"Donau" ved kai i Oslo, 26. november 1942. FOTO: NTB SCANPIX

Da holocaust 
kom til Norge

Natt til torsdag 26. november 1942 ble hundrevis av jødiske kvinner og barn i Oslo hentet i sine hjem av politiet. De ble ført ned til havna, der det tyske skipet «Donau» ventet på dem. Ingen av dem kom noen gang hjem til Norge igjen.

- Akk, fru Falkenberg, nå tenker jeg hver kveld at jeg kanskje for siste gang legger meg i min egen seng, sa Gisela Bernstein til en god venninne.

Det var tirsdag den 24. november 1942, og hun hadde lenge kjent på en uro. Likevel var hun i godt humør denne dagen, for hun hadde nettopp fått vite at de to tenåringsbarna hennes begge snart var trygge i England. Dette fortalte hun venninnen sin, som var på besøk hjemme hos henne i leiligheten i Calmeyers gate 15. Der hadde hun bodd alene helt siden ektemannen Richard ble fengslet.

Også denne natten fikk Gisela Bernstein legge seg i sin egen seng. Men neste natt, i grålysningen, våknet hun av at det banket på døren. De var kommet for å hente henne.

 

Den som var tidlig våken i Oslo torsdag den 26. november 1942, må ha lagt merke til at noe stort var på gang. Kanskje hørte de skrik og uro i oppgangen allerede i 5-tida på morgenen. Kanskje så de nabofamilien samle seg ute i bakgården med kofferter og vesker. Eller kanskje de bare fraværende la merke til at det var uvanlig mange taxier ute i gatene denne grå, grytidlige morgenen. Det var blitt rekvirert rundt 150 av dem, og 300 norske politifolk fra Statspolitiet, kriminalpolitiet, beredskapstroppen, hirden og Germanske SS var sendt ut for å hente alle jødiske kvinner, barn og eldre i Oslo. De gikk systematisk til verks, etter lister over alle registrerte jøder i byen. De hentet folk i en villa på Grefsen, de hentet mange i bygårder på Grünerløkka, forfatterspiren Ruth Maier ble hentet på et hospits for unge kvinner i Dalsbergstien, og ute i Bærum hentet de blant annet tidligere stortingspresident Jo Benkows mor. Eldre ble hentet på gamlehjemmene og pasienter på sykehusene, men aller flest hentet det norske politiet i Calmeyers gate 15 i Oslo sentrum. Utenfor den bygården som i dag huser Jødisk Museum i Oslo, ligger det i alt 19 minneplaketter eller «snublesteiner» støpt ned i gata, for å hedre dem som ble deportert. På en av dem finner vi navnet hennes: Gisela Bernstein.

 

I Calmeyers gate holdt det ikke med en liten taxi. De kom med lastebil og fikk med seg 54 år gamle Gisela Bernstein og hennes naboer. Som Sonja Ester Moritz og hennes to sønner på fem og ni år, og Kaja Bodd, med to døtre på 11 og 13 år. Alle ble stuet sammen i lastebilen og kjørt ned til havna, der det tyske lasteskipet «Donau» ventet på dem i grålysningen. Et vitne skrev senere i eksilavisen Det frie Norge: «I strøket omkring Calmeyergatens Misjonshus hvor der bor mange jødefamilier utspiltes hjerteskjærende scener. Gatene var blitt avsperret av politi. Oldinger, kvinner og barn sto samlet på fortauene og ventet på å bli kjørt til Amerikalinjens kai, hvor alle ble samlet for å føres om bord i et 9.000 tonns lasteskip. De ulykkelige menneskers ansikter var preget av vanvittig skrekk og fortvilelse. Det hadde samlet seg store folkemengder ved sperringene, som rasende og maktesløse så på de rystende scener».

Mange hundre mennesker ble hentet i Oslo og omegn denne novembermorgenen. Men med «Donau» skulle også de jødiske mennene som hadde blitt arrestert noen uker før. De kom fra fengsler og interneringsleire og ble alle fraktet til havna. Av dem var to til av beboerne i Calmeyers gate, Salomon Schapow og hans sønn Julius på 20 år. Ruth Schapow, som da var 17 år, var vitne til at faren ble hentet av norske politifolk. Hun og moren sto igjen i leiligheten i 1. etasje i Calmeyers gate og så dem føre ham bort.

