske ødeleggelsesarbeidet i nord. De ville også sende forsyninger til Finnmarks sivilbefolkning.

– Men de fikk ikke gjennomslag for dette hos de allierte stormaktene, sier Skancke til Dagsavisen.

– På dette tidspunktet prioriterte de ikke Norge, men de store krigsoperasjonene nede på kontinentet, der verdenskrigen skulle avgjøres. Den siste krigsvåren 1945 handlet det om å gå mot Berlin, ikke om å hjelpe folk i Nord-Norge. Det er ikke tvil om at den norske regjeringen i London likevel gjerne ville foreta seg noe i nord, for man kan faktisk merke en slags irritasjon hos de allierte, at de syns nordmennene «maste», sier Skancke.

Da det 18. oktober 1944 ble klart at russerne kom til å gå over grensen til Norge for å jage ut tyskere, fikk nordmennene det travelt. Det var av største viktighet at i det minste en symbolsk, norsk styrke ble sendt raskt nordover. Både for å bistå russerne, men også for å fortsette felttoget videre sørover i et Finnmark som fortsatt var okkupert av tyskerne. Russerne marsjerte inn i Kirkenes 25. oktober, men tre dager senere stoppet de ved Tana bru. De gikk aldri lenger.

I hui og hast gjorde man i Skottland derfor klar 2. bergkompani, med sine skarve 232 mann. Nordlys-journalisten og forfatteren Asbjørn Jaklin, som blant annet har skrevet boka «Nordfronten. Hitlers skjebneområde», mener at langt flere soldater fra den norske Skottlandsbrigaden kunne blitt satt inn i Finnmark, men at den norske regjeringen ikke fikk tillatelse å løse flere styrker fra den allierte kommandoen. Dermed ble det bare Torleiv Lia og de andre guttene fra 2. bergkompani som den 30. oktober ble sendt nordover med krysseren HMS «Berwick», behørig vinket farvel av kronprins Olav.

Militært sett skal de ha fått god militær opplæring i Skottland, men de hadde med altfor lite og dårlig utstyr, og var ikke trente for vinterkrig. (Noen av dem hadde aldri hatt ski på beina). De hadde heller ikke plass i krysseren til å ta med transportmidler eller noe særlig med proviant, verken til seg selv eller den hardt prøvede befolkningen i Finnmark. 2. bergkompani var på vei til et Finnmark der nesten all infrastruktur og bebyggelse lå i ruiner etter russiske bombetokter og tyskernes «brent jords taktikk». Minst 50.000 mennesker var i ferd å bli tvangsevakuert, mens rundt 23.000 var igjen, mange av dem i Øst-Finnmark.

Torleiv Lia viser oss på et falmet, gammelt kart hvor krysseren gikk på vei nordover til Barentshavet og Murmansk.

– Vi måtte holde oss langt unna norskekysten, for vi var redde for tyske ubåter. Vi gikk helt oppunder Bjørnøya, sier Lia.

Men før de kom så langt, var de innom Scapa Flow i Skottland, der HMS «Berwick» sluttet seg til en eskortestyrke med et hangarskip, seks britiske jagere, samt to store passasjerskip med befridde russiske krigsfanger. På vei nordover ble konvoien angrepet av tyske ubåter og fly flere ganger, men klarte å avverge dem.

Den 6. november 1944 kom de fram til Murmansk. Britene på krysseren ropte tre ganger hurra for dem til avskjed, og Torleiv Lia forteller at de ble varmt mottatt av russerne. De måtte nok smile da de så nordmennenes dårlige vinterklær, mens Lia må smile når han tenker på den russiske maten. Det gikk visst mye i suppe og russisk grovbrød.

– Maten var jo annerledes enn den norske, da! Men vi var glade for å få den, forsikrer han.

9. november gikk 2. bergkompani om bord i et russisk skip, som fraktet dem til en havn nær den norske grensen. Etter det ble de med russiske lastebiler, som tok dem med til Kirkenes.

