Barna som ikke går på skolen

– Jeg har tenkt at det er en stor byrde å legge på et barn at han skal være så annerledes, forteller mamma Astrid Karlstad Larsen (34), som selv har vært lærer på bygdas barneskole. Og annerledes er det. For selv om det ikke finnes noen kartlegging over antall barn som undervises hjemme her til lands, regner man med at det bare finnes mellom 50 og 400 tilfeller.

Det er tidlig morgen i det hvite huset ved fjordkanten. Gjennom stuevinduene kan overgangen mellom de ruvende fjellene og den mørke himmelen bare så vidt skimtes. Pappa Ebbe (35) har for lengst reist på jobb, og Astrid pakker pizzarester ned i to fargerike matbokser. Snart kommer en stille Vetle (11) ned trappen med hetten trygt tredd over hodet, etterfulgt av en trøtt og blid Alva (4) med sovesveisen til alle kanter.

– Jeg tror mange barn mister motivasjonen når de ikke har noen bestemmelsesrett over hva de skal lære, sier Astrid.

Interessen for hjemmeundervisning dukket allerede opp da den eldste sønnen Vetle, som nå går i sjetteklasse, gikk sitt siste år i barnehagen. Etter hvert leste hun alt hun kom over av informasjon på internett, og snart hadde hun bestilt en hel bunke med undervisningsbøker. Likevel begynte Vetle i førsteklasse sammen med de andre barna i bygda.

– Jeg var ikke sikker nok til å ta en så stor beslutning på det tidspunktet, forklarer hun.

Det er ikke skoleplikt i Norge, men det er undervisningsplikt. Alle barn har derfor krav på en utdannelse, noe de fleste familier løser ved å sende barna på skolen. Men ikke alle foreldre synes klasseromsundervisning er den beste måten å inspirere et barn til å lære.

Christian Beck har forsket på hjemmeundervisning siden tidlig på 90-tallet, og skrev en doktoravhandling om emnet i 2006. Beck deler hjemme­underviserne inn i fire kategorier. Den første gruppen består av dem med religiøse motiv, i hovedsak konservative kristne som vil fjerne barna fra skolens sekulære tankegang. Den andre gruppen er foreldre som tar barna ut av skolen med det han kaller nødrett, for eksempel som et resultat av mobbing. Deretter kommer praktikerne, foreldre uten akademisk bakgrunn som ønsker å lære barna et praktisk yrke, i tillegg til grunnleggende allmennkunnskaper. Den siste gruppen består av de såkalte unschoolerne. Dette er foreldre som følger barnas egne interesser i undervisningen, og er den gruppen med størst vekst.

– Ha det da! roper Astrid i dét eldstesønnen slenger skolesekken over ryggen og forsvinner ut i mørket.

– Ha det, mamma, svarer Vetle kjapt og smeller igjen døren bak seg.

LES OGSÅ: – Seksåringene er glemt og forsømt

Klokken har så vidt rukket å bli åtte, og etter en stund kommer også Frej tuslende ut på kjøkkenet.

Selv om Vetle begynte på skolen, fortsatte morens interesse å vokse, og til slutt tok drømmen om hjemmeunder­visning så mye plass at det nesten føltes hyklersk å ikke prøve det ut. Astrid planla derfor å undervise parets andre sønn så snart han var ferdig med barnehagen. Men selv om mor hadde lyst til å holde han hjemme, hadde Frej andre planer.

– Han hadde lyst til å begynne i første­klasse som de fleste andre barn. Skolestart blir jo hausset veldig opp av samfunnet, så jeg skjønner at han ville se hva det var for noe, sier Astrid.

I dag er hun glad for at Frej gikk ett år på skolen, slik at han vet hvordan det blir hvis han får lyst til å begynne igjen. Selv sier Frej at han skal tilbake på skolebenken om halvannet år.

