Koranske PSY nærmer seg 700 millioner visninger av videoen til "Gangnam Style" på YouTube. FOTO: TIM WIMBORNE/NTB SCANPIX

Big in Korea

Med «Gangnam style» har den koreanske bølgen nådd Europa og USA. Skal vi tro kjennerne er dette bare starten.

Trommene dundrer mens tusenvis av ungdommer i fargerike drakter stormer inn på en fullsatt stadion. Det er sommeren 1988. OL-ilden tennes, idrettsfolk og tilskuere fra hele verden har funnet veien til Sør-Koreas hovedstad Seoul. Året før vant aktivistene fram og Sør-Korea ble demokratisert, sommerlekene var med på å skyte landets økonomi til nye høyder. Alles øyne var rettet mot Seoul og innflytelsen fra verdensborgerne som flokket seg til hovedstaden satt sitt preg på befolkningen.

 

K-pop

Spol 24 år fram i tid. Den sørkoreanske rapperen Park Jae-sang, bedre kjent som PSY, står på det populære amerikanske underholdningsprogrammet «Ellen Show» og prøver å lære stjernen Britney Spears å danse til sin internasjonale superhit «Gangnam style». I Norge blir fire ordførere på Vestlandet med på å lage en coverversjon av den sørkoreanske sangen. Amerikanernes nylig gjenvalgte president Barack Obama innrømmer at han liker videoen og gjerne skulle danset litt «Gangnam style» på privaten. Og på YouTube klikker over 678 millioner mennesker seg inn for å se musikkvideoen med en lubben liten mann med selvironi og spenstige dansetrinn. Plutselig er Sør-Koreas popmusikk, også kalt K-pop, blitt allemannseie.

- På noen få måneder har PSY klart å gjøre det samme som sørkoreansk diplomati bruker flere år på å gjennomføre, sier den koreanske ambassadøren i Norge, Byong Hyun Lee (55).

Han møter Dagsavisen til lunsj på restauranten Onda Sea på Aker Brygge i Oslo. Han skulle gjerne invitert på koreansk mat, men så langt er det ingen rendyrkede koreanske restauranter i Oslo. Selv om han ser på seg selv som en amatør når det kommer til selve musikken bak K-pop, er han imponert over hva fenomenet har gjort for Sør-Korea i vesten. Han tror det bare er et spørsmål om tid før også K-mat og K-kunst skal spre seg vestover.

- Vårt håp er at interessen for koreansk popkultur skal holde stand i flere år, og at det ikke bare blir et blaff. I Korea har vi ikke naturressurser på samme måte som Norge har olje, så vi er avhengige av menneskelige ressurser. Det ligger mye hardt arbeid bak koreansk popmusikk og suksessen innenfor koreansk kultur har nok mye å gjøre med den økonomiske veksten vi har sett de siste 30 årene. Jeg er stolt av PSY som har klart å skape så stor oppmerksomhet, sier ambassadøren.

- Kan du danse «Gangnam style»?

- Altså. Jeg har ikke noe stort talent for dans. Jeg overlater det til PSY, sier han litt brydd, men tar noen enkle steg som viser at han kan mer enn han først ville innrømme.

 

Koreansk bølge

Den amerikanske forfatteren og journalisten Mark James Russel har tilbrakt 13 år i Sør-Korea og har skrevet boken «Pop goes Korea» som handler om hvordan underholdningsindustrien i landet vokste fram på 90-tallet.

- Videoen til «Gangnam style» er mer høylytt, flashy og morsom enn de fleste andre på internett, sier Russel til Dags­avisen.

Selv om det først er nå nordmenn flest har fått øynene opp for K-pop, er det flere år siden de asiatiske musikkprodusentene tok opp tråden der «Backstreet Boys» og «Spice Girls» slapp på slutten av 90-tallet. Med inspirasjon fra øst, vest og egne tradisjoner har de skapt et nytt uttrykk. Gjennom mangeårige artistskoler har de satt sammen, trent og bygd opp guttegrupper og jentegrupper som har tatt Asia med storm. Nå er de på vei til USA og Europa. Trenden kalles «Huyllu», eller den koreanske bølgen.