– Da hadde jo russerne kjempa seg fram et godt stykke inn i Norge, og de hadde ordna det sånn at vi kunne komme oss inn i Norge uten fare. Vi fikk god hjelp der. Og her marsjerer vi inn i Kirkenes, sier Lia, og viser fram fotoalbumet sitt, som er fullt av små svarthvittbilder fra vinteren 1945, tatt av en medsoldat. Der får vi se et bilde av norske soldater med norsk flagg som går på rekke i Kirkenes` medtatte gater. De ble alle sjokkerte da de fikk se de enorme ødeleggelsene. De hadde jo ikke sett så mye til krigen i Sverige og Skottland.

– Kirkenes var helt ødelagt. Totalt! Det var ingenting igjen, sier Lia.

På bildet av innmarsjen skimter man også litt av den norske lokalbefolkningen, som står i veikanten. Mange av dem gjemte seg i gruva i Bjørnevatn da kamphandlingene sto på som verst mellom tyskere og russere, og alle hadde de fått lide for å bo så nært Nordfronten ved Murmansk. Bare i Kirkenes hadde folk opplevd over 300 russiske bombeangrep. Nå hadde byen blitt befridd av russiske styrker, og der kom altså et lite, dårlig utstyrt norsk kompani ruslende, uten forsyninger. Faktisk trengte de selv hjelp til å få tak i mat.

– Kort sagt: Det ble bråk, sier forfatter Asbjørn Jaklin til Dagsavisen. Akkurat nå arbeider han med en ny bok om tvangsevakueringa av Finnmark og Nord-Troms, men i boka si om Nordfronten beskriver han konflikten som oppsto mellom deler av den norske militærmisjonen fra Skottland, og folk i Øst-Finnmark. Den krigstrøtte befolkningen hadde levd over fire år i et nazistisk diktatur, de bodde i ruiner og savnet alt, og ble målløse da de så hvor dårlig utstyrt de norske soldatene var. Ingen forsyninger hadde de med, og hvem skulle beskytte dem mot de tyske soldatene som fortsatt kom på raid langs kysten? De norske soldatene fra 2. bergkompani ble på sin side utrolig skuffet over den lunkne velkomsten fra sine egne, og noen av dem var sjokkerte over å få vite hvor tett folk hadde levd innpå tyskerne, som i hele Finnmark var i overveldende flertall. De rekvirerte gjerne rom i private, norske hjem, og var «overalt». Av de rundt 350.000 tyske soldatene man regner med sto i Norge under krigen, var nærmere 250.000 av dem stasjonert i Finnmark og i grenseområdet mot Finland.

Noen av de unge guttene i 2. bergkompani var uansett rystet over at folk hadde «jobbet for tyskerne», og at enkelte norske jenter hadde skaffet seg tyske kjærester. I sinne gikk noen av soldatene fra 2. bergkompani løs på såkalte «tyskertøser», og skamklipte dem, trolig i ledtog med lokale gutter. Selv om sjefen for 2. bergkompani, Arne D. Dahl, skal ha satt en stopper for disse hevntoktene, var dette hendelser som skapte varige sår i befolkningen. Det hjalp heller ikke at en i den norske militærmisjonen skrev en famøs nidvise om de «unasjonale» og utakknemlige finnmarkingene. en finnmarking svarte så med en nidvise om de nedlatende soldatene fra Skottland som ikke hadde opplevd virkelig krig, og som ikke forsto hvordan det var å leve under okkupasjon. På tross av det var vanskelig og farlig å drive organisert motstandsarbeid i et område med tyskere «oppunder pipa», var det  dessuten tross alt både partisaner og andre motstandsfolk også i Finnmark, som rapporterte direkte til Moskva og London. Oppdageren Thor Heyerdahl har tidligere skrevet at han følte at han ble møtt med «seig motvilje» i Øst-Finnmark da han var ung soldat, men at han også følte seg «råtten» etter skamklippingen.

