Bilde 1 av 7
Reportasje

Beretninger om beskyttelse

De siste ukene har flere hundre syrere kommet til Norge for å søke asyl. Her er historiene til noen av dem.

«Vi måtte vekk for å berge livet»

Fembarnsmoren Rula sliter med å holde tårene tilbake når hun forteller om den lange reisen og situasjonen i Syria.

– Vi trodde at alt skulle bli bedre, men det har bare blitt verre og verre. Mine eldste sønner sto i fare for å bli kidnappet. De ble stadig stoppet. Jeg ville ikke at de skulle ende som soldater. Mitt første mål var å få dem ut av Syria.

Rula tok også med seg minstemann på ni år. De mellomste barna og mannen er igjen i Syria. Familien bodde ved flyktningleiren Yarmouk.

– Vi levde et normalt liv. Vi var verken rike eller fattige. Men de siste årene har vi hatt det veldig vanskelig. Leiren ligger i den sørlige delen av hovedstaden Damaskus. I dette området er det i dag voldsomme kamper mellom styrkene til Assad-regimet og IS.

– Situasjonen er svært ustabil. Vi har bodd i en krigssone. Det ble umulig å sende barna til skolen.

Familien solgte eiendeler og lånte penger for å finansiere reisen. Rula og sønnene dro til Tyrkia. Målet var å komme seg over til Hellas.

LES OGSÅ: Her er Europas velkomstkomité

– Vi var 56 personer i en liten gummibåt. Jeg klarer ikke å beskrive hvordan det var.

Etter kort tid begynte den overfylte båten å ta inn vann. Alle fikk beskjed om kaste alt de hadde av bagasje over bord. Mennene hoppet i sjøen, mens kvinnene og barna forsøkte å tømme båten for vann.

– Vi brukte alle våre krefter på å berge livene til barna.

Flyktningene kjempet en desperat kamp for å få båten tilbake til land. De greide til slutt å berge alle. På det andre forsøket ble de stoppet av den tyrkiske kystvakten og returnert til Tyrkia. Selv om de utsatte seg for livsfare, var det aldri noe alternativ for Rula å returnere til Damaskus med barna.

– Hva slags valg har vi egentlig? Hvis vi ikke forsøker, vil våre barn dø i Syria.

På det tredje forsøket kom de seg over til Hellas. Turen gikk videre til Aten, der de ble omringet av smuglere.

– Vi er i en sårbar posisjon fordi vi er avhengige av hjelp for å komme oss videre. Flyktninger blir grovt utnyttet. Vi blir ikke behandlet som mennesker.

Reisen tok én måned. De ble kjørt i varebiler. Grensene krysset de til fots.

– Smuglerne setter oss av før grensene. En gang gikk vi i 13 timer gjennom en skog.

Rula sitter sammen med sin eldste og yngste sønn, samt en nevø som også var med på reisen. Den eldste sønnen sitter stille og hører på mens moren snakker. Han er 19 år. I Syria hadde han begynt på en ingeniørutdannelse.

– Jeg håper at jeg kan få meg en utdannelse i Norge. Jeg vil helst bli lege. Men det viktigste for meg er at vi får samlet familien igjen.

Søskenbarnet, som også er 19 år, greier heller ikke å snakke så mye om egne drømmer.

– Jeg vil bare at neste generasjon skal slippe å oppleve det vi har vært igjennom. Om det skjer i Norge eller et annet land, spiller ingen rolle. Vi vil bare være et sted der det ikke er krig.

Rula er veldig glad for å være i Norge.

– Vi har det bra nå. Men jeg tenker jo hele tida på mine to barn og mannen min som er igjen i Syria. Det eneste jeg ønsker er at vi kan leve sammen i et fredelig samfunn der barna kan utfolde seg fritt.

Hun tror ikke det vil være mulig å returnere til Syria på lang, lang tid.

– Det er ingenting som tilsier at det vil bli fred. I dag er alt bare kaos.

KOMMENTAR: «Nordmenn. For et folk. For en gjeng. Bortsett fra noen. Drittsekkene.» (Sigrid Bonde Tusvik)

«Vi er blitt født på ny»

Mohamed og Rogaia levde et fredelig liv i Syria. De dyrket tomater og poteter på en liten gård. Mohamed jobbet også som snekker. De var ikke rike, men levde heller ikke i nød. Ekteparet kommer fra Kobani, som har vært under voldsomme angrep fra IS. I dag blir byen beskrevet som ulevelig.

– Vi fikk beskjed om å flykte, og dro til et grenseområde mellom Syria og Tyrkia. Der sov vi under en teltduk. Det var veldig varmt. Vi bodde der i fire måneder før vi fikk beskjed om at vi kunne dra hjem.

