Internasjonal presse har vært med og prege området rundt Oslo tinghus under rettssaken mot terrortiltalte Anders Behring Breivik.

Da verden kom til Oslo tinghus

De kom fra alle verdenshjørner til C.J. Hambros plass 
for å rapportere hjem om Norges største rettssak.

- Dere gir ham så mye plass, sier politisk reporter Wierzuk Arkadiusz fra den polske TV-stasjonen TVN24. Han har undring i stemmen, der han står sammen med kameramannen sin utenfor Oslo tinghus. Om kort tid skal han direkte på lufta i morgensendingen, og rapportere hjem til Polen om enda en dag i rettssaken mot den norske terroristen Anders Behring Breivik.

- Jeg kan ikke forestille meg at vi i Polen ville gitt en terrorist så mange dager og så mye tid på å forklare seg i rettssalen. Og hadde dette vært i Polen, ville folk stått utenfor her akkurat nå og ropt og skreket mot ham, sier Arkadiusz, og later som om han hytter med neven mot Tinghuset.

 

For denne uka ble den ellers så fredelige plassen foran Oslo tinghus forvandlet til et slags utendørs, internasjonalt TV-studio. Utenlandske reportere og kamerafolk står på rekke og rad på sine «live spots» og rapporterer hjem om den pågående 22. juli-rettssaken, flere av dem rett foran hovedinngangen, som BBC World. Tyske RTL ambulerer mer fritt fram og tilbake på fortauet, mens Sky News, Al Jazeera og CNN alle har sine faste, merkede «spots» langs Tinghusets fasade. De står side om side og snakker i munnen på hverandre, på russisk, tysk, polsk og engelsk, og i pausene hutrer de i den kalde, norske aprillufta og forbanner den dyre norske kjøpekaffen. Med frosne fingre noterer de stikkord til seg selv i fillete blokker og notatbøker med grønne penner de har rappa på det internasjonale pressesenteret på Bristol. Rundt dem svermer «tilfeldige» forbipasserende, for stedet virket som en magnet på alle som interesserer seg for århundrets norske rettssak - eller bare vil være der det skjer. Der kommer Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle, der kommer plutselig en kunstner som skal falby bildene sine, og der kommer en eldre dame som vil legge fra seg en rød rose til minne om ofrene, alt mens 11-trikken kontinuerlig braser forbi. På trappa står alvorlige norske politifolk med maskingeværer og vokter inngangen: Et hvitt telt med en sluse, ikke ulik sikkerhetskontrollen på Gardermoen.

 

Bare at her er det selvsagt ingen som skal ut og fly. Verdenspressen har kommet for å rapportere om en av de sterkeste nyhetssakene i Europa akkurat nå. Oslo tingretts kommunikasjonsrådgiver Markus Lestra opplyser om ca. 450 utenlandske pressefolk har oppholdt seg i Oslo den siste uka. Noen kommer helt fra Kina og Australia, andre kommer «bare» fra Sverige og Danmark. Men det er de siste som følger rettssaken tettest, nærmest minutt for minutt, akkurat som de norske. «Rätten tar nu en kort paus till tio över två», rapporterer svenske Aftobladet.se. «Også i dag er Breivik iklædt mørkt jakkesæt, hvid skjorte og et guldfarvet slips», opplyser danske Ekstrabladet.dk.

Så tett går ikke Polens Wierzuk Arkadiusz. Men han var her i desember og lagde en featureartikkel om Norge og terroren, og nå står han altså her igjen og er svært så tankefull over det han ser.

- Jeg står her og ser på denne nyrenoverte rettsbygningen, spesialbygget for denne saken. Er det virkelig rett å bruke millioner av norske kroner på å gi ham denne scenen, gi ham muligheten til å spre all sin propaganda? Hva vil det føre til? Jeg vet at det er etter loven her og at det er det norske demokratiet som virker. Men det må jo gjøre forferdelig vondt for de etterlatte familiene. For meg er dette uvanlig. Jeg hadde virkelig ventet å se sinte mennesker her, sier Arkadiusz til Dagsavisen.

 

Noen av de samme tankene har den profilerte Skandinavia-korrespondenten Claudia Buckenmaier. Hun står utenfor rettssalene i Tinghusets 2. etasje og rapporterer fra rettssaken for den tyske TV-kanalen ARD.

- Saken har enorm interesse i Tyskland, i alle fall nå i åpningsdagene, og så kommer vi tilbake når dommen faller. Og det er den største utfordringen i denne saken er: Å ikke gi den mannen en scene. Jeg vet ikke om jeg vil lykkes, men alle TV-kanaler burde stille seg selv dette ene spørsmålet: Gir vi ham en scene? Har du vært inne i rettssalen, eller sett overføringene? La du merke til endringen i oppførselen hans så snart fotografene var gått ut? Han oppførte seg annerledes, sier Buckenmaier til Dagsavisen.