– Det er fint å være hjemme, men det var morsomt på skolen også, forklarer han, og tygger seg videre gjennom havregrynsfrokosten.

Etter ett år på skolen fant Frej nemlig ut at han hadde fått nok.

– Han hadde det fint, men han rakk nok å kjenne på at meningsløsheten av å gjøre de samme oppgavene igjen og igjen, sier Astrid som i dag unschooler sønnen. Begrepet bygger en teori der man ser på barnet som en læremaskin allerede fra fødselen. Tilhengere av metoden mener at den naturlige nysgjerrigheten vil gjøre at barn lærer seg selv det de trenger, uten noe særlig kontroll fra de voksne. Det er derfor ikke helt korrekt å kalle det «undervisning», da disse foreldrene i hovedsak veileder barna.

– Jeg hadde ett mål da jeg tok ham ut av skolen, og det var at jeg ikke skulle be ham om å lese. Jeg har lest mye høyt for ham, og plutselig en dag sa han at han ville lese selv. I går kveld leste han tre korte bøker i løpet av kvelden, forteller hun.

Det eneste kravet som stilles til foreldre som ikke ønsker å sende barna sine på skolen, er at de melder ifra til kommunen. Familien får så utnevnt en tilsynslærer, som møter familien to ganger i året. Barna må ikke gjennom noen form for testing med mindre det er mistanke om at foreldrene ikke gir dem god nok oppfølging. I deler av hjemme­undervisningsmiljøet finnes en viss skepsis mot denne oppfølgingen, nettopp fordi den strider imot den friheten foreldrene ønsker å gi barna sine.

– Det har vært eksempler hvor familier som har brukt hjemmeundervisning som et skalkeskjul for sosial elendighet, sier Beck.

Han mener tilsyn fra kommunen er helt nødvendig for at det skal være forsvarlig å drive hjemmeundervisning.

– Barn som går på skolen har to bein å stå på. Blir det for gærent hjemme så kommer de seg unna når de skal på skolen, og sannsynligheten for at problemene blir fanget opp er større. Barn som hjemmeundervises har bare ett bein å stå på, og det gjør dem sårbare, forklarer han.

– Jeg har en liten oppgave til deg, sier Astrid mens hun tar på seg gummistøvlene for å kjøre Alva i barnehagen.

– Du kan svare på det jeg har skrevet i boka.

Den lille notatboken er nesten helt ny, det er tross alt bare noen uker siden Frej sluttet å ta følge med storebror til skolen.

«Hei Frej. Kva vil du gjere i dag»?

Begrepet unschooling kommer fra USA, og er en pedagogisk retning som har eksistert siden 60-tallet. De radikale unschoolerne legger utelukkende til rette for at barna skal lære det de selv har lyst til. I dag er de fleste unschoolere mer moderate, og er opptatt av å gi barna et reelt undervisningsopplegg.

– Utfordringen er jo å få barnet til å gjøre de tingene som ikke vekker den samme interessen, forklarer Astrid, som forsøker å finne kreative løsninger for å inspirere sønnen til å se nye veier. Fordi de to legger opp dagene etter det Frej har lyst til, har han ikke skrevet noe særlig siden han sluttet på skolen. «Vi får se» står det med nøysomme bokstaver i notatboken da Astrid kommer tilbake fra barnehagen. For henne er det viktig å bruke interessene Frej allerede har til å lede ham inn på nye temaer.

– Jeg tenkte for eksempel at vi snart skal begynne å lese om kjente matematikere, fordi matematikk er hans store interesse, forklarer hun.

Selv om Astrid hadde brukt flere år på å forberede hjemmeundervisningen, kom tvilen likevel snikende da det var tid for å skrive Frej ut av skolen. Til slutt var det pappa Ebbe som overtalte Astrid til å leve ut sin store drøm, og etter høstferien sluttet Frej på skolen.

– Det føltes nesten som å komme ut av et skap, skapet som hjemmeunderviser, forklarer hun.