– Det ble nok et kultursjokk på begge sider. Det var to veldig forskjellige virkeligheter som møttes denne krigsvinteren i Øst-Finnmark, konkluderer forsker Ivar Kraglund ved Norges Hjemmefrontmuseum.

– Lokalbefolkningen trodde nok at nå kommer norske myndigheter med melk og honning, og de hadde ikke den fulle forståelse for de vanskeligheter som var knyttet til dette. Samtidig forsto nok ikke de som kom fra Skottland hvordan det hadde vært for folk å leve i en tysk militær virkelighet over så lang tid, sier Kraglund.

Torleiv Lia, derimot, kan ikke huske annet enn at han følte seg godt mottatt av lokalbefolkningen der nord, og forholdet mellom lokalbefolkning og militærmisjon bedret seg også utover våren 1945. Norske myndigheter fikk etablert seg og lyttet mer til folk, skrive Asbjørn Jaklin i sin bok, og det kom mer regelmessige forsyninger, med både skip og fly.

– Jeg husker at jeg hørte om skamklipping av norske jenter da var var der oppe. Men jeg var ikke med på det, sier Torleiv Lia til Dagsavisen.

Han og 2. bergkompani ble dessuten utover vinteren 1945 sendt videre vestover og sørover i Finnmark på patruljer. Formelt sto de norske soldatene under sovjetisk kommando de første månedene, men 6. februar overtok Norge og Distriktskommando Finnmark (DKF) kontrollen. Oppgaven de hadde våren 1945 var overveldende:

De skulle skaffe seg kontroll og oversikt over et militært ingenmannsland som strakte seg fra Tana og helt fram til Lyngen i Nord-Troms, et område på 60.000 kvadratkilometer. Fortsatt var det tyskere igjen her og der, og kompaniet skulle drive etterretning, rekognosering, og angripe tyske styrker. De skulle også drive humanitært arbeid for den gjenværende sivilbefolkningen. Ifølge tidligere intervjuer gjort i regi av Krigsinvalideforbundet, forteller mange av soldatene fra 2. bergkompani om et sant «blodslit», med lite eller ingen mat, dårlige hygieniske forhold, elendig tilgang på medisinsk hjelp, mil etter mil på ski over vidder og fjell, i streng kulde og i dårlige, tynne vinterklær. Det var ingen infrastruktur å støtte seg til, bruer var sprengt og alt var jo brent i Finnmark, og de måtte låne tilfeldige transportmidler underveis. Det var de som måtte overnatte i telt i 45 minusgrader på vidda, uten soveposer eller mulighet for å gjøre opp ild, og det var de som i rein sult spiste dyrekadaver de tilfeldigvis fant nedfrosset i snøen. Hele tida gikk de med angsten for å støte på miner, eller bli overfalt av fiendtlige styrker. Patruljene kunne vare i mange uker av gangen.

Torleiv Lia var gammel speider, god med kart og kompass, og ble gjerne den som var ute for å rekognosere og lokalisere tyskere, noen ganger alene.

– Jeg var nyttig, for jeg virra meg ikke bort, sier Lia.

Det ble også flere alvorlige trefninger mellom norske og tyske soldater, blant annet i Porsanger. I alt fire soldater fra 2. bergkompani falt i Finnmark våren 1945. De ble også begravd i Finnmark.

– De ble begravd på en skikkelig måte. Vi hadde en prest med oss, og vi hadde æressalutter, forteller Lia.

– Oppdragene våre var å angripe motparten, som delvis var tyskere og delvis norske nazister. Det var vanskelig. De lå jo i sine leire, og hadde gjemt seg. Vi gikk nokså åpent fram, og måtte slåss med de vi møtte. Leiren utenfor Kirkenes var det eneste stedet vi følte oss helt trygge. Det meste av tida var vi ute på oppdrag, og da var vi fritt vilt for motstanderne våre. Og vi mista jo kamerater, sier Lia, og greier plutselig ikke holde tårene tilbake.

