Opprydningen etter denne mannen, Napoleon, tok måneder med forhandlinger i Wien. I 1815 kunne Europas monarker igjen koble grepet og puste ut etter skremmende, republikanske år.

Da partykongene slo tilbake

Napoleons og Frankrikes revolusjonsideer om likhet, frihet og brorskap til folket var sådd i hele Europa. Så slo kongene tilbake – etter å ha festet i ni måneder.

WIEN (Dagsavisen): «Kongressen danser, men står stille». Slik ble omkvedet til den historiske Wienerkongressen som ble avsluttet sommeren for 200 år siden. I ni måneder, fra 1814 til 1815, samlet Europas keisere, konger, fyrster, diplomater og ministere – og et gigantisk entourage på opp mot 100.000 mennesker – seg her i Østerrikes hovedstad.

Aldri før hadde verden sett et slik toppmøte. Og aldri før hadde den opplevd en slik grenseløs festivitas, som fremsto som en sammenhengende orgie i operaer, karnevaler, ball, konserter, jaktlag, teater og selskapeligheter. 

Sentrum for kulturlivet

Musikere, komponister og kunstnere fra hele kontinentet strømmet til Wien for å ta del i det yrende kulturlivet der pengene satt svært så løst. Fremst i rekken: Ludwig van Beethoven og Georg Friedrich Händel.

– Det hele ble en slags konkurranse mellom konger og keisere, mellom de ulike hoffene. Hvem kunne ha de beste og mest storslåtte festene? Franz av Østerrike regnet seg selv som den øverste av de kongelige i Europa, han var selveste keiseren. Keiser Franz ville imponere. Han brukte store summer fra statskassen på fest, forteller historieprofessor Martin Scheutz ved Universitët Wien til Dagsavisen.

Partykongen Franz og de andre monarkene bladde opp for dans og moro, men festene var på ingen måte uten verdi for selve fredskongressen. Mange mener det nettopp var ballene som reddet Wienerkongressen fra kollaps. Og dermed Europa fra en ny, mulig katastrofe.

– Ballene, konsertene og festene var selve oljen i maskineriet. De smurte de fastlåste forhandlingene og fikk konger og diplomater til å snakke sammen. De skapte en atmosfære som fikk i gang samtalene igjen, forteller Scheutz.

 Følg oss på Twitter og Facebook!

Napoleon med sin hær

Da Wienerkongressen samlet seg høsten 1814, var Napoleon Bonaparte slått ved slaget ved Fontainebleau og forvist til øya Elba. I over 20 år hadde Europa mer eller mindre vært i konstant krig og konflikt. Etter å ha tatt makten i Frankrike i 1799, ti år etter revolusjonen, tok Napoleon med seg revolusjonens ideer om at alle mennesker er født like og med likerettigheter og muligheter, ut i Europa på sine kriger og felttog som tok ham helt til Moskva, før det hele snudde.

I Napoleons Europa skulle ikke privilegier som viktige stillinger lenger gis etter rang, arv eller historie, men etter dyktighet. Mange steder var det slutt på monarkiets, aristokratiets og kirkens autoritet, og mange hundre år lange tradisjoner og privilegier som sikret føydalistiske samfunn med skarpe og ugjennomtrengelige sosiale og økonomiske skiller. Napoleon sto bak en rekke juridiske, økonomiske og ikke minst utdanningspolitiske reformer. 

– Dette var farlige ideer som nå var der ute, at folket skulle ha makt. Det var en trussel mot dem som hadde fått tilbake makten i Europa. Så monarkene samlet seg i Wien for på en måte å gjenopprette situasjonen slik den var før den franske revolusjonen, forteller historieprofessoren.

Europas mektige menn

Europas mektige menn samlet seg i lokaler rundt keiser Franz’ regjeringskvartal Hofburg i Wien. De største navnene var keiser Franz, den russiske tsaren Alexander I, Kong Fredrik Vilhelm III av Preussen, Danmarks konge Frederik VI og kong Maximilian I av Bayern. I tillegg var det et titalls grever, fyrster og baroner som forhandlet om Europas fremtid og som tegnet opp det nye Europa-kartet etter Napoleons nederlag.

Helt sentral i forhandlingene mellom stormaktene var Østerrikes utenriksminister Klemens von Metternich. Gjennom sin diplomatiske sluhet og forhandlinger om landområder, sørget han for at stormaktene i framtida skulle holde hverandre i sjakk, i en såkalt maktbalanse. Russland fikk store deler av Polen og ikke minst Finland, Preussen este ut mot vest – og Østerrike vokste til en supermakt som strakte seg fra Sveits i vest til langt inn i dagens Ukraina i øst og langt ned på Balkan i sør.

LES OGSÅ: Piknik à la 1814

Tidenes fest

Selv om Wienerkongressen reverserte mange av reformene i Europa, sørget den også for mange framskritt. Under kongressen ble ideen om et overnasjonalt kompass i Europa, et sett med felles diplomatiske spilleregler, etablert, og det er ikke uten grunn at Wienerkongressen regnes som det moderne diplomatiets vugge. Mange ser også på kongressen som en forløper til EU.

Sikkert er det at maktbalansen mellom stormaktene som ble til under Wienerkongressen i det store og hele holdt. I nær 100 år, fram til 1. verdenskrig, var Europa uten store kriger mellom stormaktene, med unntak av Krim-krigen i 1853–1856 og den fransk-prøyssiske krigen i 1870–1871. 
Napoleon truet hele wienerkongressen da han rømte fra sitt eksil på øya Elba og gjorde comeback som fransk hærfører. Men 18. juni 1815 var det slutt ved slaget ved Waterloo. Men de revolusjonære frøene som var sådd i Europa, overlevde Wienerkongressen. I 1848 opplevde Europa en serie med revolusjoner med krav om ytringsfrihet, større sosial rettferdighet og en slutt på monarkienes absolutte makt. 
– Wienerkongressen var hard diplomati og tautrekking, sier Martin Scheutz.
– Men det var også tidenes fest.

LES OGSÅ: De skulle til Normandie, endte i Drammen