Bilde 1 av 4
Reportasje

Årene med Barack Obama

Hvordan har åtte år med tidenes første fargede president i USA egentlig vært? Amerikanske forfattere ser tilbake på tida med Barack Obama i Det hvite hus.

Tekstene har tidligere stått på trykk i den franske avisa Libération. Oversettelsene til norsk er gjort av Dagsavisens redaksjon. De neste dagene vil Dagsavisen følge opp med flere historier, fra flere forfattere.

«Jeg vil savne ansiktet hans som bilde på Amerika»

###

SIRI HUSTVEDT: Født i Northfield, Minnesota, i 1955. Norsk mor og norskættet far. Har skrevet en lang rekke bøker, deriblant The Blindfold (1992), The Enchantment of Lily Dahl (1996), What I Loved (2003), A Plea for Eros (2006), The Sorrows of an American (2008), The Shaking Woman or A History of My Nerves (2010), The Summer Without Men (2011), Living, Thinking, Looking (2012) og The Blazing World (2014). Kilde: Wikipedia

Morgenen etter det amerikanske presidentvalget i 2008, våknet jeg, jublende glad, med en gammel sang surrende i hodet. «Dancing in the Street» av Martha Reeves and the Vandellas, utgitt i slutten av juli 1964, var en av borgerrettighetsbevegelsens sanger. Jeg var bare ni, men jeg husker hendelsene fra Frihets-sommeren da den ikkevoldelige studentgruppa SNCC (Student Nonviolent Coordinating Committee) bestemte seg for å registrere så mange svarte borgere som mulig for å stemme i Mississippi, der de systematisk hadde blitt hindret fra å stemme. Jeg husker da likene til de tre borgerrettsforkjemperne James Chaney, Andrew Goodman og Mickey Schwerner ble funnet etter at de hadde blitt brutalt myrdet. Jeg var en liten hvit jente i en liten by i Minnesota, langt fra det vi da kalte «the deep south» – de amerikanske sørstatene, men bildene fra den rasistiske volden jeg så på TV brant seg fast i bevisstheten min og endret meg for alltid. I august det året fylte Barack Obama, USAs framtidige president, tre år.

Det faktum at en svart mann ble valgt til president to ganger i et land der mange hvite amerikanere fortsetter å benekte slaveriets heslige virkelighet og Jim Crow-segregeringslovene, og deres innflytelse på den pågående rasismen i dag, er vitnesbyrd om kulturelle og politiske endringer i USA. Ikke minst den endrede etniske sammensetningen i landet med et økende antall latinamerikanere og asiatiske borgere og flere og flere som identifiserer seg som bi- eller multietniske. Etnisitet er ikke noe meningsfylt begrep i biologien, fordi genetisk homogene befolkningsgrupper ikke finnes. Likevel er denne uklare historisk bestemte ideen «virkelig», fordi forestillingen om etniske forskjeller har ødelagt mennesker. Det er verdt å minne om at da irske innvandrere kom til USA i det 19. århundre ble de ikke sett på som «hvite». De ble ofte framstilt som laverestående aper på vitsetegninger fra perioden.

President Obama, som en gang beskrev seg selv som en bastard, er sønnen av en hvit amerikansk mor og en svart kenyansk far, men vår voldelige, rasistiske historie gjør ham svart. På begynnelsen av det 20. århundre ble det som ble kalt «en eneste dråpe blod»-regelen formalisert i mange stater. En dråpe afrikansk blod gjorde angivelig den blekeste av bleke «svart». Utallige mennesker krysset faktisk den såkalte «fargede linjen» etter at koloniene var grunnlagt. Utallige selverklært hvite mennesker i USA har afrikanske forfedre. Som en akademiker sa, «rasebasert forflytning viser at en-dråpe-regelen ikke holdt hvite renrasete, men heller fikk den dem til å tro at de var det.» Ideen om en farget linje er igjen høyaktuell etter at Donald Trump spytter ut sine fordomsfulle løgner og samler støttespillere. Mange av dem er hvite heteroseksuelle menn over 60 uten universitetsutdannelse, menn som ser president Obama som et angrep på deres livsstil og en fornærmelse mot deres «naturlige» privilegium.