Rogaia tørker tårer når mannen forteller om det grufulle synet som møtte dem da de kom tilbake til hjembyen.

– Huset vårt lå i ruiner. I gatene lå det lik over alt. Det var helt forferdelig.

De forsøkte å leve videre og fikk samlet deler av familien i et lite hus.

– En natt hørte vi et voldsomt smell. Vi ble livredde og forsøkte å gjemme oss. Jeg ringte noen jeg kjenner og spurte om hva det var som skjedde. Da fikk jeg høre at flere hundre mennesker var drept, og at IS var tilbake.

Ekteparet har tre sønner i Norge.

– De sa vi måtte komme oss ut, og fortalte at Norge er et fredelig sted der ingen dreper hverandre.

Ekteparet kom seg til den tyrkiske havnebyen Izmir. Der fikk de plass i en liten gummibåt som tok dem over til en gresk øy. Mohamed forteller at menneskesmuglerne krevde 10.000 dollar for å frakte ekteparet til Norge.

– Vi ble plassert i en varebil. I flere dager så vi ingenting. Vi var veldig redde og gråt. Når vi kom til grensene, ble vi satt av. Vi måtte gå lange etapper.

Rogaia sier lite mens mannen snakker. Men mot slutten av intervjuet, tar hun ordet.

– Vi vil gjerne takke for at dere har tatt så godt imot oss. Vi er evig takknemlige.

Mohamed vil også uttrykke takknemlighet.

– Å komme hit var som å bli født på ny. Vi opplever Norge som et paradis. Jeg har kommet meg til lege og fått medisiner på sykehuset. Det har vært en førsteklasses mottakelse.

Men Mohamed og Rogaia får ikke fred før de har fått hele familien ut av Syria. De har fremdeles barn og barnebarn som oppholder seg i Kobani.

– Vi er glade for at vi greide å komme oss til Norge, men vi kjenner også på en stor sorg. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at de som er igjen kan komme seg ut, sier Mohamed.

Ekteparet tror ikke de vil oppleve et fredelig Syria igjen.

– De som sitter ved makten har ødelagt alt. Det er ingenting igjen.

LES OGSÅ: Carl I. Hagen vil nekte bosetting i Oslo

«Vi må stå sammen»

Manar Ibrahim sitter sammen med kona Nsrin og deres to barn på en benk i sola. De har fortalt om reisen, om hvorfor de dro, og om hjembyen Aleppo – der ingen lenger vet hvem som dreper hvem. Familien har vært i Norge en uke.

– Hvis jeg begynner å snakke om hva jeg følte da jeg kom til Norge, kan jeg holde på til i morgen, sier Manar.

– Vi har blitt møtt med en slik varme at vi kjenner oss som hjemme.

Nsrin er spesielt rørt over hvordan barna er blitt mottatt.

– Nordmenn forholder seg til barn på en annen måte enn vi er vant til. Folk kommer bort og snakker med barna våre som om det var deres egne. Vi setter så stor pris på det. Det virker som alle er glade i hverandre her. Vi vet jo ikke om det stemmer, men det er det inntrykket vi sitter igjen med.

Både Nsrin og mannen har familie som er igjen i Aleppo.

– De mangler alt. Min mor ble syk for noen dager siden, etter at hun drakk vann. Hun fikk problemer med nyrene. Det er svært vanskelig å få medisinsk hjelp. De gode legene har forlatt landet. Det er forferdelig å tenke på hvordan befolkningen har det.

Manar har jobbet i Dubai. Men i fjor fikk han ikke forlenget visumet.

– Det ble for mange problemer. Uten visum kan du ikke gjøre noe. Du har ingen rettigheter. Det ble umulig å bo der. Jeg er ikke ute etter noe enkelt liv. Jeg vil bare jobbe og forsørge familien min, og sørge for at våre barn kan leve i et fredelig samfunn. I Syria er ikke det mulig i dag.

Familien har brukt en formue på å komme seg til Norge. De synes synd på alle som ikke har mulighet til å komme seg vekk.

– I vår hjemby finnes det ikke lenger trygge steder. Vi skulle så gjerne hjulpet flere.

Ekteparet gleder seg til å starte et nytt liv i Norge. De har allerede begynt å pugge alfabetet.

– Vi føler oss trygge nå. Men vi tenker på alle menneskene i Syria. Alle som har et hjerte bør prøve å sette seg inn i hvordan sivilbefolkningen har levd de siste årene, sier Manar og legger til:

– Kjenn etter hvordan du selv ville taklet det livet. Vi mener ikke at Europa skal ta imot alle. Men det er så viktig at folk står sammen og viser at de bryr seg om dem som ikke har noe med krigen å gjøre. Hvis folk engasjerer seg og forsøker å gjøre noe, vil det påvirke de ansvarlige politikerne på sikt.