– Det var det verste for meg, at vi mista kameratene våre. Men det orker jeg ikke å snakke om, sier Lia, som også syns det var hardt å slåss mot norske nazister.

– Noen av de vi angrep, var jo våre norske kamerater. Som vi skulle kjempe mot! Det er klart, det tar på et menneske. Men nå har jeg snakka nok om det, sier Lia.

Den eldre mannen blir merkbart lysere til sinns når vi går videre i fotoalbumet. Der er for eksempel et bilde av blide «soldatbakere»som steker brød i en ovn utendørs. De fant ovnen i ruinene etter et nedbrent bakeri.

– Ser du, vi bakte vårt eget brød! Midt i all ødemarka! Dæsken, det å få ferskt brød …. Fantastisk, altså!

Lia virker helt henført ved tanken.

Og der kommer vi til bilder av norske soldater i gemyttlig prat med koftekledde reindriftssamer, som har med seg reinsdyr og pulk og det hele. Mange norske reindriftssamer på innlandet unndro seg tvangsevakueringen høsten 1944, og rømte innover vidda mot Sverige og Finland med reinflokkene sine. Dermed kunne de forsyne de norske soldatene med ferskt reinkjøtt, og ikke minst, bistå med transport.

– Samene, vet du, de var våre gode hjelpere. Først ble de skremte da de så oss, og vi lurte også på om vi kunne stole på dem. Vi snakket ikke helt samme språk. Men så viste det seg at de var skikkelige nordmenn, og de lånte oss både reinsdyr og hester. Og ikke minst, de kjente terrenget og var gode på kart og kompass, så de hjalp oss med orienteringen, nikker Lia, og viser oss et bilde der en koftekledd eldre mann står ved siden av en ung mann i norsk uniform. De er far og sønn, der sønnen har sluttet seg til de norske styrkene. Underveis rekrutterte de norske styrkene også lokale folk fra Finnmark, både kvinner og menn, mange av dem tidligere «huleboere». I januar 1945 hadde også 1.300 norske politisoldater kommet over fra Sverige.

Da frigjøringen av Finnmark begynte å nærme seg slutten i månedsskiftet april-mai, hadde det lille kompaniet på 232 mann vokst til en styrke på 3.000 norske soldater, forteller historiker Kristian Husvik Skancke.

– 2. bergkompani var ganske riktig en altfor liten, symbolsk styrke som kom der uten noen ting. Men kompaniet ble begynnelsen på felttoget i Finnmark, der flere styrker sluttet seg til, og var dermed delaktig i å frigjøre det første norske området under 2. verdenskrig. Dette sikret også at man fikk på plass en sivil administrasjon i nord, der fylkesmannen tidlig var på plass, sier Skancke, som legger til:

– Det er riktig at Sovjet frigjorde Øst-Finnmark først, men det dreide seg tross alt bare om grenseområdene. Det var mye Norge igjen etter Tana bru, sier Skancke.

– 30. april 1945 sendte de beskjed til London om at nå var Finnmark frigjort, som det første norske fylket. Nå sto de ved grensen til Troms. Først en uke senere, den 8. mai, kom freden til resten av Norge, sier Skancke, som også slår fast at felttoget i Finnmark ikke foregikk uten tap.

– Det ble jo kamphandlinger, for eksempel på Sørøya, der flere norske falt, sier Skancke, som har regnet ut at felttoget i Finnmark totalt kostet 41 menneskeliv. 28 ble også såret, mens 18 ble tatt til fange av tyskerne.

Da Oslo og resten av Norge eksploderte i fredsrus 8. mai 1945, satt de norske styrkene igjen oppe i det ødelagte Finnmark og følte seg litt utenfor. De hadde fortsatt nok av arbeidsoppgaver, som minerydding, men de ukene i mai føltes litt tunge, forteller Lia.

