De siste dagers skeive

Av Per Christian Selmer-Anderssen (tekst og foto)

KIEV (Dagsavisen): Den norske ambassaden i Kiev, mandag denne uka. Et knippe diplomater og en gruppe aktivister mingler i den lille hagen. De har glass med stett i hendene, kanapeer på tallerkenene. Tenner sine sigaretter, vitser lett, utveksler mailadresser. Det kunne vært en ganske vanlig hagefest, hvis det ikke hadde vært for det massive politioppbudet utenfor ambassadens dører. Kraftig polstrede menn i beskyttede biler. Militærpoliti klar for krig. Årsak: Tilstelningen på ambassaden er oppstarten til Pride 2015. En uke med kulturelle og politiske LGBT-arrangementer, som forhåpentligvis ender med en demonstrasjon på lørdag.

– Ja, det kan bli farlig, sier Stas Misjtsjenko.

Han er en av arrangørene bak Pride 2015. Ulastelig antrukket i beige bukse, blå skjorte og store, firkantede briller. Stas er en mann som nesten alltid smiler. Men nå er han alvorlig.

– Jeg har en klump i magen, som er der hele tida. Siden revolusjonen er situasjonen blitt verre for homofile i Ukraina. Det er på grunn av flere religiøse grupper, nye høyreekstreme organisasjoner og en sterk polarisering i samfunnet, sier Misjtsjenko.

Det siste året har antall høyreradikale grupper i Ukraina økt fra 30 til 72. De har brukt året effektivt. I 2014 ble samtlige homseklubber angrepet i Kiev, og flere av dem stengte dørene for godt. Da LGBT-filmen «Summer Nights» ble vist fjor høst, ble det kastet røykbomber inn i kinosalen. Alle reddet seg ut, men kinobygningen brant til grunnen.

– Flere av aktivistene i Gay Alliance er blitt banket opp på gata det siste året. Vi ser en økning av vold etter Maidan, sier Misjtsjenko.

– Hvorfor er det så viktig å arrangere parade i et slikt klima?

Den ellers så milde mannen hever stemmen. Det er som om noe antennes bak de store, firkantede brillene.

– Nei, nei. Dette er ingen parade. Det er en ren demonstrasjon, uten drag queens og uten paradering. Vi vil si ifra om rettighetene våre, selv om myndighetene later som om vi ikke eksisterer, sier Misjtsjenko.

Onsdag formiddag arrangerer aktivistene en pressekonferanse. En journalist spør: «Skal dere bare gå i lakk og lær?» En annen: «Vil alle være nakne?» En tredje: «Hvem betaler for dette?»

For halvannet år siden sto homoaktivistene side om side med høyreekstreme på Maidan i Kiev. De demonstrerte for en ny regjering, mot korrupsjon og for en europeisk kurs for Ukraina. Ett år senere samarbeider den nye regjeringen med EU om å bedre landets menneskerettigheter. Hvis regjeringen oppfyller kravene, vil Ukraina bli belønnet med visumlettelser til EU-landene. Men i et land der to av tre innbyggere mener homofili er en sykdom, er LGBT-rettigheter blitt en for stor kamel å svelge. Den nye diskrimineringsloven inkluderer ikke «seksuell orientering». Det gjør heller ikke handlingsplaner mot diskriminering eller en ny arbeidsmiljølov. EU har likevel valgt å gå over til neste steg i forhandlingene, selv om de opprinnelige kravene ikke er oppfylt.

– Det er feigt, av både EU og Ukrainas regjering, sier Stas Misjtsjenko.

Vi sender spørsmålene til visepresident i EU-parlamentet, Ulrike Lunacek. Hun har brukt 35 år av livet sitt for å kjempe for homofiles rettigheter.

– Jeg hadde håpet at diskriminering av LGBT skulle bli en del av loven fra starten av, men resultatet vil uansett bli det samme. Det er klinkende klart at Ukraina ikke vil få grønt lys for visumlettelsene før de har med «seksuell orientering» i sin lovpakke, sier Lunacek.

Hun må imidlertid erkjenne at høyreekstreme grupperinger har vokst fram i hele Europa. Da Lunacek gikk i homoparade i sin hjemby Wien i fjor sommer, ble hun angrepet med syre av en forbipasserende aktivist. Samme år fikk hun nettsiden hacket – og ble utsatt for en mailaksjon med 40.000 mailer med hatefullt innhold. Alt på grunn av hennes legning.

– Over hele Europa ser vi en økning av religiøse fundamentalister, anti-EU-aktivister og høyreekstreme. Jeg tror nok aldri vi vil komme dit at ingen hater oss. Spørsmålet er bare hvor mange prosent denne hatefulle gruppen utgjør, sier Lunacek.