Avgjørelsen ble tatt, og da brevet endelig var sent, ble foreldrene betrygget av skolens reaksjon.

– De skulle nok ønske at han fortsatte der, men både rektor og læreren hans var veldig forståelsesfulle.

Den tidligere læreren til Frej sier at samarbeidet med familien fungerer godt, men ønsker ikke å kommentere saken ut over det.

Gjennom forskningen har Beck blitt kritisk til den mer radikale delen av unschoolingmiljøet. Det finnes tilfeller der foreldre tar barna ut av skolen uten å lære dem noe som helst, under påskudd om at de følger denne frie pedagogikken. Han peker også på gruppen av praktikere som lærer barna et yrke fra grunnen av, men der det kan skorte på allmennkunnskapene. Samtidig ser han at barn som hjemmeundervises av høyt utdannede foreldre med klare mål og forventninger kan komme svært langt, også med unschooling.

– Disse barna er nok de nye enerne i samfunnet, sier han.

Astrid har en bachelor i spansk og en master i samfunnsgeografi, men er usikker på om utdannelsesnivået har gjort henne til en bedre hjemmeunderviser. Hun mener det i hovedsak er personlig engasjement som skal til for å lykkes. Minner fra egen barndom, sammen med erfaringen fra tida hun selv jobbet som lærer har derimot gjort henne tryggere i avgjørelsen. Astrid husker godt hvordan hun selv strebet etter å finne sin plass i klassen, og hvor mye tid som gikk med på å bli en del av den riktige klikken.

– Hvor sunt det sosiale miljøet egentlig var, kan man nok sette spørsmålstegn ved, sier hun.

Astrid har jobbet flere år som lærervikar, noe som gjorde at hun satte ytterligere spørsmålstegn til klasseromsundervisning.

– Som lærer bruker man mye tid på å roe ned klassen, og det er jo ikke rart at det blir mye bråk. Hvordan kan du forvente at tjue barn skal ha lyst til, eller klare å konsentrere seg om akkurat det noen andre har bestemt at de skal lære i akkurat den timen?

– Hva er dette, spør Frej, og peker på en tegning i boka. De to har satt seg i den lille sofaen i stuen med den siste boken Frej fant på biblioteket.

– Det er et kart over Israel og Palestina. Og her ligger Beirut, som er hovedstaden i Libanon, forklarer Astrid.

Selv om hun prøver å vekke Frejs interesse for nye emner, er ikke målet å lære ham litt om alt, slik man gjør på skolen.

– Jeg tror ikke man lærer det man ikke selv har interesse for, i beste fall klarer man kanskje å pugge det man skal til en prøve, men så glemmer man det jo bare igjen etterpå, sier hun.

I et samfunn preget av institusjonalisering allerede fra krabbestadiet, er det kanskje ikke så rart at noen foreldre velger å gå i motsatt retning. Mer tid sammen med familien kan føre til sterkere bånd mellom foreldre og barn, og muligheten til effektiv læring uten bråk i klasserommet, byråkratisering og testing vil for mange føles befriende. Tiden trenger ikke deles opp etter hverdag og helg, og friheten til å reise eller bli igjen på hytta dersom været er fint er ikke begrenset av kimende skoleklokker.

– Barna som hjemmeundervises kan ha mye å vinne på dette, men de kan risikere å betale en annen pris. De går glipp av noe av den allmenne, sosiale kunnskapen, sier Beck.

– Jeg vil ikke gå på tur når det regner!

Frej har satt seg i den hvitmalte trappen, og nekter å ta på seg støvlene.

– Jo men nå skal vi ut, sier Astrid bestemt mens hun knepper på seg den signalgule frakken.

