Den altfor lange arbeidsdagen

Forrige gang. Den var ganske ille. Da satt Gonzalo Pizarro på et hotell i Kristiansund, en by han ikke kjenner, og følte seg ganske alene i verden. Denne gangen får han i alle fall være i hjembyen sin, slik at han kan se ut av vinduet på hotellet og kjenne igjen det han ser der ute i verden. Av og til kan han til og med gå en tur rundt Mosvannet, med en gammel kamerat, eller med broren sin, som i dag.

Det er jo bare ti dager nå, dessuten. Ikke som forrige gang, da Pizarro satt i to hele uker inne på et kjedelig hotell i en by han ikke kjenner, og som ikke kjenner ham.

Nei, han klager egentlig ikke så veldig mye nå. Han kan se ut vinduet og se DNB Arena, der Oilers spiller sine ishockeykamper. Pizarro rakk aldri å se Oilers spille der, han flyttet fra hjembyen før den staselige hockeyhallen åpnet i 2012. Og nå er det stengt. Alt er stengt. Men Gonzalo Pizarro er nesten hjemme, eller i alle fall på gamle trakter. Og han har en jobb å gå til. Alternativet er så mye verre.

Det er derfor han finner seg i dette uten å klage. Å bo to uker på hotell, enda et kjedelig, sterilt hotell, for å få lov til å jobbe i to uker der ute på sokkelen. Å vente, i dag etter dag, den ene lik den andre, på å få lov til å gå på jobb.

– Alternativet er NAV. Dit måtte jeg for noen år siden, under oljekrisen. Og dit vil jeg ikke igjen, sier Pizarro på Skype fra hotellrommet.

– Forhåpentligvis går dette fort over, sier han, men legger kjapt til:

– Men det ser jo ikke helt sånn ut, da.

Gonzalo Pizarro jobber i oljen, eller «oljå» som de sier i byen han vokste opp i. Han er ansatt i Seadrill, et leverandørselskap. Et av verdens største, eid av John Fredriksen. Nå for tida er Pizarro Safety Officer ute på riggen West Phoenix, en «halvt nedsenkbar rigg», om det sier leseren noe.

West Phoenix-riggen, arbeidsplassen til Gonzalo Pizarro. 70 prosent av dem som jobber på riggen er bosatt i utlandet, og må sitte i karantene før de kan gå på jobb. Foto: Total/ AFP Photo/ NTB scanpix

Han er norsk statsborger, men har vært bosatt i Spania i ti år. Det er der familien bor; kone og de to barna på 11 og 14 år. Det er derfor han må bo på hotell i ti dager før han kan dra ut på sokkelen: Pizarro sitter i karantene. Når han kommer hjem til et Spania i lock-down igjen, får han være med familien i to uker før han igjen må reise tilbake for å bo på hotell i Norge mens han venter på å få dra på jobb. På den måten har skiftordningen med to uker på, fire uker av blitt snudd helt opp ned.

– Det er blitt fire–to nå, ikke to-fire, som det skal være, sier han.

Da det i begynnelsen av mars ble klart at koronaviruset hadde kommet også helt opp til oss her i nord av verden, var det mange av oss som mistet levebrødet vårt over natta da deler av samfunnet ble stengt. Andre ble sittende på hjemmekontor, mange med barna løpende rundt i huset fordi skoler og barnehager ble stengt.

Les også: Skole, helsetjenester og måten vi bor på: Slik tror ekspertene at koronakrisen vil påvirke oss (+)

Også Gonzalo Pizarro ble rammet av disse nye hastelovene og andre tiltak – hjemme i Spania, der familien bor i byen Elche utenfor Alicante. Spania var tidlig et av de hardest rammede landene i Europa, så nedstengningen av samfunnet har vært langt mer drakonisk der enn her til lands. Spania gikk i full lockdown-modus. Det var likevel ikke regelverket i det nye hjemlandet som skulle bli vanskeligst å forholde seg til. Det er noen korte setninger i «Forskrift om endring i forskrift om karantene mv. etter reiser utenfor Norden» som har gjort at arbeidsdagen plutselig ble så mye lenger. Slik ble paragraf 1, «Karanteneplikt» kunngjort på ettermiddagen 15. mars:

«Personer som ankommer Norge, skal oppholde seg i karantene i 14 dager etter ankomst til Norge. En person i karantene skal oppholde seg i eget hjem eller annet egnet oppholdssted. Personen kan bare oppholde seg utenfor hjemmet eller oppholdsstedet såframt nærkontakt med andre personer unngås». Antallet dager i karantene har siden blitt endret til ti.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Og da sitter han der, da, på hotellrommet. Som en av en til enhver tid 40–60 ansatte i Seadrill på langvarig hotellopphold de siste månedene, opplyser selskapets pressetalsmann. Kost og losji bekostet av selskapet, men ingen ekstra lønn for å sitte der. I to uker, uten å møte noen. For å få lov til å jobbe i to uker.