LES OGSÅ: For 70 år siden var vi selv flyktninger

«Nå vet jeg at nordmenn er snille»

– Jeg reiste fordi det ikke gikk an å leve der lenger.

Hassan er 29 år og kommer fra Aleppo.

– Du kunne aldri vite om du ville overleve neste dag. Det er snikskyttere over alt. Du kan bli drept hvis du bare skal ut å kjøpe brød. Hvis du kommer tilbake fra butikken, kan huset ditt være knust av en bombe.

Hassan var forretningsmann. Han solgte trematerialer til folk som lagde ulike gjenstander.

– Jeg var en veldig liten forretningsmann, sier Hassan og smiler.

Han forlot Syria alene.

– Jeg kan fortelle om mye forferdelig fra den reisen, men kanskje jeg skal begynne med å si noe positivt.

– Jeg fikk jo sett mange land, begynner Hassan.

Etter hvert dannet det seg en stor gruppe som reiste sammen.

– Det var et veldig godt samhold. Vi samarbeidet om alt og støttet hverandre. Vi var spesielt opptatt av å ta vare på barna og kvinnene. Jeg forsøkte å se på flukten som en tur, men det finnes nok bedre måter å reise på hvis man skal oppleve verden.

På reisen hørte han mange grusomme historier.

– I en liten landsby i Makedonia ligger 20 syrere begravet. De frøs i hjel. Vi fikk også høre at 14 syrere ble påkjørt og drept av et tog i en tunnel. Det er så mange triste historier.

Hassan har vært i Norge i tre måneder. Han jobber nå som frivillig på mottaket der han bor.

– Folk kommer og går. De som venter på familiemedlemmer lever under mye stress. Jeg venter ikke på noen, så med meg går det bra.

Han visste lite om Norge før han la ut på reisen.

– Jeg hørte at nordmenn tar godt vare på barna, og at dere er opptatt av menneskerettigheter. Etter å ha vært her i tre måneder, kan jeg si: Nordmenn er veldig snille.

Han forteller om et av de første møtene i Norge.

– Politimannen som intervjuet meg var en fantastisk person. Jeg blir så glad når noen er vennlige. Det er ikke så mye som skal til for at man føler seg bedre. Folkene på mottaket her har også vært veldig snille mot meg.

Han synes ikke det har vært noe kultursjokk å komme til Norge.

– Jeg jobber med å lære meg språket, og forsøker å sette meg inn i hvordan samfunnet fungerer. Det er kanskje noen som synes det er vanskelig å bli integrert. Jeg vet ikke. Folk er forskjellige.

Hassan forteller at livet er blitt mye bedre etter at han kom til Norge. Han vil ikke være noe annet sted.

– Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg en fornøyd person.

LES OGSÅ: Her er 97 prosent mot å ta imot flyktninger

«Vi syklet inn i Norge»

For to uker siden parkerte Manar og Khalid og deres to sønner syklene på den norsk-russiske grensestasjonen noen mil fra Kirkenes. De hadde syklet fra Nikel.

Reisen startet i Dubai. Familien fikk visum til Russland, og fløy til Moskva, og så videre til Murmansk.

– Sammenlignet med sjøveien over Middelhavet, har vår reise vært enkel. Men det var vanskelig å kommunisere med folk i Russland, og vi fikk høre at vi måtte være forsiktige.

Familien tok taxi fra Murmansk til Nikel. Der kjøpte de sykler.

– Det ble sagt at det var tryggere å sykle den siste etappen enn å bruke bil. Vi var veldig slitne da vi kom fram, men vi ble tatt veldig godt imot.

Familien kommer fra Damaskus. Khalid er musiker. Da krigen brøt ut, forsøkte han å livnære seg i Dubai.

– I Dubai blir flyktninger misbrukt. Det er så mange som forsøker å presse deg for penger. Vi klarte ikke å betale regningene lenger. Det er heller ingen hjelp å få fra myndighetene.

De solgte huset i Damaskus. Å returnere til den syriske hovedstaden var uaktuelt.

– Vi elsker vårt land, og ønsker bare at alt skal bli bra. Men det blir verre og verre. Det går ikke an å bo et sted der man ikke vet om barna kommer hjem fra skolen.

– Det er ikke lenger en kamp mellom regjeringen og opprørsstyrker. I dag er det utallige militsgrupper som kjemper mot hverandre. Et liv i Syria er ingenting verdt.