- Jeg visste at jeg aldri skulle få se pappa igjen. Jeg visste at han ble kjørt bort for å bli drept, sier hun til Dagsavisen.

I dag har hun blitt 88 år gammel og bor i Iladalen i Oslo. Hun er gift Goldstein nå. Det er 70 år siden oktobermorgenen i 1942, men den står klart i minnet.

- Det var grusomt å stå der og vite at jeg aldri skulle se ham igjen. Pappa sa ingenting, men han tenkte nok det samme som meg: «Jeg skal aldri få se jenta mi igjen.»

 

Arrestasjonene av mennene i oktober skjedde brått og uventet. Men da ryktene gikk i Oslo om at de skulle deportere alle jødiske kvinner og barn 26. november, kom mange varsler på forhånd. En del norske motstandsfolk og politimenn som hadde snappet opp deporteringsordren dro ut til jødiske familier for å advare dem.

- Det kom en politimann og banket på hos oss i Calmeyers gate, sier Ruth Goldstein.

- «Tyskerne skal ta dere!» sa han. Da gikk mamma og jeg i dekning.

I flere uker bodde mor og datter Schapow i ulike leiligheter rundt om i byen. Til slutt fikk de bli med den hemmelige gruppen som kalte seg Carl Fredriksens Transport, som fraktet motstandsfolk og jødiske flyktninger over til Sverige. Ruth og moren ble med i en lastebil og lå i skjul under en presenning sammen med andre flyktninger. Underveis mot grensen ble de stoppet av okkupasjonsmakten. Det ble en nervepirrende tur. Men de kom seg over grensen, og Ruth og moren kom til Malmø.

- «Har båten gått?» spurte mamma da vi fikk høre om «Donau». Vi tenkte kanskje at pappa og broren min var med der. Jeg syntes det var grusomt å tenke på dem, men jeg var mest opptatt av å ta meg av mamma. Hun var helt knust. Jeg måtte være den sterke og ordne med møbler og alt mulig annet da vi kom til Malmø.

 

Også Gisela Bernsteins ektemann, Richard, ble hentet ut av fengsel og fraktet til Oslo havn den 26. november. Han hadde sittet fengslet i Norge i lange perioder i løpet av krigen, for i tillegg til å være jøde, var han også sosialdemokrat. Han kom sammen med kona Gisela som politisk flyktning fra Tyskland til Norge i 1939 og fikk seg leilighet i Calmeyers gate 15. Han var opprinnelig østerriker, men arbeidet lenge som politisk redaktør i den sosialdemokratiske avisen Vorwärts i Berlin. I sin tid som pressemann på 1930-tallet skrev han også artikler for for norske aviser, trolig også for Arbeiderbladet (Dagsavisen).

En av grunnene til at Gisela ikke flyktet fra Calmeyers gate da politimannen varslet beboerne der, var trolig at hun ikke ville forlate mannen sin i Norge. Og hun visste i det minste at barna var trygge, som begge var i England. Sønnen Heinz hadde flyktet gjennom det okkuperte Europa på motorsykkel, mens datteren Susanne på 15 kom seg ut av Det tredje rike og til England med en egen barnetransport for flyktninger like før krigsutbruddet i september 1939.

 

Ingen vet om ekteparet Richard og Gisela Bernstein noensinne møtte hverandre på kaia i Oslo den 26. november 1942. Hun ble brakt om bord i «Donau», som skulle gå til Stettin i det tyskokkuperte Polen, mens han ble ført om bord i et annet skip, «Monte Rosa», som skulle gå til Århus i Danmark samme dag. Det er mulig at de to skipene seilte ut Oslofjorden samtidig, i en konvoi, for så å skilles ute i Skagerrak.

Om bord på «Donau» var det i alt 532 jødiske flyktninger. Av dem var det 42 barn, den yngste en baby på fire måneder. Mennene ble skilt fra kvinnene og barna, men på vei over Skagerrak fikk en av kvinnene lov til å komme opp til mennene for å synge for dem. Det var hun som en gang ble kåret til selveste «Larviksprinsessen 1939», Marie Sachnowitz. Folk satt på dekk og lyttet til den unge jenta som sang den populære danske 30-tallsslageren «Månestråle». Den gikk rett i hjertet på mange, for teksten passet godt til situasjonen:

«Alt er kun en drøm, en flygtig illusion

Der er forbi om lidt

Så står jeg tilbage, hjælpeløs, forladt

I lyset af min månestråle.»