Vi snakker sammen på Skype, for slik er det blitt: Man skal begrense de fysiske møtene. Det dukker opp en mann i midten av 40-årene på skjermen til journalisten, med trimmet skjegg og et trygt og rolig blikk. Pizarro spøker og er i godt humør under samtalen, men det er kjedelig, kjedelig, kjedelig. Lange dager, altfor lenge borte fra familien. De snakker sammen på FaceTime og Skype og har kontakt via WhatsApp.

Hotellet er «greit», og maten god nok. Men treningsstudioet er stengt, så den eneste treningen han kan gjøre, er å løpe. Men så er det været i Stavanger i mai, da.

– Du blir litt nedtrykt, psykisk, sier han.

Selv om teknologien er på vår side og gjør det mulig å holde kontakt med de der hjemme. Men det blir jo ikke det samme. Ikke som å være fysisk til stede, hjemme. Det er det verste, synes Pizarro. At han taper to uker med familien. En telefonsamtale, heller ikke med kamera, en facetime-samtale, er ikke det samme som å være hjemme. Tapet av fritid, og det å det ikke vite hvor lenge dette skal vare …

– Alt blir så vanskelig. Vi må holde avstand til folk. Alt går saktere. Og reisingen er så tungvint, og man må reise med maska på …

Det er lite folk på flyplassene. Det betyr ikke at reisen tar kortere tid: Gonzalo Pizarro brukte 33 timer fra Kristiansund til Alicante i april. Foto: Joe Klamar/NTB scanpix

Han ankom riktignok Norge noen dager senere enn planlagt også denne gangen, men reisen gikk litt bedre enn forrige gang. Da han kom til Kristiansund 29. mars, var det tre dager senere enn han skulle vært der. Den opprinnelige reisen ble kansellert, og det er ikke enkelt å finne gode flyruter i Europa våren 2020.

– Alle direkterutene er jo ødelagt, sier Pizarro.

Han måtte fly melkerute. På hjemveien, etter å ha jobbet i langt færre dager enn planlagt, fløy han Kristiansund – Oslo – Amsterdam – Barcelona – Alicante. Det tok 33 timer.

Også denne gangen ble flyet kansellert, og Pizarro var forberedt på å miste enda flere dager ute på riggen. Men så ble karantenen satt ned til ti dager. Litt flaks skal man jo ha for å overleve karantenen.

Det er ikke «bare» koronakrisen som rammer oljeindustrien. Kombinasjonen med et kraftig fall i oljeprisen truer leverandørselskap langs hele kysten. Det er alvor i oljeindustrien nå, både for bedriftene og for de ansatte, enten de sitter i karantene eller ikke.

Gonzalo Pizarro snakker varmt om selskapet han jobber for. Han skylder ikke situasjonen på dem. Han føler seg verdsatt, selv om situasjonen er vanskelig. Som hovedverneombud mener han å vite at det er den gjengse oppfatningen blant de ansatte.

Fagforeningen Industri Energi, som med sine 55.000 medlemmer er det fjerde største i LO, er ikke like fornøyd med måten de ansatte i oljesektoren ivaretas i disse dager. Det er nestleder Lill-Heidi Bakkerud som har ført kampen for de ansatte i denne situasjonen. Hun er klokkeklar:

– Det er ikke godt nok at arbeidsgiver dekker kost og losji. De ansatte må kompenseres også for tida de sitter i karantene.

– De sitter jo ikke … Det er ikke noe hotellopphold, som en slags ferie. De må sitte der for å være til disposisjon for arbeidsgiveren sin. Det finnes ikke noe alternativ til å gå i karantene. De bruker av sin egen fritid for å kunne jobbe. Det må kompenseres, sier Bakkerud.

Oljearbeidere jobber skift, det finnes ikke så mange andre måter å løse arbeidet på når arbeidsplassen ligger langt ute i Nordsjøen. «De har hele årstimeverket innarbeidet i en rotasjonsplan», for å bruke Bakkeruds ord. Den fritiden Gonzalo Pizarro forteller at det er tungt å tape, er opparbeidet fritid. Et resultat av avspasering, ikke fri, som i ferie. Det er omtrent som om du og jeg skulle jobbe i helgen, eller, mer presist: Bli tvunget til å reise til et hotell fredag for å være klar til å jobbe mandag morgen – uten kompensasjon.