- Den politiske åpenheten i Korea etter olympiaden i 1988 var viktig, og gikk hånd-i-hånd med stor økonomisk vekst. Denne politikken og økonomien tillot koreanere å fokusere mer på kultur, samtidig som de styrket sin underholdningsindustri. Korea har alltid sett på seg selv som et lite land, i skyggen av Japan og Kina, og har derfor hatt stort fokus på eksport. Det samme er gjeldende i underholdningsindustrien, og siden 90-tallet har de forsøkt å skape suksesser også i utlandet, sier Russel.

 

Ny generasjon

Blant dem som har fått være med på det koreanske eventyret er det Trondheimsbaserte produsent- og låtskriverteamet Dsign Music. Robin Jenssen er daglig leder og driver selskapet sammen med Ronny Svendsen, Anne Judith Wik og Nermin Harambasic. Sammen står de bak den største hiten til den populære Koreanske jentegruppa «Girls Generation». Singelen som heter «Genie» gikk rett inn på førsteplass i sju asiatiske land og har solgt flere millioner eksemplarer. Det er tre år siden Universal Music Publishing satte Dsign Music i kontakt med det største musikkonsernet i Asia, SM Entertainment. Nå konsentrerer de trønderske låtskriverne seg først og fremst om Østen.

- I dag ligger «Genie» på 9. plass over de mest solgte singlene gjennom tidene hos Universal. Vi har altså ikke gått forbi Abba ennå, sier Jenssen til Dagsavisen.

- Hjemmemarkedet i Korea er ikke så stort, så K-pop er blitt populært fordi de har klart å eksportere til andre asiatiske land. Vi ser på Asia som ett marked, og det er i dag det nest største musikkmarkedet i verden etter USA. Grunnen til at USA er størst er fordi de eksporterer så mye musikk. Med «Gangnam style» ser det ut til at Asia vil begynne å gjøre det samme, og da kan de fort bli enda større, sier han.

Jenssen tror det er flere årsaker til at det er akkurat PSY som skulle sette K-pop på kartet. Han tror rapartisten har åpnet for at andre koreanske artister også vil slå gjennom internasjonalt. Selv har Jenssen vært med på å se videoene til sine sanger få flere titall millioner treff på YouTube, men det kan ikke sammenlignes med PSY sine snart 700 millioner visninger.

- «Gangnam style» er litt som hiten «Macarena». Det er en kul og catchy låt. Selv om den er på et ukjent språk, føles det ikke som en barriere. Sangen har en veldig kul musikkvideo som folk sprer uoppfordret på internett uten at plateselskapene trenger å bruke én krone på markedsføring. På toppen av det hele har man en dans som er lett å lære og barna elsker. Der har du oppskriften på en «one hit wonder». Dette er perfekt timing for oss andre som skal ut i dette markedet. Det vil selvfølgelig være vanskelig å nå de samme tallene som PSY, men folk har fått øya opp for at det finnes et produkt der ute som er ganske kult, sier Jensen.

Han mener plateindustrien i Vesten har noe å lære av de asiatiske suksessene.

- En CD-singel i Sør-Korea er ikke en skive i et plastcover. De er pakket inn i store bokser og det følger med plakater, bilder og andre samlegjenstander. Alt skal være eksklusivt og gi noe helt unikt til kjøperen. Det er helt Beatles-tilstander i Sør-Korea. Folk forguder idolene sine. Hvis en gruppe har ni medlemmer, så kjøper fansen CD-er til de har en med hvert medlem på coveret. De tar seg råd til å kjøpe en rød, gul og blå versjon av samme plate, sier han.

 

Såpet seg inn

Den koreanske bølgen startet ikke med musikk. TV har vært inngangsbilletten til popkultur i Asia. Det er gratis og tilgjengelig. Da koreanske TV-programmer, også kalt K-drama, begynte å vises i andre asiatiske land, ble folk kjent med Korea og ble mer åpne for andre former for deres kultur. Russel mener det store gjennombruddet var i 2002 da den koreanske serien «Winter Sonata» ble en stor hit over store deler av Asia.

- Den viktigste utviklingen har vært utvidelsen av kabel-TV i Asia, som førte til at man trengte flere programmer til å fylle sendeplanene. Du kan ikke bare vise «Friends» og «CSI» hele tida. På slutten av 90-tallet begynte TV-kanaler i Taiwan, Singapore og andre asiatiske land å eksperimenter med koreansk såpeopera. Det viste seg at disse programmene virkelig slo an - stjernene var vakre og det var godt håndverk. Seriene var ambisiøse og presenterte en modell for modernisering som var kul samtidig som det var utpreget asiatisk, ved å reflektere verdier og tradisjoner som de lettere kunne identifisere seg med enn et amerikansk eller japansk program. Musikken fulgte tett etter, spesielt fordi flere av Koreas største musikkartister også er skuespillere, forklarer Russel.