 

Noen håpet i det lengste at de var på vei til en arbeidsleir i Nord-Norge. Men 30. november var Gisela Bernstein og de andre om bord i «Donau» framme i Stettin i Polen. Richard Bernsteins skip, «Monte Rosa», kom til Århus i Danmark. Men både Richard og Gisela ble brakt videre med tog til Auschwitz. Richard Bernstein overlevde to måneder der, før han døde 21. januar 1943, 60 år gammel. Gisela Bernstein ble sendt til gasskammeret samme dag som hun kom med tog til Auschwitz, den 1. desember 1942. Det samme ble alle de andre kvinnene og barna som kom fra Oslo. Bare ni mennesker fra «Donau» overlevde krigen, alle menn.

 

Calmeyers gate 15 i Oslo sentrum sto øde og forlatt igjen etter at alle de jødiske beboerne hadde blitt deportert. All virksomhet i hjertet i bygningen, synagogen, stoppet opp. I mange år ble lokalene leid ut, men de siste årene har Jødisk Museum etablert seg her.

- Jeg tror ingen forsto hva som ventet dem. Mange av dem som ble varslet på forhånd, kunne rett og slett ikke tro at dette kunne skje i Norge, sier Mats Tangestuen, historiker ved Jødisk Museum i Oslo.

Han er full sving med å forberede museets nye minneutstilling neste uke. 70 år har gått siden «Donau» gikk fra kai. Tangestuen har jobbet fram bilder og historier om menneskene som ble deportert og de 1.100 som greide å flykte. Men her finner vi også historiene om de jødiske flyktningene fra Nord-Norge og Midt-Norge som kom en dag for seint for å bli med «Donau». 158 mennesker ble internert i fengsler fram til 25. februar 1943, i påvente av transport med skipet «Gotenland». To av dem var Ruth Sakolsky og moren hennes fra Tromsø. Jødisk Museum kommer til å stille ut det slitte, gamle barnealbumet som dokumenterer lille Ruths korte liv. Hun var bare to år gammel da hun og moren hennes ble sendt i gasskammeret i Auschwitz. «Gotenland»-transporten ble siste del av den store deportasjonsaksjonen mot de norske jødene.

 

På den nye plaketten som står i skyggen ytterst på Akershus-stranda, utenfor festningsmurene, kan vi lese at i alt 772 mennesker ble deportert til Tyskland i løpet av krigen. Bare 39 av dem kom hjem igjen.

Av en fra før liten norsk jødisk minoritet på 2.100 mennesker i 1940, var det etter krigen registrert bare 559 medlemmer i Det mosaiske trossamfunn.

Ved siden av plaketten står kunstneren Antony Gormleys åtte tomme stoler som er vendt ut mot fjorden. De symboliserer de deporterte jødene, som ble utstøtt av det norske samfunnet. Like ved er kaia der «Donau» lå og ventet for 70 år siden. I dag, når Dagsavisen står og kikker utover den grå, høstlige Oslofjorden, ligger bare kongeskipet «Norge» fortøyd her. Like bortenfor skimter vi to av danskebåtene.

- Her skal vi ha en minneseremoni mandag morgen, sier Guri Hjeltnes, direktør ved Holocaust-senteret.

For deportasjonene av de norske jødene var det man kan kalle «det norske holocaust». Og hvordan kunne det skje? Hvordan kunne norske politifolk være med på dette? Visste de at de sendte folk rett i gasskamrene?

 

Terje Emberland, historieforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, forteller at det fortsatt pågår faghistorisk debatt om hvor mye NS og det norske politiet visste om Hitlers «endelige løsning» av jødespørsmålet i Europa. Men man regner med at toppene i NS var godt informert og at en del av de politifolkene som hadde vært frontkjempere, også visste om jødenes skjebne.

- Men spørsmålet om hva det norske politiet visste, er litt underordnet når man tenker på at de arresterte og deporterte småunger, syke og oldinger til «arbeidstjeneste i øst», sier Emberland.

- Alle politimenn som var involverte i dette, måtte jo vite at de gjorde noe kriminelt, at de arresterte uskyldige norske statsborgere, sier Emberland, som framholder at «jødespørsmålet» i Norge ikke var særlig presserende for Hitler-Tyskland.