Barack Obama er ikke bare vår første svarte president. Han er en mann med eliteutdanning kronet med en jussgrad fra Harvard, en veltalende, politisk moderat intellektuell med en nesten overnaturlig evne til å forbli rolig under angrep. Rasisme kombinert med anti-intellektualisme er en eksplosiv blanding. Presidenten arvet en økonomisk krise og to kriger fra George W. Bush, og i de åtte årene som fulgte har han fått kontrollen på en stadig bedre økonomi, dratt i land en milepæl av en helseforsikring i Kongressen, og arbeidet for å begrense USAs militære engasjement i utlandet. Jeg har ikke alltid vært enig med Obamas politikk, men jeg visste da jeg stemte på ham at hans standpunkt lå til høyre for mine. Han har hatt mange kritikere, inkludert svarte som har refset ham for hans manglende evne til å ta opp rasisme med større kraft.

I «Det annet kjønn» bemerket Simone de Beauvoir at mannen er universell og at kvinnen er Den andre. Akkurat som maskulinitet, har det å være hvit vært det universelle andre måles etter i USA. Selv om noen eksperter argumenterer for at en svart president har økt rasismen i landet vårt, tror jeg Barack Obamas presidentperiode i et land med økende mangfold, har bidratt til å endre oppfatningen av det å være hvit som universelt.

Å være hvit har i økende grad blitt «radikalisert» som en bakgrunn blant mange andre. «Black Lives Matter»-bevegelsen, samt fornyet oppmerksomhet om institusjonalisert og indirekte rasisme, har løftet problemet med å være hvit fram i lyset. Men vi har også sett et tilbakeslag i form av hat mot hvite, lenge understøttet av det republikanske partiet, og forverret av arbeiderklassens økonomiske vanskeligheter.

Til tross for hans balanserte retorikk, vilje til kompromiss og i det hele tatt rasjonelle oppførsel, ble Obama et mål for den harde ytre høyre-vanviddet som dominerer i det republikanske partiet. En av tre republikanere tror presidenten vår er muslim. Andre, inkludert Donald Trump, har mot all logikk insistert på at han ble født i USA. Barack Obama er symptomet på hva fiendene hans hater: rettigheter for svarte, kvinner, innvandrere og LHBT-ere.

Det er viktig å se disse gruppene i sammenheng, ikke separat. Trumps støttespillere applauderer både kvinnehat og rasisme fordi alle former for flytende grenser – geografiske, økonomiske, rasemessige, seksuelle og psykologiske – oppfattes som trusler mot den fastsatte fantasien om hvit, maskulin autonomi og makt, myteomspunnet gjennom den bevæpnede, ensomme cowboyen og superrike «self-made» mannen. President Obama har gjentatte ganger påpekt at ingen greier seg i verden uten hjelp fra andre mennesker.

De av oss som snakker varmt om mangfold, som tror på kosmopolitisk toleranse og gleder oss over etniske og seksuelle forskjeller, må stå imot det etsende rigide hatet, enten det kommer fra Trump eller Brexit-støttespillere eller ISIS. Jeg vil savne president Obama. Jeg vil savne hans vennlighet. Jeg kommer til å savne stemmen hans. Jeg vil savne ansiktet hans som bildet på Amerika. For oss i USA, er det bare én ting å gjøre: stemme på den hvite kvinnen. Gjøre henne til president og feire at en annen barriere er brutt ved å danse i gatene.

«Det var et tydelig 'vær forsiktig hva du ønsker deg-øyeblikk'»

###

RICHARD FORD: Født i Jackson, Mississippi i 1944. Forfatter av en rekke bøker, de mest kjente er de fire bøkene om Frank Bascombe, The Sportswriter (1986), Independence Day (1995), The Lay of the Land (2006) og Let Me Be Frank with You (2014). Kilde: Wikipedia

Jeg har vanskelig for å tro at Obama-årene snart er over i Amerika og verden. Det bærer preg av å ha gått så raskt. Dels skyldes dette at høyresiden i USA i åtte år har gjort sitt ytterste for å, på godt rasistisk vis, overbevise amerikanere om at det ikke er noe Obama-presidentskap; at vi alle snart vil våkne opp fra denne villfarelsen, og at de virkelige styresmaktene og det virkelige Amerika – det Amerika der alle presidenter er hvite – vil gjenoppstå med sine gamle politiske forsikringer og sin opprinnelige rollebesetning. Det kan du tro.