Sakte, men sikkert har grupper som «Girls Generation», «Wonder girls», «Big Bang» og «Super Junior» også skapt seg et navn utenfor Asia. For det meste takket være ungdommer som plukker opp nye helter på internett. Flashy musikkvideoer med striglede popstjerner, melodiøse tekstlinjer og dansbare beats er oppskriften på K-pop. Utbredelsen ble så stor at amerikanske Billboard laget en egen «K-pop top 100»-liste i fjor sommer.

 

Ny interesse

- Så morsomt at du snakker med meg om Sør-Korea og ikke Nord-Korea, sier professor Vladimir Tikhonov undrende.

Den russiskefødte professoren har tilbrakt mange år i Sør-Korea og de siste 12 årene har han jobbet ved Universitetet i Oslo med Øst-Asia studier, og Korea som spesialområdet.

- Jeg er den eneste i Norge som driver med Korea-forskning og blir derfor ofte intervjuet, men dette er første gang en norsk journalist vil snakke med meg om Sør-Korea. Det er flott at popmusikk kan skape større interesse for et land, sier han.

Så langt er det nokså begrenset hva nordmenn flest vet om Sør-Korea. Jo da, vi har hørt om mobiltelefonene til Samsung og bilene til Hyundai. Noen kjenner også til Sør-Koreas shippingindustri, men utover det er det labert med kunnskap.

- Da Sør-Korea ble demokrati var det et økonomisk løft for landet. Lønningene gikk opp, arbeiderne krevde sin rett og i dag er Sør-Korea landet i Asia med de fjerde høyeste lønningene, kun slått av Japan, Singapore og Hongkong. Om økonomien er god i landet? Det er et annen spørsmål. Sør-Korea er en av de store rederisupermaktene i verden, i tillegg lager de biler og noe som heter semiconductors, eller halvledere, som blant annet brukes i alle datamaskiner og mobiltelefoner, sier Tikhonov.

Selv om Sør-Korea har flere suksessfulle industrier mener han at økonomien i landet er todelt.

- På den ene siden har du firmaer som LG, Hyundai og Samsung, men på den andre siden finnes det mellomstore firmaer hvor det er verre arbeidsforhold. Flertallet av arbeiderne er ikke fagorganiserte og så mange som 56 prosent av alle arbeidere i Sør-Korea er midlertidig ansatte. Sør-Korea har store klasseforskjeller, og selv om det er mye bra å si om landet er det ikke det demokratiske paradiset man ofte kan få inntrykk av, legger han til.

En ting man ikke kommer unna uansett klasse er militærtjeneste. Selv PSY måtte finne seg i å fullføre toårig verneplikt.

- Han prøvde å komme seg unna det, men det gikk ikke. Rike koreanere hater verneplikten og den beste måten å unngå den på er å flytte til USA og bo der til du har fylt 40 år. Da kan du ikke lenger kalles inn til militærtjeneste. Denne strenge ordningen er også noe som viser de fattigste i landet at det er likhet for alle, sier Tikhonov.

 

Gangnam-stil

Velstanden blant eliten i Sør-Korea blir blant annet presentert for verden gjennom superhiten «Gangnam style». Gangnam er ikke bare en del av en sangtekst, men også Seouls svar på Beverly Hills. Her samles de rikeste for å se og bli sett, kjøpe dyre designerklær, kjøre dyre biler og spise på de fineste restaurantene og danse på de mest trendy nattklubbene. Rapperen PSY vet hva det er å gjøre noe «Gangnam style». Han ble født i 1977 inn i en rik sørkoreansk familie i Gangnam-distriktet. Faren hans, Park Won-Ho, er på toppen av systemet i elektronikkprodusenten DI Corporation. En finanstopp som ikke trenger å snu på kronene.

- Gangnam er like dyrt som Norge. Her er det trendy cafeer, klesbutikker og yogastudioer. Det er også her de beste private skolene som kan sikre dine barn inngangsbillett til de beste koreanske universitetene ligger, forteller Tikhonov.