Så langsomt som bare en 7-åring kan, knytter Frej lissene på de kraftige fjellstøvlene, og snart er de to ute i den regntunge tåken. Frej løper i forveien. Gjennom den lille gaten med hvitmalte hus og over veien der regndråpene spretter i møte med asfalten. Hele veien opp langs foten av det enorme fjellet, og de stopper bare opp når det er en gammel grind som skal bestiges.

– Det går jo ikke an å tenne opp bål når det regner, sier Frej skuffet i det han når den gamle bålplassen. Skuffelsen varer ikke heldigvis ikke lenge, og snart klyver den godt innpakkede kroppen rundt på de enorme kampsteinene som fjellet kastet fra seg en gang for lenge siden.

– Frej er nok mer introvert, og trenger tid alene for å orke å være sosial, sier Astrid, mens hun kikker opp på sønnen som akkurat har klatret opp på den høyeste steinen.

– Se på meg mamma, roper Frej før han tar sats og hopper ned ifra den største steinen.

Her oppe kan han leke helt alene i timevis, men selv om han leker alene på dagtid mener moren at det sosiale delen av livet hans egentlig ikke har forandret seg så mye.

– Når han gikk på skolen var han så sliten at han bare ville være alene og slappe av, men nå er han ofte sammen med venner på fritiden, forklarer hun.

Og selv om Frej leker mye alene på dagtid, går han både på fotballtrening og på kulturskolen sammen med de andre barna i Granvin.

Det er igjen blitt mørkt utenfor stuevinduene, og i den lille kroken ved den store bokhyllen sitter Frej og Ebbe og øver på det elektriske pianoet. Selv om hjemmeundervisning først og fremst er Astrids lidenskap, har Ebbe blitt mer involvert etter at han har sett Frejs utvikling.

– Jeg blir inspirert av det Astrid forteller meg, men aller mest blir jeg inspirert av Frej. Det virker så naturlig, han lærer så mye, er veldig nysgjerrig og aldri bekymret, sier han.

Da Torkil Færø (46) møtte Tone Elin Solholm (41) hadde han én betingelse. Hun måtte love ham at de aldri skulle bli en tradisjonell familie med faste jobber og hverdagslige rutiner, selv etter at de fikk barn.

Atten år senere står familien samlet foran dataskjermen i en koselig stue på Grünerløkka i Oslo. Telma (8) skroller nedover facebooksiden med utallige bilder av dem selv, solbrune og med hav på alle kanter, mens Torbjørn (11) følger nøye med. Selv om de fortsatt går på barneskolen, har de to allerede vært på fem av jordens seks kontinenter.

– Jeg tror ikke barn er så avhengige av rutiner som folk liker å tro. Det de trenger er variasjon og utfordringer sånn at de blir tilpasningsdyktige, sier Torkil.

Tone nikker halvveis enig.

– Men de har jo fått både trygghet og rutiner, vi har vært sammen med dem hele tida, og de har alltid hatt en trygg base å kalle «hjem», både til lands og til vanns, legger hun til.

Hjemmet har ikke alltid vært en toetasjes leilighet i hovedstaden. Høsten 2012, etter ti års planlegging, satte familien katamaranen «Kairos» på vannet, og la ut på sitt livs eventyr. Planen var å seile jorden rundt de neste fire årene.

Det manglet ikke på advarsler da de to fortalte venner og bekjente at de skulle ta Torbjørn og Telma ut av skolen. Foreldrene ble beskyldt for å være egoistiske, og mange var bekymret for sosialiseringen av de to barna, en problemstilling Torkil ikke kan forstå.

– Det er ikke bare på skolen de blir sosialisert, der møter de jo bare de samme klassekameratene hver eneste dag. Det er ute i verden at de er nødt til å ta kontakt med folk, sier han.

Foreldrene skrev barna ut av skolen, reiste til Hellas, seilte over Middelhavet og giftet seg på Kanariøyene. Deretter gikk turen over Atlanterhavet til Panama, med mamma Tone som lærer og pappa Torkil som kaptein. Sammen vinket de farvel til en hverdag preget av morgentrøtte unger som ikke ville spise frokost, henting og bringing til skole og barnehage og lange diskusjoner om lekser og leggetid.

