Peter Piot, nummer to fra venstre, kom til Yambuku 20. oktober 1976. Sammen med et forskerteam og lokale helsearbeidere greide han å stanse den fryktelige epidemien.

Den første ebola-jakten

Peter Piot var en ung og uerfaren lege da han ble sendt til Zaïre i 1976. Et totalt ukjent virus tok livet av sine ofre på en grusom måte. Det ble snakket om århundrets verste epidemi.

– Vi står overfor en fryktelig epidemi, og alt de kunne komme opp med er deg? Hvor gammel er du? 27? Du er knapt lege, og du har aldri vært i Afrika!

Den belgiske legen og mikrobiologen Peter Piot krympet sammen i setet på flyet som var på vei til Zaïre. Mannen ved hans side var den mektige sjefen for Belgias utviklingsprogrammer i landet som i dag heter Den demokratiske republikken Kongo. Piot var fullstendig klar over at han var en junior å regne når det kom til kunnskap om livsfarlige virus. Natta før avreise greide han ikke å sove. Helt siden barndommen hadde han drømt om å dra ut i verden for å hjelpe fattige i nød. Det var derfor han begynte på legestudiet. Nå satt han der full av spenning og forventninger med et brennende ønske om å stoppe den forferdelige epidemien.

I boka «No Time to Lose» forteller Peter Piot om de dramatiske månedene i 1976 da han ble sendt til Zaïre av belgiske myndigheter for å løse ebola-gåten. Reisen for over 40 år siden ble starten på et livslangt engasjement i Afrika. I 13 år ledet han kampen mot aids som sjef for UNAIDS. I dag er Piot direktør ved London School of Hygiene and Tropical Medicine. 

Professor Peter Piot.
Foto: Leon Neal/AFP/NTB scanpix

Professor Peter Piot. Foto: Leon Neal/AFP/NTB scanpix

Den pågående ebola-epidemien i Kongo er den nest dødeligste noensinne og antallet smittede øker uke for uke. Siden august har over 1.100 mennesker dødd. Fryktelige scener utspiller seg – scener som kan minne om det Piot ble vitne til i 1976. Men den gang ante ingen hva det var de sto overfor.

Dette er historien om hvordan den fryktede epidemien startet.

En tirsdag i slutten av september kom professor Stefaaen Pattyn, sjefen til Peter Piot, inn på laboratoriet til forskerne ved Prince Leopold Institute of Tropical Medicine i Antwerpen. Sjefen fortalte at en pakke med blodprøver var på vei fra Kinshasa. En ukjent epidemi herjet langs Kongoelven. Det var visst snakk om noe som lignet på gulfeber, men sykdomsbildet stemte ikke helt. Peter Piot hadde jobbet ved instituttet i to år. Til daglig puslet han med å undersøke prøver der det var mistanke om salmonella. Det var ikke det han ville holde på med, men et sted måtte han begynne.

Forskerne fikk høre at flere belgiske nonner var døde ved en misjonsstasjon. Dagen etter, 29. september, mottok de pakken som inneholdt en termos av enkleste sort. Piot grøsser når han tenker over hvor lite beskyttelsesutstyr de brukte da de åpnet termosen med prøvene. I termosen fant de en suppe av blod og halvsmeltet is. Heldigvis var en av beholderne i termosen intakt. Prøvene var sent fra en belgisk doktor som var stasjonert i landet som den gang het Zaïre. Blodet tilhørte en belgisk nonne som var for syk til å bli evakuert fra den tidligere belgiske kolonien.

Piot var oppspilt. Han kjente hjertet slå hardt da de startet detektivarbeidet. Ved å bruke antistoffer fant de raskt ut at det ikke var snakk om gulfeber. Noe av blodet ble injisert i hjernene på mus. Noen dager etter injeksjonen, døde musene. Fra Zaïre kom det stadig ny informasjon. Epidemien startet i en liten landsby som het Yambuku, der en rekke belgiske misjonærer var stasjonert. Landsbyen lå 100 mil nord for hovedstaden. De første symptomene på sykdommen var sterk hodepine og høy feber etterfulgt av diaré og oppkast. Etter noen dager begynte de smittede å blø fra alle kroppsåpninger. Piot som slettes ikke var noen ekspert på sjeldne febersykdommer leste seg opp på dengue, junin, og machupo - virus som går under samlebetegnelsen hemoragisk feber. Disse virusene er kjennetegnet ved at de gir kraftige blødninger og høy dødelighet.