Det finnes noen selskaper som kompenserer de ansatte noe under karantenen, andre som kompenserer mer. Og mange som sørger for kost og losji, men ikke mer. Det er uansett avgjørelser fattet ensidig fra selskapenes side, sier Bakkerud, ikke i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene.

Industri Energi jobber med å få på plass en felles ordning. Og i den inngår det krav om kompensasjon.

– Vi har tariffavtaler som dekker disse områdene. Vi er uenige med arbeidsgiversiden om i hvilken grad de kommer til bruk, sier Bakkerud.

Også Arild Berntsen, hovedtillitsvalgt i Seadrill, er klar på at selskapet må betale for den tapte fritiden. Han forteller om dialog med ledelsen om kompensasjon, men også at det er en litt vanskelig tid for de helt store diskusjonene.

– Vi vil ta det opp når ting løser seg litt, sier han.

Kommunikasjonssjef Iain Cracknell i Seadrill, eller Director of Communications som det gjerne heter i denne internasjonale bransjen, åpner ikke på spørsmål fra denne journalisten for å kompensere ekstra for tida i karantene.

– Dette er lønnsmottakere som får betalt enten de er hjemme, på riggen eller i karantene på et hotell, skriver Cracknell i en e-post.

Det er ikke bare manglende monetær kompensasjon som bekymrer Industri Energi. Lill-Heidi Bakkerud tror mange strekker seg lenger enn de bør i denne krisesituasjonen. Enten fordi bemanningssituasjonen er blitt så vanskelig at mange synes det er tungt å si nei. Eller fordi arbeidsgiverens økte kostnader – kommunikasjonssjef Cracknell i Seadrill bekrefter at det koster ekstra å ha 50–60 mann på hotell til enhver tid med følgende kraftsalve: «Ja, det er ekstra kostnader forbundet med dette» – gjør at mange kan føle seg presset til å yte mer.

– Det er vanskelig å si nei. En sånn situasjon som vi har nå, over tid, er veldig belastende. Mange føler seg presset til å gjøre mer enn det de faktisk har kapasitet til. Alle jeg har snakket med strekker seg så langt det bare går an, sier Bakkerud.

Gonzalo Pizarro tror også at noen kanskje jobber litt mer enn de strengt tatt ønsker i denne situasjonen. De aller fleste vil hjem så snart sjansen byr seg. Han understreker at ingen i Seadrill pålegges ekstra arbeidsoppgaver, men at det kan være tilfeller av selvpålagt pliktfølelse.

– Vi koster jo ekstra mye nå, sier han.

Iain Cracknell, kommunikasjonssjefen, sier det slik:

– Vi ser at dette kan skje, og har understreket at ingen skal føle press til å jobbe overtid. Vi har blitt oversvømt av frivillige som vil jobbe i lengre strekk, så ingen hos oss bør føle press til å jobbe mer, skriver han på e-post.

Selv om man, ifølge Gonzalo Pizarro selv, ikke skulle tro det når han snakker spansk: Livet hans er i Spania nå. Han kom til Norge fra Chile som åtteåring, og er helt norsk. Men barna og familien bor i Spania, og har gjort det i ti år. Han kan ikke flytte hjem til Norge nesten uansett hvor lenge denne situasjonen skulle vare. Barna går på spansk skole, og snakker bedre spansk enn pappa. Han snakker norsk til dem hjemme, og de svarer på spansk. Før var det omvendt, men nå er det Spania som er hjem for dem.

Les også: Ny studie: Denne aldersgruppen er langt mindre utsatt for å få korona

Familien forstår situasjonen, de er jo vant til dette livet. Det er en jobb, men også en livsstil, sier Pizarro. For ham og for de der hjemme. Men det er ekstra slitsomt nå, når han er borte så lenge. Det er verst for kona, tross alt. Selv får Pizarro i det minste reist litt. Kona er hjemme med barna, i et nedstengt Spania.

– Det vil hun like at jeg sier, ler Pizarro i skjermen.

Han tror ikke han hadde klart å være i hennes situasjon, sier han.

– Men det må du ikke skrive, sier han.

Det er Spania som er livet til Gonzalo Pizarro nå. Men også jobben i oljå.

– Jeg har tenkt å pensjonere meg som offshore-arbeider, sier han.

Så da blir det å fortsette på denne måten, med å reise. Forhåpentligvis med direktefly, og uten lange ventetider på hotell. En dag. Kanskje, muligens.

Sesongarbeidere i jordbruket har fått unntak fra karantenebestemmelsene. Transportarbeidere også. Og de som bor i andre nordiske land, også Sverige, som har en helt annen smittesituasjon enn oss i Norge. En reise fra Norden til Norge kalles pendling, og da kan man dra rett ut på riggen.