Ikke desto mindre er det for meg spesielt forstyrrende å bevitne hvor ekstremt langt den en en-gang-troverdig-men-nå-døende politiske bevegelsen av amerikanske konservative er villig til å gå for å holde seg halvveis i live. Grove beskyldninger om at Obama ikke er amerikaner, at han ikke er kristen, at han støtter terrorisme, at han «forårsaket» massakrene i Orlando, San Bernadino og Charlotte. Med mer. Valgte myndigheter speiler alltid sitt land og sine landsmenn. Dette er en av grunnene til at vi skal ta stemmeretten vår på alvor: gjennom å velge hvem som skal styre lærer vi noe om hvem vi er og på hvilken side vi står som borgere.

Det er også en av grunnene til at omlag 47 prosent av amerikanerne ikke stemmer ved nasjonale valg. Kort sagt ønsker vi ikke å vite så mye om oss selv. Mørket er hyggeligere. Ved å erkjenne disse faktaene om oss selv, risikerer vi tross alt å erkjenne og godta hvem vi selv er. Det er nettopp dette det å godta /omfavne Obama betyr, hva han helt og holdent representerer. Selv den politiske venstresiden har ikke vært så interessert i Obama, som om han var en villfarelse også for dem – bare en annen type, noe spesielt positivt, men ikke varig. (Kan alle som tror at det snart vil komme en ny svart amerikansk president vennligst reise seg… men vær også beredt til å søke dekning).

Det vi muligens har lært om landet vårt, som en reaksjon på Obamas presidentskap, enten vi vil det eller ikke, er en hysterisk fornektelse av sannheten, av amerikansk historie, av rase, av våre nasjonale ambisjoner og prioriteringer, om hva det virkelig vil si å være god. Vi har sett voldsom sjikanering av våre egne innbyggere. Vi har sett en farlig og kynisk undergraving av våre statlige institusjoner. Og vi har sett verden stille spørsmål ved vår integritet som land. Barack Obama har selvsagt ikke ønsket denne utviklingen, eller forårsaket den – selv om hans presidentskap utvilsomt har ført oss hit. Jeg er sikker på at Obama fra starten var klar over at hans presidentskap potensielt ville føre til at flere grupper ville melde seg ut av samfunnet. Alle amerikanere så det i ansiktet hans da han sto på den flombelyste scenen i Chicago i 2008, da han forsto at han snart skulle bli president.

Det var et tydelig «vær forsiktig med hva du ønsker deg»-øyeblikk, for Obama og for alle oss. Han var kanskje ikke sikker på om han eller hans presidentskap ville bestå testen, selv om jeg er sikker på at han håpet det USA han snart skulle styre ville være bedre enn det han til slutt fikk. Jeg er like sikker på at han hadde tro på det gamle ordtaket som sier at sol er det som får troll til å sprekke, og håpet at hvis han og Amerika kunne levere bedre kår for alle landets innbyggere, ville det være best å avdekke skitten enn å ignorere den enda litt til. Han kan til og med ha tenkt det var verdt å ofre sitt eget liv for å bringe lyset inn. Nå, når han forlater Det hvite hus, håper vi alle han hadde rett.

Det fører oss til de andre grunnene til at vi helst ikke vil tro at Obama-årene snart er bak oss. Det er de mulige og illevarslende «Trump-årene», eller en ny runde med uunngåelig overflødige og forslitte «Clinton-år». Og mens vi ser de gamle, mugne politiske gardinene bli trukket for atter en gang, er det som om disse to potensielle presidentene, Clinton og Trump, antyder at Obama faktisk var en villfarelse. Og at de vi ser i speilet i dag, er de vi er.

Selvsagt er begge disse altfor skremmende kandidatene et direkte, om enn skakkjørt resultat av Obamas presidentperiode: Trump som representant for den sammenbrutte, alt-skal-ut-oppløsningen av det republikanske partiet i USA, og Clinton som representant for et demokratisk parti som mest av alt likner en usynkronisert og refleksiv relikvie av New Deal-reformen 75 år etter. Igjen, dette kan ikke Obama lastes for. Og jeg ville i langt større grad være tilbøyelig til å godta det politiske sammenbruddet vi nå ser enn at Obama ikke skulle blitt president da vi hadde sjansen til å gjøre ham til det.