Christian Beck mener at en av de virkelig store fordelene med hjemmeundervisning er at foreldre og barn får mer tid sammen. I tillegg finnes det barn som ikke lærer noe særlig gjennom tradisjonell undervisning, og som heller ikke trives på skolen.

– Disse barna slipper ti år med nederlag, det er klart at det føles befriende for både foreldre og barn, sier han.

De fleste som underviser barna sine selv, bruker andre undervisningsmetoder enn de man finner i et tradisjonelt klasserom. For Tone ble strategien å gå igjennom skolebøkene side for side, perm til perm. Hver morgen etter frokost satte de seg opp på dekk for å gjennomgå dagens pensum. Men selv om det var mor som sto for det meste av undervisningen, fikk hun støtte fra Torkil som tidligere har jobbet som lærer på en spesialskole.

– Det skal så lite til for å holde følge med normalskolen, jeg tipper at barn i snitt bruker fem minutter av hver skoletime på effektiv læring, forklarer Torkil.

– Jeg husker at vi hadde to sider matte, og så var skoledagen ferdig, sier Torbjørn entusiastisk.

I motsetning til Telma har han alltid hatet skolen. Og selv om han har venner der og liker og lære, så gjør han det best når han kan utforske ting på sin egen måte.

– Jeg tror nok at han føler det som en straff å måtte sitte å lese bøker, så nære tortur han kan komme, forklarer Torkil.

Når familien ikke var ute på det åpne havet, ble skolebøkene byttet ut med utallige turer til ulike museer og utstillinger.

– De ble veldig opptatt av natur og klima, for de så jo hvor mye plast som lå i havet. Når vi var i land oppsøkte vi steder vi kunne lære om konsekvensene av forsøplingen. Vi var blant annet på et museum der vi så en hval som hadde dødd fordi den hadde så mye plast i magen, sier Tone.

LES OGSÅ: AP-politiker: Mindre skolesynsing, takk!

Etter ett år og tre måneder måtte familien gjøre en dramatisk helomvending. Ankret opp utenfor kysten av Mellom-Amerika fikk de beskjed om at faren til Torkil lå alvorlig syk i Norge, og 48 timer senere landet de fire hjemme i novemberkulda.

– Plutselig satt vi midt oppe i denne familiekrisen. Ingen av oss hadde jobb, leiligheten var leid ut, skoleplassene sagt opp og bilen solgt, forteller Torkil.

Tragedien som først synes å ha rammet på verst mulige tidspunkt, viste seg etter hvert å gi familien nye muligheter. Fordi barna ikke hadde skoleplass og foreldrene ikke hadde jobb, fikk de være sammen med bestefaren hver eneste dag de siste tre månedene av hans liv.

– De hang opp utstillinger og holdt teaterstykker for ham både hjemme og på sykehuset, forteller Tone.

Torbjørn og Telma begynte ikke på skolen igjen før etter bestefarens død, noe som ga familien en helt spesiell tid sammen.

– De fikk så mye tid de kunne sammen med ham de siste månedene. Det var nok den aller viktigste delen av hele turen, sier Torkil.

LES OGSÅ: Røe Isaksen: – Flere mobbere må flyttes

Begge foreldrene har valgt yrker med stor frihet. De er begge fotografer, og mens Tone også er grafisk designer, har Torkil i tillegg den noe uvanlige tittelen frilanslege. Når Torkil er på jobb, har han døgnvakter på ulike legevakter og legekontorer i et par uker i strekk. Deretter han har fri. Mye fri.

– Jeg hadde fast jobb en gang, det var det lengste året i mitt liv og føltes som ti, minst, sier han.