Det er pussig, synes Pizarro. Feil. Riggen må jo stenges like mye om smitten kommer fra et naboland som om han skulle dra den med seg fra Spania. Det er jo det vi prøver å unngå, det er derfor vi holder på som vi gjør.

Som bosatt i Spania har Pizarro stor respekt for virusets herjinger. Han frykter vi må leve lenge i denne situasjonen, at han må bo på hotell på denne måten i altfor mange måneder. Han kunne ønske seg et annet regelverk.

– Det beste og sikreste, om du spør meg, er at vi måtte reise to dager før vi skulle på jobb, og at de kunne ta en koronatest på oss. På oss utlendinger som er så «farlige». Det hadde vært den beste løsingen, mener jeg.

Lill-Heidi Bakkerud i Industri Energi er inne på samme løsning.

– Våre medlemmer er slitne og frustrerte folk som opplever dette på kroppen. Det er uholdbart i lengden. Vi ønsker å finne alternative løsninger, som er like for alle. Testene begynner å bli mer og mer tilgjengelige, og de burde være tilgjengelig for ansatte i vår bransje, sier hun.

Også kommunikasjonssjef Iain Cracknell håper på en oppmykning.

– Reguleringene skal sørge for at alle våre folk er trygge enten de kommer fra utlandet eller lokalt til riggene. Vi vil selvsagt gjerne se at reglene blir enklere når tida er inne, og vi er i dialog med regjeringen på jevnlig basis for å diskutere dette, og for å bli enige om den riktige løsningen med tanke på sikkerheten til våre ansatte og helsen til oljeindustrien, skriver han fra London.

Det verste med jobben er all reisingen. Gonzalo Pizarro husker hva han tenkte før han begynte i denne bransjen: At det var litt luksus. Han ville gjerne fly, bo på hotell. Nå tenker han helt annerledes. Og nå er situasjonen verre enn noen gang.

Han står opp tidlig, og åpner mailen. Det er heldigvis en god del møter som hovedverneombud, og så er han såpass jobbnerd at han gjerne forbereder seg litt, leser seg litt opp, før frokost. En gang før klokka ti er han nede i resepsjonen og henter frokosten: En doggybag med et eple, yoghurt. En nøktern frokost, det er slutt på den gode frokostbuffeten. Han kan spise nede, selvsagt med god avstand til de andre gjestene, men velger å ta frokosten på rommet.

Han kan gå en tur, som i dag, med broren sin. I dag var en god dag. Han prøver å engasjere seg, ta tak, komme seg ut. Men det er lett å havne på senga. Foran tv-en, med Netflix eller Viaplay. Eller iPaden i hånda. Se fotball på YouTube, men det er jo bare gamle kamper nå. Han heier litt på Viking og mest på Real Madrid, og bruker mye tid på det. Men det er utvilsomt morsommere med en direktesendt kamp mot Barcelona enn å se om og om igjen på YouTube den legendariske Champions League-kampen i 1997 da Rosenborg slo Real Madrid 2–0 på Lerkendal.

Det er lunsj fra 12. Varm mat, veldig god mat. Han henter den til rommet en gang før 14. Snakker med familien, ser på TV. Han har sett den spanske Netflix-serien «Casa de papel», «Papirhuset» på norsk, to ganger nå. Han har gått tom for ting å se, og noterer ivrig ned journalistens forslag til serier relatert til den spansktalende fotballverden.

Det er middag, som han også henter nede. Fra en a la carte-meny. God middag, alene foran TV-en. Det blir kanskje en pils og to. Alene på rommet. Før han legger seg.

Når han våkner igjen er det til en dag som ligner fælt på dagen før, og på den før det igjen.

Men om bare noen dager nå skal han få dra ut på riggen.

Endelig på jobb igjen! Etter ti dager på hotell er Gonzalo Pizarro lykkelig over å være på plass ute på West Phoenix. Foto: Seadrill

Og to uker etter det igjen skal Gonzalo Pizarro endelig få reise hjem.

Karantenereglene

I midten av mars i år, i forbindelse med nedstengingen av samfunnet for å hindre koronaviruset å spre seg ukontrollert, innførte regjeringen karantenebestemmelser for alle som kommer til Norge fra utlandet.

15. mars ble antallet karantenedager satt til 14, altså to uker. Antallet dager i karantene ble i mai redusert til ti.

Personer som krysser nordiske grenser under reise mellom bolig og arbeidssted i disse landene er unntatt fra karanteneplikt.

Kravet til karantene kommer i en fra før vanskelig situasjon for oljebransjen. Det er fortsatt uklart om arbeidstakerne får økonomisk kompensasjon i karanteneperioden.