Hans bedrøvelige ettermæle er at ingen av de store amerikanske partiene tilbyr en kandidat som mange mennesker ønsker å stemme på.

Men stemme det må vi. Hvorvidt dilemmaet vi står overfor synliggjør en konstitusjonell krise, eller det løper ut fra de giktiske voksesmertene hos en nasjon som er i ferd med å endre seg til noe bedre, gjenstår å se. Og jeg velger å stemme på Hillary Clinton. Dessverre.

Når det er sagt har ikke en presidents evne til å – lik en menneskelig seismisk rystelse – forårsake vedvarende sjokkbølger gjennom landet og ut over verden, på langt nær generert den gjenklangen Barack Obamas historiske inntreden bar bud om i 2007-2008.

Det å være den første afroamerikanske presidenten (endog en god en) vil for alltid bli husket som et av vårt lands store framsteg, omtalt i samme åndedrag som Frigjøringsproklamasjonen, det 13. lovtillegget – den konstitusjonelle opphevelsen av slaveriet – og det 19. tilegget som ga kvinner stemmerett. Og siden vi ikke kjenner eller bryr oss om vår egen historie, er amerikanere uvanlig opptatt av slike luftige oppkonstruksjoner som hefter ved et ettermæle. Det vil ta tid før vi virkelig kan forstå betydningen av Barack Obamas sanne testamentariske gave til Amerikas framtid. Men for meg vil det at han ble valgt og gjenvalgt, og hans anstendighet, intelligens og ansvarlighet gjennom alle disse årene, stå igjen som den reneste, flotteste og mest håpefulle politiske begivenheten i min levetid. Det er testamente godt nok.

Nei, han gjorde definitivt ikke alt det jeg ville at han skulle gjøre, heller ikke i det tempoet eller gjennom de grepene jeg helst hadde sett ham gjøre det. Det å være folkevalgt krever at presidenten er folkets, og ikke min personlige tjener eller budbringer. Men gjennom å framstå som et forbilde gir han meg og mange amerikanere fortsatt grunn til å tro på dette risikable amerikanske eksperimentet. Jeg vet som romanforfatter at det vi kan drømme om, det kan gå i oppfyllelse. Så med Obama som en begynnelse og ikke ende på en æra, vil jeg tro vi har det beste foran oss.

«Åtte år senere er USA et utslitt, forvirret og splittet land»

###

HÉCTOR TOBAR: Født i Los Angeles, California, i 1963. Forfatter og journalist, bakrgunn fra blant annet New Yorker og Los Angeles Times. Har skrevet bøkene The Tattooed Soldier (1998), Translation Nation: Defining a New American Identity in the Spanish-Speaking United States (2005), The Barbarian Nurseries (2011) og Deep Down Dark: The Untold Stories of 33 Men Buried in a Chilean Mine, and the Miracle That Set Them Free (2014). Kilde: Wikipedia

Da president Obama ble valgt, en novemberkveld i 2008, gikk jeg ut på balkongen hjemme i Los Angeles og gjorde noe veldig tåpelig. Jeg ropte ut Obamas slagord: «Yes we can!» Etter åtte år med George W. Bush som president, og med krigene i Irak og Afghanistan, virket ideen om at folket i Amerikas Forente Stater kunne velge en svart president for disse Forente Statene fantastisk. Som farget kjente jeg en enorm lettelse, en følelse av oppnåelse.

Åtte år senere er USA et utslitt, forvirret og splittet land. Obama-æraen har vært preget av økende inntektsgap og rasekonflikt. Jeg bor i Los Angeles, landets nest største by. Mellom 2008 og 2016 økte medianprisen på en bolig her med 61 prosent, til 439.000 dollar, som er langt over arbeidsfolk flest sine midler; og i de siste fire årene av Obamas presidentskap, har den hjemløse befolkningen økt med 19 prosent. Dette er et mønster vi finner igjen i de fleste amerikanske byer. De filmede politiskytingene av den ene svarte personen etter den andre førte til Black Lives Matter-bevegelsen, deretter til det subtilt rasistiske motsvaret «All Lives Matter», og til slutt til en massakre av politifolk i Dallas, Texas.