I likhet med USAs IVY-league universiteter har Sør-Korea tre toppuniversiteter som kalles for SKY-league. Å få innpass på et av disse blir sett på som en sikker vei inn til toppen og en rik framtid i Sør-Korea. Blant SKY-universitetenes tidligere studenter finner vi den koreanske ambassadøren i Norge. Selv om det er få som får plass på toppuniversiteter er det ikke uvanlig å ta høyere utdannelse i Sør-Korea. Så mye som 86 prosent av alle koreanske ungdommer velger å gå på universitetet. Det har både sine positive og negative sider.

- Det er en utfordring for Sør-Korea at så mange velger å gå på universitetet og derfor også forventer de beste jobbene. Det er ikke nok jobber til alle innenfor feltene de ønsker å jobbe. Det er en utfordring som vi jobber med og håper vil bli bedre over tid. Arbeidsledighet blant unge er ikke bra, men er et problem man kan se i flere land akkurat nå. Alle kan ikke være businessmenn eller PSY, sier Byong Hyun Lee.

Det er ikke bare asiatiske ungdommer i Asia som drømmer om å bli K-popstjerner. Flere amerikanskfødte koreanere velger å dra til Korea for å oppfylle popstjernedrømmen. To av jentene i nimannsgruppa «Girls Generation» er amerikanskfødte.

 

Internett

At det er YouTube som har spredt K-pop til Vesten er heller ikke tilfeldig. Sør-Korea er ledende i verden når det kommer til internett. De har det hurtigste, mest utbygde og billigste bredbåndet i verden. Staten har gått aktivt inn for å støtte utvidelse av bredbånd, også i private hjem.

- I dag bruker mellom 80 og 90 prosent av koreanerne internett daglig. Bedriftene som installerte bredbånd i private hjem fikk statlige subsidier for å støtte arbeidet. Staten ønsket å styrke den sørkoreanske kapitalismen ved å gi folket internett. De bruker det som et redskap til å samle nasjonen. Når alle har tilgang til internett har de også tilgang til informasjon. Det virker samlende på nasjonen samtidig som det er globaliserende, sier Tikhonov.

En stor del av menneskene i Sør-Korea bor i tettbebygde strøk og blokker, og har en internetthastighet på opptil 100 Mbit/s. Det tilsvarer at det vil ta rundt ett minutt å laste ned en film, og et halvt sekund for å laste ned en sang. Selv om Sør-Korea er et demokrati, er de heller ikke ukjente med internettsensur.

- Koreanere bruker først og fremst internett på koreansk, og er sjelden på engelskspråklige eller japanske sider. Alle nettsider som staten mener er Nord-Korea-vennlig blir blokkert, sier Tikhonov.

Takket være utbredt bredbånd og stort internettbruk er koreanerne blir kunnskapsrike i forhold til bruken av internett.

- Koreanerne hadde utbredte sosiale medier mange år før Facebook og generelt en sterk online-kultur. Dette satte dem i forkant i internettalderen og de var raske til å lære å utnytte internett til skape suksesser. Internett har vært veldig viktig for spredningen av K-pop, sier Russel

 

Til Europa

Lenge før «Gangnam style» ble verdenskjent på YouTube og PSY danset seg inn i Vestens hjerter, landet sirkus K-pop i Paris. Etter press fra europeiske K-pop-fans tok SM-entertainment med sine beste artister til den franske hovedstaden for å holde show. Norske Robin Jenssen var til stede, og ble overrasket over den store interessen fra det europeiske publikummet.

- Jeg dummet meg ut for en stund siden da jeg uttalte at det ikke er noen i Norge som vet hva vi i Dsign driver med. Men så fikk jeg høre at det eksisterer en stor K-pop-fanklubb i Norge. Da SM Entertainment kom til Paris var det kanskje 10 prosent av publikummerne som var asiatiske, resten var europeere. De sang med på alle sangene, selv om flesteparten høyst sannsynlig ikke skjønte et ord av hva de sang, sier han.

31. desember i år lanseres også «Girls‘ Generation» i USA, men låthjelp fra Dsign.

- Når tror du en K-popgruppe kan fylle Oslo Spektrum?

- Si det, du. Hvis SM Entertainment tar med sine beste artister for en helaften, tror jeg det er mulig at det kan skje allerede neste år. Tida vil vise, sier han.

inga.semmingsen@dagsavisen.no