– Vi ble liggende i Finnmark lenger enn krigen varte. Jeg vet ikke om de glemte oss, eller hva! Vi hadde den følelsen sjæl, at vi ble glemt, at vi ble der oppe for lenge, sier Lia.

Akkurat den følelsen har nok vart ved også i tiårene etter krigen. En følelse av å være glemt, mens offentligheten gjerne har vært mest opptatt av Hjemmefrontens sabotasjeaksjoner i Oslo, eller av kampen om tungtvannet på Rjukan. Det var ikke for ingenting at Krigsinvalideforbundet kalte sin rapport om 2. bergkompani i 1983 for «Det glemte kompani».

Men 9. juni 1944 ble 2. bergkompani hentet med et skip i Hamnbukt i Porsanger. Ferden gikk videre til Tromsø, så til Mo i Rana, der de fikk i oppgave å sørge for avvæpning og kontroll av tyske tropper. De hjalp også russiske krigsfanger og til sin glede opplevde soldatene at de 12 fra kompaniet som var blitt tatt til fange av tyskerne i Finnmark, nå dukket opp som frie menn. Først i oktober ble kompaniet transportert sørover til Oslo.

Nå har vi snart gått gjennom hele Torleiv Lias gamle fotoalbum her på kjøkkenet på Lambertseter. Det virker som om hendelsene for 70 år siden har kommet ham nærmere nå. Det er kort vei mellom alvor og smil.

– Men er du i dag stolt over at du var med på å frigjøre Norge?

– Stolt? sier Lia i en uforstående tone.

– Jeg syns ikke man skal snakke om «stolthet» når man snakker om krig. Krig er bare avskyelig. Nå virker det så rart at jeg meldte meg frivillig til dette her, for jeg avskyr jo krig! Men tida i Finnmark var likevel en viktig periode av livet mitt. Jeg var med som menig soldat og jeg vil ikke framheve meg sjæl som en slags krigshelt. Det er ikke fordi jeg er så beskjeden, men fordi det ikke er sant. Vi var et helt kompani som jobbet sammen, understreker Lia, og viser oss et gammelt brev. Det er snart 70 år siden han skrev det, men fortsatt har han det liggende i fotoalbumet sitt.

– Mor tok vare på det. Jeg skrev til foreldrene mine for å fortelle at jeg var i live. Da hadde de ikke hørt fra meg på flere år. Ikke siden jeg rømte til Sverige, sier Lia, og viser oss brevet, som er skrevet av en ung mann som nettopp har fylt 23 år:

«Finnmark, 19/5 – 45. Kjære foreldre og søsken. Vil bare sende nogen ord og fortelle at jeg er frisk som en fisk, og håber og komme hjem snart. Jeg har vært i Norge siden de første styrkene kom hit. Kan hende snart skrive mere eller muligens bli permittert for en stund. Ha det bra til vi sees. Hilsen deres Torleiv».

27. oktober 1945, bare noen dager før de ble endelig dimitterte, paraderte 2. bergkompani foran kronprins Olav på Slottsplassen i Oslo. Da hadde det gått nesten nøyaktig ett år siden de hadde hilst ham farvel fra dekket på HMS «Berwick», som lå ved kai i Rosyth, Skottland.

Skriftlige kilder:

«Bergkompani 2». Hefte utgitt i forbindelse med kompaniets 25-årsjubileum i Bergen 1970.

«Det glemte kompani». Særtrykk av Krigsinvaliden (1983). Utgitt av Krigsinvalideforbundet.

«Historien om Skottlandsbrigaden 1940-1945» (1997). Utgitt av Skottlandsbrigadens kameratklubb.

«Nordfronten: Hitlers skjebneområde» (2006), Asbjørn Jaklin

«Fortiet fortid», Arvid Petterson (2008) 

«Ble skamklipt av norske soldater», artikkel på NRK.no