Mens forskerne i Antwerpen jobbet med å isolere viruset ved å infisere cellekulturer med blodet fra Zaïre, kom Verdens helseorganisasjon på banen. Det ble bestemt at prøvene måtte sendes til et forskningsinstitutt som hadde fasiliteter til å behandle livsfarlige virus. Center for Disease Control (CDC) i Atlanta var verdensledende, og det var dit prøvene til slutt ble sendt. Forskerne i Antwerpen likte dårlig at andre skulle ta over. Sjefen til Piot var rasende og valgte å holde noe igjen. Han hadde selv vært i Zaïre i seks år og visste derfor mye om eksotiske virus.

Hva i helvete er dette? Professor Pattyn stirret på bildene av viruset. Til virus å være, var det enormt - det så ut som en gigantisk orm.

– Det ligner på marburg! utbrøt Pattyn.

Marburg-viruset ble oppdaget i Tyskland i 1967. Menneskene som døde av dette viruset, var ansatt på et laboratorium som jobbet med syke aper som var importert fra Uganda.

Siden Pattyn nå var overbevist om at de sto overfor et virus som var nært beslektet med marburg, bestemte han at de måtte sende resten av prøvene til Atlanta. Piot ble nedslått. Det fristet lite å returnere til hverdagen. Han forsøkte å overtale de andre om at de måtte dra til Zaïre for å finne ut mer om epidemien som herjet. Men det fantes ikke ressurser. Han kontaktet belgiske myndigheter, men de ga ikke støtte til medisinsk forskning. Piot opplevde møtene med byråkratene som frustrerende. Hvor ofte får et lite belgisk forskningsinstitutt muligheten til å skrive seg inn i historiebøkene?

Fra USA fikk de beskjed om at viruset ikke var marburg.

Noen dager senere fikk Piot en telefon. Belgiske myndigheter hadde snudd. I Zaïre var det nå panikklignende tilstander. Belgiske statsborgere som bodde der, ville sende barna til Europa på grunn av den pågående epidemien. Politikerne i Belgia sto under sterkt press. Både USA, Frankrike og Sør-Afrika sendte folk som skulle hjelpe til. Piot fikk én dag til å pakke. Han dro til instituttet og rasket med seg det de hadde av beskyttelsesutstyr. Professor Pattyn ville lære Piot å fange flaggermus med hendene. Han var nemlig overbevist om at viruset stammet fra flaggermus. Piot, som visstnok var klønete til å fange flygende objekter uten klør og tenner, hørte på sjefen, men bestemte der og da at han ikke skulle fange en eneste flygende mus.

Det er alltid det samme med disse jævla byråkratene i Brussel. Vi står overfor en fryktelig epidemi, og alt de kunne komme opp med er deg?

Piot satt på flyet til Zaïre. Mannen som kom med hjertesukket het Paul Lelievre-Damit og ledet utviklingsprogrammene til Belgia i Zaïre. Han var kjent for å være en av de mektigste utlendingene i det enorme landet. Piot visste at Lelievre-Damit hadde rett. Han var slettes ingen ekspert på virus og hadde ingenting å slå i bordet med av forskning på dette feltet. Hvordan kunne han redde verden fra et mystisk virus i hjertet av Afrika? Det viste seg at mannen ved hans side kjente faren. Etter noen glass sprit, gled praten lettere. Lelievre-Damit beroliget ham med at det skulle gå bra bare Piot fulgte hans råd.

Framme i Kinshasa fikk Piot en grundig innføring i hva de sto overfor. 80 prosent av menneskene som ble smittet, døde. Skrekkscenarioet var at epidemien skulle spre seg til millionbyen Kinshasa - en by med elendig infrastruktur og et ustabilt politisk styre. Helsepersonalet i hovedstaden visste fremdeles ingenting om hvordan viruset smittet. Karl Johnson som kom fra CDC i Atlanta gjorde det klart at viruset var helt ukjent i alle medisinske miljøer. Det ble bestemt at de måtte prioritere å hindre et utbrudd i Kinshasa, samtidig trengte de noen som kunne dra til landsbyen der viruset fremdeles tok mange liv. Piot var den første som rakte hånda i været da det ble spurt om noen kunne tenke seg å ta oppdraget. Før han dro, møtte han en smittet sykesøster. Personalet var livredde for å komme i kontakt med henne. Det ble tatt blodprøver, men ingen ville ta i dem. Det ble til slutt Piot som undersøkte blodet. Blodplatenivået var redselsfullt lavt. Piot begynte å skjelve. Han ante jo ikke om viruset smittet gjennom kroppsvæske, luft eller insekter.