Etter å ha sett hvor godt barna fungerte ute på reise, hadde ikke foreldrene samvittighet til å gå helt tilbake til hverdagen. Og selv om reisen jorden rundt ikke gikk helt som planlagt, er de fire stadig ute på nye eventyr. Sammen driver de to fotofirmaet «Kairos Workshops», hvor de holder kurs for fotografer rundt om i verden.

– Vi hadde blant annet en workshop der vi gikk fra Nasaret til Bethlehem sammen med åtte deltakere og en egen guide. Vi tok med oss barna, som fikk oppleve å bo hjemme hos palestinske familier, leke med barna der og se hvordan de levde. Det er jo sånn vi virkelig lærer om religion og andre kulturer, sier Tone.

Det er lov å ta barn ut av skolen i to uker i strekk, uten at de mister skoleplassen. Foreldrene mener barna har godt av å få større innflytelse på sin egen hverdag, enn det de gjør på skolebenken.

– Vi prøver å ta dem ut av skolen så mye som mulig, vi har ikke samvittighet til noe annet, sier Torkil.

I en stor stue nesten tom for møbler, sitter tre voksne og to barn og holder hverandre i hendene. På bordet står en liten stabel med trefjøler og i en bolle ligger en håndfull skiver med tørket, glutenfritt brød.

– O, du som metter liten fugl velsign vår mat, O Gud. Amen!

Selv om kristne familier utgjør en betydelig andel av hjemmeunderviserne her til lands, er det likevel få som oppgir religion som årsak til at barna holdes hjemme.

– Jeg har båret barna mine i magen i ni måneder, for meg var det er ikke naturlig å klippe det båndet for å sende dem i barnehagen og på skolen, sier Marie Christin Fagerli (33).

Midt mellom Drøbak og Drammen, i en lyseblå enebolig med utsikt over den snødekte fjorden, bor Marie og ektemannen Raymond (31) sammen med barna Brian (4 ½) og Felicia (9). Datteren, som bare gikk et par uker i barnehagen da hun var liten, snakker allerede flytende engelsk og relativt godt spansk.

Familien på fire kommer opprinnelig fra Mosjøen i Nordland, og det var her det hele begynte. Felicia var bare fem år gammel da hun skulle begynne i førsteklasse, og veien til skolen var lang. I tillegg synes foreldrene det var trist at datteren skulle være borte fra dem i så mange timer hver eneste dag. Noen år tidligere hadde Marie vært på utveksling USA, hvor hun ble kjent med flere familier som hjemmeunderviste barna sine. Likevel var det ikke før hun delte sin bekymring med en amerikansk venninne, at hun fikk vite at dette var lovlig praksis også i Norge.

– Mamma? Spør Brian litt forsiktig der han sitter med legoklossene foran varmeovnen.

– Yes buddy, is your stomach okay?

Marie bøyer seg ned til sønnen som fortetter byggingen. Da yngstemann ble født, bestemte hun seg for å snakke engelsk med barna. Selv om Brian forstår det meste, svarer han fortsatt moren på norsk. Nå har imidlertid familien fått besøk fra USA, og sønnen har forstått at han er nødt til å snakke engelsk med familiens nye gjest.

Abigail Schwaig (21) vokste opp i en forstad til Houston i Texas, og bor hos familien Fagerli mens hun søker jobb som au pair. Med kristne foreldre som var skeptiske til det amerikanske skolesystemet, ble både hun og søsteren undervist hjemme.

– Jeg føler meg nok litt annerledes enn de fleste andre på min alder, som om jeg kommer fra en annen kultur, sier hun.

Abigail hadde lyst til å gå på skolen da hun var liten, men sier i dag at hun er glad for muligheten hun fikk til å lære mye om fagene som interesserte henne mest. Hun beskriver seg selv som en kreativ sjel med stor interesse for teater og litteratur, og hun har allerede gitt ut sin første e-bok. Selv om hjemmeundervisningen ga henne bred kunnskap i enkelte felt, ble overgangen likevel hard da hun skulle begynne på høyskolen.

