Bilde 1 av 8
Reportasje

Den siste krigsseileren

– Magisk! Jeg fikk frysninger på ryggen! sier en forbløffet Jon Michelet. Vi ble med på da suksessforfatteren møtte en av landets siste krigsseilere, og fikk høre mer om Jesus fra Brooklyn.

Se flere bilder, blant annet fra Ole Jensens krigsseilertid, i bildeserien over!

– Vi var 90 mann fra kommunen som var ute under krigen. Nå er jeg alene igjen. Det er rart, konstaterer Ole Michael Jensen (92). Det er mandag ettermiddag, og Jon Michelet er på vei til distriktet for å møte Farsunds siste krigsseiler. Ole Jensen sitter i stua hjemme på Borhaug, med Nordsjøen rett utenfor stuevinduet. Herfra følger han skipene langs horisonten i det værharde strekket rundt Lista fyr. Med kikkerten ser han skipsnumrene, som han søker opp med iPad-en han fikk i fjor. Den spreke 92-åringen har vært sjømann hele sitt liv. Han tok sin første hyre på Farsund-skuta «D/S Spind» som 15-åring, og mønstret på 9. april 1939. På dagen ett år etter gikk Tyskland til krig mot Norge, og 30.000 norske sjøfolk ble krigsseilere.

Da Jon Michelet ga ut «En sjøens helt – Skogsmatrosen» høsten 2012, var det få som hadde trodd at spesielt mange andre skulle være interessert i mer om krigsseilerne. Tre år og 500.000 solgte bøker senere har Michelet kommet fram til sin fjerde bok i romanserien om krigsseilerne. Det er blitt hans livs suksess, og med den nye boka er serien blitt omtalt som «uten sidestykke i norsk litteratur». «En sjøens helt – Blodige strender» ble lansert 10. oktober med arrangement hos Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, et dokumentasjonssenter for krigshistorie med særlig vekt på krigsseilerne. Og deretter la Michelet ut på Sørlandsturné, til småbyene langs sørlandskysten som sendte så mange unge menn ut i krigsfart. I Farsund inviterte kultursjefen Michelet til bokbad og møte med den siste gjenlevende krigsseileren i Farsund kommune.

LES OGSÅ: Michelet fosser frem i kjent stil i fjerde krigsseler-bind

I bokhylla til Ole Jensen står del 1, 2 og 3 av «En sjøens helt» prominent plassert. Og nå kommer Jon Michelet inn døra med fjerde bind, som han overrekker Ole Jensen i gave.

– Takk for sist! sier Michelet til Jensen. De har nemlig møttes en gang før, i Risør i 2013, da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen offisielt beklagde den norske statens behandling av krigsseilerne. Da var det 80 andre krigsseilere til stede, og Michelet fikk ikke tid til å snakke med hver enkelt. År for år blir de borte.

Stiftelsen Arkivet anslår at det kan være 300-400 norske krigsseilere igjen, i snitt én i hver kommune, eller én Ole Jensen i hver by. Jensen selv har tatt forsiktig i – ifølge tallene fra Stiftelsen Arkivet var det 350 krigsseilere fra de tre kommunene Farsund, Spind og Lista (kommunene ble slått sammen i 1965) – og nå er Ole Jensen den siste som lever av dem.

Hjemme i stua ser vi på bilder, medaljer, gamle hyrebøker og andre papirer fra krigen. Ole Jensen forteller detaljert om seilinger, livet til sjøs, krigens gang og skyttertreningen i Canada. Selv om Jensens historie ikke var like dramatisk, er det som å bla i sidene i en av Jon Michelets krigsseiler-romaner. Bildet på omslaget til Michelets andre bind – «Skytteren» – kunne vært Ole Jensen. I likhet med Michelets romanhelt Halvor Skramstad var Ole Jensen kombinert skytter og matros, en blanding av sivil sjømann og militært personell.

Da krigsutbruddet kom 9. april 1940, gikk Ole Jensens skip «D/S Spind» i sukkerfrakt mellom Karibien og USA. Da de ankom havnen i USA mønstret hele mannskapet av.

– De ville sende båten tilbake til England, men da gikk hele mannskapet i land. Vi mønstret av alle i hop. Vi trodde ikke båten ville klare turen tilbake over Atlanteren, sier Jensen – «D/S Spind» ble torpedert, og sank utenfor Portugal et års tid senere. Fra amerikansk havn mønstret Jensen på nok et gammelt norsk dampskip, og gjennom 1941 seilte han med tørrlast langs USAs østkyst.

– Det var den verste tida i ubåtkrigen. De ville ikke slå av lysene på kysten, da USA enda ikke var med i krigen. Men vi seilte på en gammel kullfyrer, tyskerne ville ikke kastet bort en torpedo på oss. Det var så mange store tankskip de heller ville ta. Vi gikk så nærme land at vi kunne se det stakk opp master fra skip som var senket, forteller Jensen – som en parallell til Halvor Skramstads opplevelser langs kysten av USA i tredje bok.

– Skuta var så gammel at dere ikke var verdt én torpedo engang, nikker Michelet anerkjennende.