- For meg personlig er det store spørsmålet: «Hvordan har de pårørende lykkes i å komme tilbake til hverdagen?» Jeg kom hit i fjor, om morgenen den 23. juli, og ble her i to uker. Jeg husker sorgen over alt. Nå er det mer «back to normal» her, men jeg har overhodet ikke inntrykk av at folk har glemt hva som skjedde.

 

Utenfor Tinghuset har den ukrainske TV-reporteren Andrej Ventov stilt seg opp sammen med kameramannen sin. Også i Ukraina er det stor interesse for 22. juli-saken i Norge.

- Når det skjedde i sommer, var det i alle medier i Ukraina, alle skrev om det, alle snakket om det. I andre land er nok ikke denne saken så ekstraordinær. Det ekstraordinære ved saken er at dette skjedde i et land som Norge. For oss er dette så uvanlig, så absurd, at dette var mulig i Norge.

- Hva syns om du om at Breivik i Norge kan bli erklært utilregnelig og sendt på psykiatrisk sykehus?

- Nå viser jo en ny undersøkelse at han kan være tilregnelig? Om han var gal eller ond, det er ikke så viktig. Det viktige her er at han drepte folk og at de uansett aldri kan få livet tilbake, sier Ventov.

Lenger bort på fortauet står TV-reporteren Carsten Lueb og rapporterer direkte på frokost-TV på den tyske TV-kanalen RTL. Han hutrer i kulda.

- Se, jeg skriver som et lite barn på blokka, fingrene mine er helt stivfrosne, smiler han, og vi får plutselig en følelse av at dette må være en kjent TV-skikkelse i Tyskland. En Hans-Wilhelm Steinfeld-aktig mann alle tyskere nikker gjenkjennende til når de drikker kaffe foran TV-en om morgenen.

- Nei, nei, nei, jeg syns IKKE at dere gir gjerningsmannen for mye plass i retten, blåser han.

- Dette er et fritt samfunn, og dette er prisen du må betale for et fritt samfunn. Ja, det er hardt, det er ubehagelig, men slik er systemet. Dette er et demokrati som Tyskland, og jeg vil ikke gi opp det å leve i et fritt samfunn ved å si: «Vi avlyser rettssaken, bare skyt ham først som sist». Omtrent som dette ville en slik rettssak foregått i Tyskland også, og jeg syns 10 uker er en helt ok lengde på det hele. Det er ikke lenge, men langt nok. Vi har en gjerningsmann som sier: «Ja, jeg gjorde det», og hva som har skjedd er mer enn klart, mener Lueb, som er glad han ikke er de norske dommerne.

- Å finne løsning her, avgjøre om han er gal eller ikke, å få til en rettferdig dom: Jeg er SÅ glad det ikke er meg som sitter der inne, sier han.

- Vi kommer tilbake når dommen faller. Det kommer til å bli en stor sak i Tyskland. Men jeg kjenner denne historien godt, jeg kom hit allerede på kvelden 22. juli 2011. Jeg glemmer aldri hvordan det var å våkne her lørdag morgen. Regnet som øste ned, sentrumsgatene som var forseglet av norske soldater, alle butikker stengt, det lammende sjokket som var til å ta og føle på. Det var sterkt å se filmen fra regjeringskvartalet i rettssalen, sier Lueb, og grøsser.

 

Inne i den varme kaffebaren ved siden av Tinghuset har en britisk TV-reporter kommet inn fra kulda. Jon Sopel er lett gjenkjennelig i sin lyse, pertentlige frakk som på avstand får ham til å minne svakt om Mr. Bean. For oss er han bare en høflig brite i lys frakk, men ute i verden er han en velkjent TV-personlighet, ankermann for BBC World, med egen oppføring på Wikipedia og greier.

- Hvor mange TV-seere har du?

Sopel hever det ene øyenbrynet, noe som antakelig betyr at han er mildt forskrekket over vår uvitenhet.

- 100 millioner, antar jeg. Rundt om i hele verden. This is the global BBC! sier han med slikt trøkk at vi halvveis venter at han blir akkompagnert av feiende vignettfanfarer etterpå.

- Det helt spesielle med denne saken er ... altså, jeg har dekket naturkatastrofer, jeg har dekket kriger ... trenger du en ny penn?

Sopel rekker galant fram en grønn Bristol-penn over bordet.

- Jo, altså, jeg var her i sommer også. Jeg dekket blant annet den minnegudstjenesten i Domkirken søndagen etter 22. juli, og jeg så alle disse ungdommene som kom gråtende ut etterpå. Jeg har barn på samme alder, og det å se den smerten hos disse unge menneskene, vite at de hadde sett ting ingen person burde se ... Jeg var på lufta, og jeg hadde lyst til å gråte selv. Jeg har aldri følt det slik, og jeg tror det spesielle med denne saken er tapet av uskyld. Jeg var i Sri Lanka etter tsunamien, jeg var i New Orleans etter orkanen Katrina, jeg har vært i Afghanistan og Irak, alle land som har håndtert store kriser før. Men Norge ... lille, fredelige, liberale, høyt utdannede Norge ... Du ser liksom for deg disse store, staute karene, som så ut som: «Hva i Guds navn har nettopp hendt med oss?»