– Jeg studerte i ett år, men det fungerte ikke for meg. Kanskje hadde det vært lettere hvis jeg var vant til å jobbe med ting jeg ikke var så interessert i også, sier hun.

– Men hadde du vært lykkeligere? spør Marie.

– Nei. Jeg fikk vokse opp i mitt eget tempo, og det har gjort meg til den personen jeg er i dag, svarer Abigail.

– Har ikke skolen en viktig rolle nettopp når det gjelder å lære seg også det man ikke liker, slik man er nødt til resten av livet?

– Man må ikke sende en ettåring i barnehagen og en femåring på skolen for å forberede dem på voksenlivet, svarer Marie.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

De to foreldrene er ikke bekymret for at barna har en annerledes hverdag enn de fleste andre. Fordi de går glipp av både klassemiljø og skoleturer, gjør foreldrene en ekstra innsats for at de skal finne venner andre steder. Både Felicia og Brian går på flere fritidsaktiviteter, og familien er ofte med på ulike arrangementer som Norsk Hjemmeundervisningsforbund (NHUF) arrangerer. Forbundet har sommerleire og utflukter for barn som undervises i hjemmet, og jobber for å øke kunnskapen om fenomenet blant skoler og offentlige etater. NHUF ønsker ikke å svare på hvor mange medlemmer de har, men den
lukkede facebookgruppen «HU i Norge – erfaringer og diskusjon» har i dag 80 medlemmer.

Nærhet til andre hjemmeundervisere var også en viktig del av grunnen til at familien valgte å flytte sørover.

– Når du tar et valg, velger du alltid bort noe annet. Det gjelder ikke bare for oss, men også for dem som velger å sende barna sine på skolen, sier Raymond.

Selv om foreldrene ikke kaller seg unschoolere, følger de en del av de samme prinsippene. De har ingen fast ukeplan, og forsøker å legge opp undervisningen etter barnas interesser. Samtidig er det viktig for dem å være sikre på at barna lærer seg det de skal.

– Jeg har bestilt tester fra Utdanningsdirektoratet, og hun ligger langt foran sitt alderstrinn, forteller Marie.

Moren har vært hjemmeværende siden hun gikk gravid første gang, og det er hun som har hovedansvaret for det meste av undervisningen. Raymond driver et elektrikerfirma ved siden av fulltidsstudier, men tar ofte med seg barna ut i skog og mark når han er hjemme.

– Akkurat nå holder vi på med et prosjekt om Fridtjof Nansen. Vi leser boken sammen som familie, og når vi har sett filmen skal vi reise sammen med andre hjemmeundervisere til Frammuseet for å lære mer, sier Marie.

Begrepet hjemmeundervisning dekker barne- og ungdomstrinnet. Idet man går over til videregående opplæring blir man regnet som privatist. Beck forteller at de fleste opptakskontorene viser forståelse for barn som ikke har vitnemål fra ungdomsskolen, men hjemmeunderviste barn kan risikere å havne sist i køen ved opptak til linjer med mange søkere.

Verken Marie eller Raymond har planer om å sende barna på skolen, men Marie forteller at hun jevnlig spør Felicia om hun er fornøyd med å være hjemme.

– Den dagen barna våre ikke er lykkelige må vi gjøre endringer, men jeg vet ikke hva slags endringer det blir, sier hun.

Foreldrene til Abigail var ikke like opptatt av sosialisering som det Marie og Raymond er, og det var ikke før hun ble tenåring at hun begynte på aktiviteter og dermed fikk venner utenfor familien.

– Jeg er glad for at jeg er her, sånn at jeg kan lære det jeg trenger til jeg får egne barn. Jeg kommer til å sende dem på fritidsaktiviteter helt fra de er små, men aldri på skolen, avslutter hun.