Etter et års krigsfart meldte Ole Jensen seg frivillig til marinen, og ble sendt til treningsleiren Camp Norway på Nova Scotia våren 1942. Jensen viser fram bilde av hele sitt kull, tatt 17. mai 1942, og Michelet og Jensen utveksler detaljer om treningen i leiren.

Jensen fikk deretter tjeneste som skytter; men det kom aldri til noen trefninger. Jensen kom gjennom krigen uten å løsne et eneste skudd – «bortsett fra når vi øvde oss på å skyte på tomme oljefat i sjøen». Han hadde to storebrødre som også var ute og seilte under krigen, de hadde det verre. De gikk i konvoifart, der det ofte var store tap. Ole Jensen seilte oftest som skytter på hurtigere motorskip som gikk uavhengig av konvoier, og dermed var mindre åpenbare mål for tyske ubåter.

– I konvoiene var det jo galt overalt. De kunne jo ikke stoppe. Bakerst i konvoien gikk skipet de kalte «likpelleren». Hvis det var noe igjen å plukke opp, konstaterer Jensen. Han seilte som oftest mellom USA og Det fjerne østen, mest med tørrlast, men også med ammunisjon.

– Det kom om bord en svenske som ikke ville bruke redningsvest. Styrmannen sa han måtte ha på vesten, men svensken sa det ikke var noen vits: «Blir vi truffet med denne lasta, blir det ingenting igjen av båten».

Ole Jensen har tatt vare på den vanntette tøyposen de fikk utdelt, hvor de oppbevarte pass, verdifulle papirer og hyrebøker – «i tilfelle vi måtte gå i sjøen», som han sier. Michelet snur og vender på lerretsposen, bretter den sammen og lukter på den.

I «Blodige strender» beskriver Michelet Halvor Skramstads lerretspose slik: «De fleste sjøfolk har nødposer sydd av seilduk. Hans er av lerret, impregnert med linolje. Den er blitt skittengul av salt, svette og en og annen tåre. Han snuser på påsan. Det lukter ørlite grann harskt av den».

LES OGSÅ: Krigsseilerne som kom i fengsel

Ved et par anledninger under krigen fikk Ole Jensen fridager i New York mellom overfartene – én dag fri for hver måned til havs. Seks måneder, seks fridager. Ved et tilfelle var både Ole Jensen og broren i New York på samme tid. Broren spurte om å få noen ekstra dager i land, men ble nektet, forteller Jensen. Broren fikk likevel tillatelse til å stikke seg bort noen dager, så han kunne være sammen med slekt fra Lista som bodde i Brooklyn.

– Men du vet, de hadde folk som passet på, så vi ble advart: Nå må du være forsiktig, for Jesus er rundt! humrer Jensen, og Michelet lyser opp:

– Jeg skriver om Jesus fra Brooklyn nå i bind fire! Nortraship hadde en mann i Brooklyn som gikk rundt i barer og kneiper, og så etter sjøfolk som hadde stukket seg bort. De kalte’n Jesus, fordi han var overalt! Det er morsomt at du nevner det, for det står om han her! sier Michelet entusiastisk, og peker på boka. Jensen forteller videre, på sitt korthogde vis:

– Og du måtte passe deg, ellers ble du sendt til fengselet på Ellis Island, og så gikk det til kasjotten i Dundee.

Igjen går det en liten støkk i Michelet. Dundee referer til en lite kjent fengselsinstitusjon der norske sjøfolk kunne bli sendt for bagatellmessige overtredelser – idømt av en egen sjødomstol.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Her havner Halvor Skramstad i Michelets nye bok. «Også om The Allied Military Detention Barracks i Dundee har det vært merkverdig stille i den offisielle norske krigshistorien», påpeker Michelet i etterordet til «Blodige strender».

– At Dundee var et begrep blant dere sjøfolk er verdifullt å få bekreftet, sier Michelet til Jensen.

I boka er Michelet også innom temaet italienske sabotasjedykkere, som opererte i havner ved Middelhavet. Dette var det nærmeste Jensen kom å forlise under krigen forteller han:

«Etter et langt opphold i havnebyen Iskenderun i Tyrkia dro skuta videre, og da oppdaget de et fremmedelement under skroget, som ble sjekket i neste havn. Det viste seg å være en mine festet til båten av en dykker, med en mekanisme som gjorde at minen ville gå av når båten forlot havna, og kom opp i fart. Men skipet hadde ligget til kai så lenge at mekanismen var grodd igjen, og minen ikke gikk av.»

Da krigen var over ble de norske motstandsfolkene feiret som helter maidagene 1945. Ole Jensen kom hjem først i 1946 – «du vet, gutta på skauen kom ned i byen alle på en gang og ble feiret, krigsseilerne kom hjem lenge etter, én og én». De som hadde koner og barn hjemme ble prioritet først for hjemsending. Ole Jensen måtte vente. I april 1946 la båten han seilte på, til land i Kristiansand.