Torsdag kveld, i en sliten teaterbygning utenfor Kiev sentrum. Foajeen er mørklagt. Det lukter urin i trappen. Sommervarmen gjør lufta i salen klam og tett.

Et 30-talls mennesker sitter på svarte plaststoler og hører på fire forfattere snakke om «LGBT i ukrainsk litteratur». To jenter lener seg inntil hverandre, intenst og tett, som om de var utsultet på fysisk kontakt. En kjent TV-produsent setter seg i salen, kledelig forsinket. Aktivistene hviner av begeistring over det celebre besøket.

I aktivistmiljøet omfavner de alle framskritt, hvor små de enn er.

– Legg merke til at alle aktivistene her er unge. Jeg er 32 år, og en av de eldste. Det er fordi man blir utbrent av å ikke se forandring. Vi går to små skritt fram, og deretter to tilbake, sier Stas Misjstsjenko.

Det er halvannet døgn til klokka 11 på lørdag, da demonstrasjonen ifølge programmet skal finne sted. Men om og hvor det vil skje, er fortsatt helt i det blå. Amnesty har holdt daglige møter med politiet sammen med aktivistene. «Blir dere diskriminert?» spør politiet LGBT-aktivistene, for deretter å nekte å ta dem i hånden.

– Vi har nå hatt fem møter, og det er tungt. Faktisk er samarbeidet verre nå enn det var i 2013, da demonstrasjonen faktisk ble holdt, sier Tanja Mazor, leder for Amnestys Kiev-kontor.

– Hvorfor er det vanskeligere i år?

– Det er to svar på det: Enten har politiet mindre kapasitet enn tidligere ellers så er det den politiske viljen som er svekket. Vi tror det siste, sier Mazor.

Mens Amnesty og aktivistene forhandler med politiet, blir retorikken hardere i politikken. Torsdag oppfordrer lederen for det høyreekstreme partiet Pravij Sektor, Dmitrij Jarosh, ordføreren i Kiev til å avlyse paraden.

– Denne paraden er å spytte på graven til de som døde i Øst-Ukraina, sier han, og foreslår at soldatene som kjemper i øst bør få fri for å stoppe paraden i Kiev.

Ordfører Vitalij Klitsjko svarer med å sende ut en pressemelding der han ber aktivistene om å holde seg hjemme.

– Når krigen fortsetter i Øst-Ukraina, er det dårlig timing å holde arrangementer som det er uenighet om i samfunnet, skriver Klitsjko, før han oppfordrer til felles front mot fiendene i øst.

Aktivistene har hørt argumentene så mange ganger før. I fjor ble paraden avlyst på grunn av opptøyene på Maidan. «I tider som dette kan vi ikke stå for underholdning», sa ordføreren.
Dagen etter avslaget, arrangerte kommunen en stor broderifestival.

– Det er viktig at vi får det til i år, hvis ikke vil mange miste motivasjonen. Kanskje er dette siste sjansen til å mobilisere hele miljøet, sier Stas Misjtstjenko.

Torsdag kveld har 300 personer meldt seg på Pride 2015. Det er fem ganger så mange som dem som deltok i 2013.

– Vår sikkerhet kommer an på den internasjonale deltakelsen. Hvis diplomater og utenlandske politikere deltar, får vi beskyttelse av politiet. Myndighetene vil ikke risikere at utenlandske diplomater blir angrepet, forklarer Misjtsjenko.

Ambassaderåd Richard Scarborough ved Den norske ambassaden i Kiev sier til Dagsavisen at norske diplomater vil delta i Pride 2015. I tillegg kan det hende ambassaden vil støtte arrangementet økonomisk, slik de også har gjort tidligere år.

– Vi har også sendt et brev til ordføreren der vi ber om at paraden blir arrangert, sier Scarborough.

– Et velkjent argument i russisk propaganda er at LGBT-saken er iscenesatt og betalt av Vesten. Er dere redd for at Norges engasjement skal slå tilbake på aktivistene?

– Vi kan ikke kompromisse på våre verdier på grunn av russisk propaganda, svarer Scarborough.

Kamp for likhet. Fredag formiddag. Utenfor en av Kievs trekirker står åtte aktivister med to plakater og ett speilreflekskamera. «Spør meg hvorfor jeg skal delta på likhetsparaden» står det skrevet med regnbuefargede bokstaver på plakatene. En ung mann med blå T-skjorte retter seg opp i ryggen – og sier rolig til kameraet. Jeg møter opp i morgen, fordi det ikke betyr noe om jeg liker gutter eller jenter. Vi har alle uansett like rettigheter.