Jødene i Norge var en liten minoritet som ikke ble ansett som noen stor «fare» mot det sittende regimet.

- Så deportasjonene var egentlig ikke «nødvendige»?

- Jødenes skjebne var allerede beseglet. Det lå i kortene at de skulle sendes ut. Men mye tyder på at denne aksjonen ble framskyndet av forskjellige grunner og at de som ledet den, fikk dårlig tid på seg. Poenget med aksjonen høsten 1942 var også å ansvarliggjøre NS-regimet og involvere den norske politietaten. Det var en viktig del av en strategisk plan for å nazifisere politietaten. Strategien var å gjøre norsk politi til en del av SS-apparatet, sier Emberland.

- Lå det prestisje for det norske NS-regimet i denne aksjonen?

- Ja, det gjorde det nok, overfor de tyske sjefene. De ville vise at det norske politiet var effektivt og handlingsdyktig. De la ned mye energi i denne aksjonen og jobbet døgnet rundt for å få dette til, sier Emberland, som i likhet med fleste historikere mener at nøkkelen til at dette kunne skje i Norge, var okkupasjonen.

Norge var på denne tida et nazistisk diktatur med et regime som samarbeidet nært med Hitler-Tyskland. Deportasjonene var en del av «et bredt, europeisk utryddelsesprosjekt», som Kjetil Simonsen formulerer det. Han er også historiker ved Holocaust-senteret og har begynt på et forskningsprosjekt om norsk statsbyråkrati og dermed politietaten i det okkuperte Norge. For i løpet av krigen forandret den norske politietaten seg radikalt. Den ble nazifisert, ble i løpet av krigen direkte underlagt SS og fikk et eget politisk politi som sporet opp «politiske fiender» av NS-regimet, som jødene.

- Det norske holocaust var en del av et grandiost, rasepolitisk prosjekt. Man må se tiltakene mot jødene i Norge som en liten del av Hitlers store utryddelsesprosjekt, som ble planlagt på Wannsee-konferansen i januar 1942, sier Simonsen.

Han tror ikke Norge var spesielt antisemittisk sammenlignet med andre land i Europa før det ble okkupert i 1940.

- Situasjonen var ikke som i Polen, der jødene måtte sitte på egne benker på universitetene, men det fantes likevel et reservoar av kulturelle fordommer mot jødene i det norske samfunnet. Hoveddrivkraften bak det norske holocaust var den tyske nasjonalsosialismen, som så kampen mot jødedommen som en nøkkel til rasemessig «frelse». Men den norske antisemittismen kan ha bidratt til å skape en likegyldighet for den lille jødiske minoriteten, sier Simonsen, som legger til:

- Det er forskjell på likegyldighet og det å planlegge og gjennomføre et folkemord.

 

Mats Tangestuen ved Jødisk Museum viser fram en kopi av et brev Gisela og Richards datter, Susanne Medas, sendte til foreldrene etter krigen via Røde Kors.

«Vi venter lengselsfullt på beskjed fra dere. Vi håper dere har det bra. Heinz arbeider i landbruket, selv er jeg på college. Kyss.»

Det korte svaret fra Røde Kors lød:

«Dine foreldre har blitt sendt til Tyskland.»

Etter krigen fikk Susanne også et langt brev fra morens venninne, fru Falkenberg i Oslo. Der forteller hun om den siste gangen hun møtte Gisela Bernstein, hjemme i Calmeyers gate 15.

«Tirsdag 24. november besøkte jeg henne for siste gang. Jeg ba henne hjem til oss på søndag, og hun var i godt humør. Gledesstrålende leste hun for meg et langt brev fra Deres herr bror om at han befant seg på reise til England».

hanne.mauno@dagsavisen.no

 

Kilder: Artikkel av Bjarte Bruland: «Det norske Holocaust», opplysninger fra Bruland og historiker Mats Tangestuen, utdrag fra Jødisk Museums kommende utstilling «Husk oss til livet. Jødiske skjebner 1940-1945», Jan Erik Vold: «Ruth Maiers dagbok», «List of Jewish deportees from Norway during World War II», Wikipedia, intervju med Susanne Medas fra Radio Pragues nettsider, avisartikkel fra «Det frie Norge», TV-intervju med Samuel Steinmann, Holocaust-senteret.