– Jeg spurte om å få gå i land, men fikk beskjed om at jeg måtte være med til Oslo for å mønstre av. Der ble jeg sendt til Flyktningkontoret, hvor jeg fikk togbillett hjem. Jeg spurte hvordan jeg skulle komme meg fra Snartemo og hjem. «Du får begynne å gå», sa de. Det var takken vi fikk, sier Jensen. Det er seks mil fra togstasjonen på Snartemo til Lista.

– Dette er et godt eksempel på småligheten de norske krigsseilerne ble møtt med, kommenterer Michelet. Jensen forteller videre:

– Da jeg kom hjem fra krigen kjøpte jeg ei lasteskute med broren min, og vi begynte å seile med frakt langs kysten her. Da traff jeg igjen mange jeg hadde seilt med under krigen. Mange av dem var helt gåen. Det ble ikke gjort mye fra myndighetene for å hjelpe dem. Mange kom seg ikke hjem. De landet i Oslo eller Bergen, og så kom de seg ikke lenger. Men jeg kom meg hjem, og i jobb. Da var mye gjort. Jeg klarte meg godt. Jeg har ikke hatt noen problemer. Noen våkenetter har det vært, men det må man jo regne med ... Om jeg var redd? Du vet, jeg var for ung til å forstå hva jeg var med på, sier Ole Jensen.

– Men det er klart jeg var redd. De som seilte under krigen og sier de ikke var redde, de lyver.

Etter krigen var Ole Jensen aktiv i den lokale krigsseilerforeningen, hvor han jevnlig møtte andre sjømenn fra distriktet som hadde seilt under krigen. Han viser oss et bilde fra Farsund Krigsseilerforenings markering i 1995, på 40-årsdagen for frigjøringen. Ole Jensen er høy og kraftig, og rager med sitt hvite hår over de seks andre på bildet. Alle sju var fra samme bygd. En av dem var stuert om bord på den norske jageren «Svenner», det første skipet som ble senket under D-Dagen.

«Blodige strender» avsluttes nettopp med landgangen i Normandie, der Michelets hovedperson drømmer om å få mønstre på den stolte jageren «Svenner». Ole Jensen forteller den dramatiske historien om da jageren ble torpedert, og stuerten fanget under dekk til luka ble revet opp. Han fikk kommet seg ut, mens 32 av sjøfolkene om bord gikk ned med skipet. Michelet nikker anerkjennende.

Kanskje dette er én av historiene som kommer med i femte og siste bind neste år, der Michelet skriver videre om D-Dagen, avslutningen på andre verdenskrig, hjemkomsten, og kampen om Nortraship-fondet hvor staten holdt tilbake hyrene norske sjøfolk hadde seilt inn under krigen.

– Jeg fikk Nortraship-pengene i 1972. Det var vel en 12-13.000 kroner. Det var det samme beløpet jeg skulle fått utbetalt etter krigen. Da hadde det vært mye penger. Men det var nok til at jeg fikk kjøpt meg min første bil. En bruktbil, humrer Ole Jensen.

LES OGSÅ: Jon Michelet: – Jeg treffer sjøfartsnasjonen Norge

Ole Jensen er klar i hodet og sprek i beina. De rakk å feire diamantbryllup før kona døde for tre år siden. Hver onsdag lager han middag til oldebarna som kommer tidlig hjem fra skolen – torsk og gulrot. Dattera har bygd hus ved siden av, og Ole Jensen klarer seg alene.

– Jeg er vel en av de siste som er igjen av oss som seilte under hele krigen. Mange rømte fra Vestlandet under krigen og mønstret på, de seilte under halve krigen. Men jeg seilte fra første til siste dag, konstaterer Ole Jensen, og tar oss i hånda på vei ut.

På veien ut til Lista hadde Michelet irritert seg over én av anmelderne, som har skrevet at bøkene hans er preget av «i overkant velinformerte og reflekterte sjøfolk».

– Hva vet denne anmelderen om informasjonsflyten under andre verdenskrig? bemerker Michelet irritert. Under besøket fortalte Jensen om det lange oppholdet til kai i Tyrkia. Der fikk de sende brev hjem via Røde Kors, da Tyrkia var et nøytralt land. De lå faktisk så lenge i Tyrkia at de også rakk å få svar tilbake.

– Med alt jeg har av krefter, kjemper jeg mot forestillingen om den dumme, uinformerte, enkle sjømannen. Dette var folk som slåss for Norge år ut og år inn, og var det noe de måtte være, var det informert! De måtte vite hva som skjedde i krigen, sier Michelet senere på kvelden, under bokbadet i Farsund. Flere hundre har møtt opp i aulaen på byens videregående skole. På fremste rad sitter Ole Jensen i findressen.

– Takk til Ole Jensen, Farsunds siste krigsseiler, for at vi fikk besøke deg i dag. Omtrent før vi fikk satt oss ned var vi langt inne i den nye boka, han kom med det ene eksempelet etter det andre på ting jeg har skrevet om i bøkene mine. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da Ole begynte å fortelle om Jesus i Brooklyn, sier Michelet.

– Det blir så tydelig at dette jeg nå skriver ikke er fjern historie, det er samtidsromaner. Dette er folk som er midt iblant oss her og nå.

Mer fra: Reportasje