Flyet fra Kinshasa fulgte Kongoelven nordover. Under dem lå regnskogen som et grønt hav. Pilotene motsatte seg først oppgaven med å ta den lille delegasjonen inn til området der epidemien herjet. De var livredde for å komme i kontakt med viruset som ennå ikke hadde noe navn. Menneskene som bodde i området fikk ikke lov til å reise noe sted. All transport av varer var også stoppet. Da de landet på flyplassen i nærheten av byen Bumba, ble Piot og følget møtt av en skrikende folkemasse. Folk trodde flyet kom med mat. Da de skjønte at det ikke var mat å få, steg desperasjonen. Politiet måtte gripe inn. Pilotene holdt motoren i gang. Da bagasjen var losset av, ropte de: «Bonne chance!» - og så fløy pilotene tilbake.

På flyplassen kom det en mann bort som presenterte seg som fader Carlos Rommel. Han jobbet ved en misjonsstasjon i området og kjente godt virusets første offer. Det hele begynte den første uka i september da rektoren ved misjonsskolen i Yambuku ble syk etter en reise nord i landet. En stor folkemengde fulgte ham til graven. De neste dagene ble de som hadde stelt ham syke. Det samme skjedde med nære familiemedlemmer. De fikk hodepine og høy feber. Så kom blødningene. En etter en måtte de gi tapt.

På kjøreturen mot Yambuku husket Piot hva en epidemiolog ved CDC hadde sagt: «Det er mulig vi står foran århundrets mest dødelige epidemi.»

De kjørte gjennom tett skog. Noen steder var veien helt vasket vekk etter kraftig regnskyll. Med jevne mellomrom dukket det opp landsbyer med noen små hytter, før skogen tetnet til. Etter en stund dukket de første kaffeplantasjene opp, deretter kirken og de røde takene til misjonsstasjonen. De var i Yambuku. Piot husker det som et lyst og idyllisk sted.

– Ikke kom nærmere! Hold dere på utsiden av sperringen! Hvis ikke kommer dere til å dø, akkurat som oss!

Det var søster Marcella ved misjonsstasjonen som ropte ut advarselen da delegasjonen nærmet seg husene. Piot hørte på aksenten at hun var flamsk. Han hoppet over den provisoriske sperringen, og presenterte seg:

– God dag, jeg er doktor Peter Piot. Vi har kommet hit for å hjelpe dere å stoppe epidemien.

Søstrene klynget seg til den unge doktoren og gråt. De brøt sammen da de fortalte om marerittet som aldri så ut til å ta slutt. Over halvparten av dem som jobbet ved sykehuset var døde. Hele familier var utslettet. For Piot og de andre helsearbeiderne hastet det med å finne ut av hvordan viruset smittet. Hvor kom de smittede fra? Hvem ble smittet? Noen mente epidemien kunne ha sammenheng med at landsbybeboerne av og til spiste apekjøtt. Søstrene kunne også fortelle at mange nyfødte barn døde. I landsbyens griseflokk var det født mange dødfødte griser. Kunne det være en sammenheng? Det var visstnok også en epidemi blant geitene i området. Piot lyttet og noterte. Han forsøkte også å få klarhet i hvorfor så mange ble syke etter begravelsene. Piot hadde mye å tenke på da han la seg på gulvet for å sove den kvelden. De visste ennå ikke om viruset kunne overleve i madrasser og sengetøy, og tok derfor ingen sjanser. Utenfor ulte villdyrene. I det fjerne hørte han lyden av trommer.

De neste dagene gikk med til å ta blodprøver og samle så mye datamateriale som mulig. Samtidig forsøkte de å kartlegge smittebildet. Piot merket seg at i aldersgruppen 18-22 var det nesten dobbelt så mange kvinner som menn blant de døde. Og det var én ting til: Nesten alle av kvinnene som døde var gravide.