Å forstå hva som har skjedd er vanskelig, også for syrere.

– Før 2011, var Syria et fredelig land. I vårt nabolag bodde det folk med ulik religiøs tilhørighet. Det var aldri noe problem. Det er noen som har ønsket å sette ulike grupper opp mot hverandre. Noen land står bak og styrer. Vi ønsker bare fred. Fred i Syria. Fred i verden.

I dag kjenner de ingen i Syria som ikke vil ut av landet.

– Ingen vil at egne barn skal oppleve krig. Vi la ut på denne reisen for at våre sønner skal få muligheten til å leve et normalt liv. Vi har gjort det vi mente var det beste for våre barn. Men vi skulle så gjerne hjulpet flere.

I likhet med alle syrerne vi har møtt, vil de takke for at de ble sluppet inn i Norge.

– Siden vi kom hit har vi bare møtt folk som har behandlet oss med respekt. Vi har fått god mat og barna har det bra. Vi kan ikke ønske oss mer.

Følg oss på Twitter og Facebook!

«Det er et mirakel at vi alle lever»

Aland trykker på den røde knappen og starter opptakeren som ligger på bordet. Femåringen kom nylig til Norge sammen med foreldrene Osman og Rojin. Han har ikke vært helt seg selv den siste tida.

– Når han ser et fly, spør han om det skal bombe oss. Vi må også roe ham ned når noen skriker. Han er blitt mer aggressiv, forteller foreldrene.

De er kurdere og kommer fra Kobani. Før krigen studerte Osman juss i Aleppo, og jobbet litt som lærer. Rojin drev en skjønnhetssalong.

– Etter at krigen brøt ut, var det ikke mulig å fullføre utdannelsen, sier Osman.

Alt endret seg da IS omringet byen og startet de voldsomme angrepene.

– Hvis en kurder blir stoppet av IS, skyter de deg med en gang.

De forteller at nabolaget de bodde i er utslettet. Osman og Rojin sliter fremdeles med å forstå hvordan det kunne gå så galt.

– Krig var noe vi så på TV. Vi trodde aldri vi skulle oppleve det vi har vært gjennom. Hadde vi hatt det minste snev av håp om at det kunne bli fred, ville vi ikke reist.

Osman forsøkte å finne arbeid i Libanon, men kom ingen vei.

– Livet i Libanon er veldig vanskelig. Flyktninger får ikke den hjelpen de trenger av FN.

Familien kom seg til Tyrkia. Reisen videre ble et endeløst mareritt. De forlot Tyrkia i en liten, overfylt gummibåt midt på natten.

– Det var store bølger og vanskelig å holde seg fast. Jeg var så redd for å miste ham, sier Osman og ser på sønnen.

Rojin forteller at femåringen har vært med som skuespiller i noen reklamefilmer.

– Han var så redd og gråt. Vi fortalte ham at vi var skuespillere i en film og at det snart var over.

De kom seg til den greske øya Kos. Der var de i 10 dager før de ble fraktet i båt videre til Aten. I den greske hovedstaden kom familien i kontakt med smuglere. De ble fortalt at det ikke skulle være mer enn 10 mennesker i bilen. Det endte med at 40 mennesker ble presset sammen. De klarte knapt å røre seg.

– Det var veldig vanskelig å puste. Gutten vår holdt på å stryke med. Vi måtte holde ham foran et bitte lite hull så han skulle få litt luft.

Rojin, som er gravid, fikk også alvorlige pusteproblemer. De fikk ikke kontakt med sjåføren.

– Vi banket og banket. Men vi visste aldri om noen kom til å åpne bildørene. Vi fikk verken mat eller vann. Under hele reisen forsøkte de å holde motet oppe.

– Barna smiler, de vet jo ikke hva som kan skje. Vi var redde, men prøvde å ikke vise det. Det er et mirakel at vi alle lever.

Osman forteller at han har forsøkt å skrive ned det de har vært gjennom.

– Jeg har skrevet et dikt der jeg takker det norske folk for at dere har tatt imot oss.

Krigen i Syria har splittet familier. Rojin forteller at hun har søsken i Syria, Tyrkia og Irak. Osman er bekymret for sin kreftsyke bror som er i Libanon.

– Det er ingen som vil hjelpe folk som er syke. Vi har lånt penger og har ikke mer igjen. Jeg håper at en organisasjon kan stille opp. FN gjør det ikke.

Familien håper det internasjonale samfunnet kan samle seg å finne en løsning i den fastlåste konflikten.

– Blir det fred, vil vi gjerne reise hjem og starte på et nytt liv i Syria. Men slik situasjonen er i dag, virker alt håpløst.

Mer fra: Reportasje