Men så tar Sopel seg sammen og blir den strøkne, proffe BBC-reporteren igjen, med et upåklagelig korrekt Queens English:

- Og denne rettssaken, den er selvsagt ubehagelig og forferdelig, men det må til for at rettferdigheten skal skje fyllest. Nei da, jeg syns ikke han tar for stor plass, han kommer uansett ikke til å overbevise noen. Men nå skal jeg på lufta!

 

Sopel haster ut til live-spoten sin utenfor Tinghuset. Selv trekker vi inn på det internasjonale pressesenteret på Bristol, der flere hundre norske og utenlandske journalister sitter i en stor sal og følger rettssaken direkte på storskjerm. Anders Behring Breiviks og dommer Wenche Arntzens ansikter dekker akkurat nå det meste av skjermen, samtidig som svarene deres blir simultantolket på engelsk av følsomme damestemmer. «Are you finished, Mr. Breivik?» «No, I still have one page left». I mengden treffer vi et hemmelighetsfullt kinesisk team, en kvinnelig reporter og hennes mannlige fotograf. De vil bare snakke off the record og vil verken si navnene sine eller hvilket medium de jobber for.

- Kan du ikke bare litt svevende si: «Et asiatisk medium»?! Vi skal egentlig ikke la oss intervjue, sier damen unnskyldende.

- Hva slags inntrykk har dere av norsk rettsvesen, kontra det kinesiske?

- Alle land har sine rettssystemer og vi kan bare respektere dem for det, sier hun diplomatisk.

Ingen av de to er sikre på når de sist kunne rapportere om en så stor norsk nyhetssak i Kina, men fotografen mener å huske noe om «en polarkonferanse» en gang.

- Men i et så stort land som Kina, gjør denne saken inntrykk også der?

- Det er ikke så lett å si, men det jeg er så fascinert av, er nettopp dette at en enkelt mann kan stå for så store ødeleggelser i et samfunn. Det er nesten ikke til å begripe at en mann står ansvarlig for alt dette. Det syns jeg er det mest spesielle med denne saken, og jeg tror den vekker interesse over alt på grunn av det, sier den kvinnelige journalisten tankefullt.

 

Tilbake ved tinghuset er det blitt lunsjpause, tida da TV-reporterne strømmer ut for å rapportere fra første del av dagen i rettssalen. De står der som perler på en snor: CNN, Sky News, og Al Jazeeras søsterkanal «Al Jazeera English», som når minst 80 millioner husstander over hele verden og ellers skal være en stemme for landene i Midtøsten. Al Jazeeras britiske reporter Jonah Hull snakker energisk inn i kamera: «And Breivik was really rambling on about this in over an hour ... yes, he compared the AUF with the Hitlerjugend, said that they were not innoncent children ...».

Så er han ferdig, han kommer bort til Dagsavisen og svarer på spørsmål med en blanding av profesjonell elskverdighet og britisk arroganse:

- Oh, this is just another story for us, sier Hull avslappet.

- Vi er reportere, og skal ikke mene noe om sakene vi dekker. Dette er bare enda en viktig og alvorlig nyhetssak, på linje med så mange andre viktige og alvorlige nyhetssaker vi dekker rundt om i verden.

- Ta Syria, for eksempel. DET er virkelig en stor sak for oss, sier hans like britiske Al Jazeera-kollega Paul R. Brennan.

- Men jeg var her i fjor sommer. Da var sjokket fortsatt så ferskt og rått og stemningen var helt, helt annerledes enn er nå, sier Hull.

- Vi kommer aldri igjen få oppleve den sammen følelsen av sjokk og anspenthet, som i de dagene der.

- Det interessante nå er å se hvordan norsk rett vil håndtere Breivik, og hvordan de skal finne balansen mellom varsomhet overfor ofrene og det å la ham snakke fritt. Alt dette er tegn på at Norge er et modent demokrati, med et modent rettssystem, sier Brennan, og fortsetter:

- Mitt personlige syn er at dette er en spesiell sak nettopp fordi gjerningsmannen fortsatt er i live. Ofte, i denne typen saker, blir gjerningsmannen enten drept av politiet eller han dreper seg selv. Du hører derfor aldri gjerningsmannens side av saken, lærer ingenting om hans motiver for å gjøre noe slikt, hvor forrykte de motivene enn er. Det får vi denne gangen, sier Brennan og lar seg trekke med et svensk TV-team som lager nyheter for svenske barn. Men han rekker å si:

- Is he mad or bad? That‘s the big question.

hanne.mauno@dagsavisen.no