Det viste seg at gravide fikk injeksjoner av vitamin B på sykehuset. Piot og de andre forskerne fant ut at sprøytene ble brukt flere ganger. Brikkene begynte å falle på plass. Uten å vite om det, hadde søstrene i realiteten tatt livet av mange av sine pasienter ved å bruke infiserte sprøyter om igjen. Piot bebreidet dem ikke. Men han måtte få sagt fra. Han prøvde å si det så pent som mulig. Det var ikke lett.Søstrene hadde stått på og forsøkt å hjelpe de syke i flere uker mens epidemien raste. I ettertid lurte Piot på om han sa det så forsiktig at de ikke helt forsto hva han hadde sagt.

Teamet som jobbet i Yambuku fikk stengt sykehuset. De dro fra landsby til landsby for å informere innbyggerne om hva de skulle gjøre om noen ble syke. Smittede personer måtte isoleres. Døde kremeres. Disse tiltakene stoppet endelig epidemien i Yambuku som krevde 300 menneskeliv.

Dødsviruset hadde ennå ikke noe navn. En kveld ble Piot sittende og diskutere med de andre helsearbeiderne om hva de skulle kalle viruset. Det ble argumentert for «Yambuku-viruset». Men for landsbyen ville det være en stor belastning. Amerikaneren Karl Johnson likte å kalle opp virus etter elver. Det var det han hadde gjort da machupo-viruset ble oppdaget i Bolivia. De fant fram et kart over Zaïre og begynte å lete etter elver i nærheten av Yambuku. Kartet var lite detaljert. Den nærmeste de kunne finne het Ebola - som betyr «den svarte elven».

Oppdagelsen av ebolaviruset endret livet til Piot. Til BBC uttalte han at de dramatiske månedene i 1976 ga ham en retning i livet.

– Det ble klart for meg at min oppgave i livet var å jobbe med helsespørsmål i utviklingsland.

Piot var en av de første som begynte å forske på aidsepidemien i Afrika på 80-tallet. Det skulle vise seg at aidsepidemien allerede var i gang da ebolaviruset ble kjent. Det fant han ut da blodprøvene de tok i 1976 ble testet opp mot det nye viruset. Også denne epidemien oppsto i Sentral-Afrika, og igjen var det nærkontakt med ville dyr som utløste en dødelig epidemi. Piot mener vi er nødt til å se på vår helse i sammenheng med dyrenes helse.

Siden det ikke finnes en effektiv kur mot ebola, er medisinen i dag den samme som den Piot og forskerteamet utskrev til innbyggerne i Yambuku i 1976. For Piot har det også vært viktig å få fram at ebola-epidemier er nært knyttet til fattigdom - de oppstår i land med dårlig helsetilbud og i områder hvor lokale myndigheter ikke har greid å informere innbyggerne om hvordan et utbrudd skal håndteres. Å hindre framtidige epidemier handler derfor om å bekjempe fattigdom.

I februar 2014 reiste Piot tilbake til Yambuku. På flyplassen ble han møtt av fader Carlos Rommel. Sammen kjørte de ruten de tok i 1976. I Yambuku møtte Piot igjen Sukato Mandzomba som ble smittet for snart 40 år siden. Mandzomba jobbet som sykepleier den gangen. I dag har han ansvaret for det lille laboratoriet til sykehuset. Det ble et gledelig og rørende gjensyn. Samtidig var det nedslående for Piot å se hvordan Yambuku er endret. Kaffeplantasjene ligger brakk. Bygningene er forfalne. Det lille sykehuset mangler det meste. Medisiner er ikke å oppdrive.

På turen tilbake til flyplassen i Bumba, spurte Piot fader Carlos om hva som drev ham til å bli værende. Carlos svarte at det var kampen mot fattigdom og urettferdighet. Etter et øyeblikks stillhet, la han til:

– Du utfordret meg i 1976: Hvorfor gjorde jeg ikke mer for å gjøre dagliglivet lettere for folk i Bumba utover å arrangere religiøse aktiviteter? Der og da bestemte jeg meg for å starte et sykehus. Du endret virkelig mitt liv.

Kilder: «No Time to Lose» av Peter Piot, BBC-artikkelen «The virus detective who discovered Ebola in 1976» og Piots egne skildringer i Financial Times fra reisen tilbake til Yambuku tidligere i år.