Anti-Obama-sinne produserte en presidentkandidat, Donald Trump, ved å stille spørsmål ved Obamas statsborgerskap og å foreslå at han kanskje var født i Afrika, for to år siden føk til topps på republikanernes liste.

Da «The Donald» offisielt annonserte sitt kandidatur i fjor, brølte han ut at mexicanske innvandrere var voldtektsforbrytere og narkolangere.

Republikanerne anklager Obama for å splitte landet. De tar feil. Det som har skjedd i USA de siste åtte årene er egentlig kulminasjonen av en lang opptrevling av det amerikanske samfunnet, gjennom førti år. Fra 1970-tallet av begynte konservative krefter å bryte ned den sosialdemokratiske staten som venstresida og sentrum-venstre hadde bygd opp i USA. Richard Nixon, og deretter Ronald Reagan, ledet an offensiven mot statlige programmer mot fattigdom; deres stadige angrep på kriminalitet og velferd var egentlig dårlige skjulte angrep mot svarte amerikaneres økende makt og selvtillit.

Borgerrettsbevegelsen ga svarte rett til å leve, arbeide og studere blant hvite. Konservative politikere brukte frykt for å overbevise hvite velgere om å støtte en politikk som endret skattepolitikken til å føre rikdom tilbake til de rike; til å svekke handelsreguleringen, redusere fagbevegelsens makt, kutte i finansieringen av offentlige skoler, og slakke opp kontrollen av selskaper og dårlig handelspraksis.

President Obama var, som andre før ham, i stor grad maktesløs overfor dette. Hans mest suksessfulle forsøk på å fri seg fra denne libertariansk-kapitalistiske agendaen – helsereformen – førte til et tilbakeslag som kostet Demokratene flertallet i begge hus i kongressen.

Den hvite arbeiderklassens Obama-hatende sinne er kraften bak Trump-kampanjen, gjenspeilet av mengdene av sinte menn og kvinner (til og med barn) på valgmøtene hans. Denne minoriteten av hvite amerikanere mener at dette landet var bygd for og av dem, og at resten av USA (latinamerikanere, svarte, asiater) var deres inviterte gjester. De tar selvsagt feil: USA har vært et etnisk og kulturelt mangfoldig land helt siden grunnleggelsen.

Hvite amerikanere følte seg snille for å ha valgt Obama i 2012, og mange forventet at denne «rausheten» skulle fri dem fra deres synder. Det fungerte ikke slik. Godhet og toleranse har ikke ført velstand til landet. Kanskje er det derfor så mange Trump-tilhengere har bestemt seg for å kaste toleransen ut av vinduet. Som New York Times nylig rapporterte, roper Trump-tilhengere «Fuck those beaners» (et nedsettende ord for folk med mexicansk bakgrunn) og «Build the Wall» på møtene hans, og de går med T-skjorter som sier «Fuck Islam». De roper skjellsord mot Hillary Clinton («Hang that Bitch»). De ser henne som en slags syndebukk for alt som plager dem, framfor altfor følelsen deres av maktesløshet.

De ble født inn i et land med uendelig mulighet og makt. I hvert fall er det slik de husker det. Et land som sendte folk til verdensrommet (vår bemannede romfartsflåte fins ikke lenger), med billige boliger i forstedene, gode offentlige skoler og industriarbeidsplasser der selv noen med bare videregående kunne ha råd til å kjøpe hus i en forstad, med svømmebasseng eller annen dyr luksus. Et kraftig kjøretøy, billig bensin, lav sigarettavgift, og friheten til å ustraffet rakke ned på andre kulturer i offentligheten: Alt dette er borte nå. Og de er sinte. Hillary (som Obama utnevnte til utenriksminister) og Demokratene, og alle deres svarte og brune tilhengere, har skylden for det de ser som et system som er «rigget» (som Trump sier) mot dem.

Fattige hvite vet at resten av USA ser ned på dem. «White Trash» er tross alt det minst sosialt akseptable etnisk baserte kallenavnet i amerikansk kultur. Og av all giften som spys ut offentlig på Trump-møtene, merker man at selvhatet og smerten blant dem går langt dypere. I Obama-æraen har vi også sette en økende spredning av opiatavhengighet, inkludert heroin og den reseptbelagte smertestilleren Oxycontin. Epidemien har festet grepet om mange rurale lokalsamfunn (der Trump har størst støtte), og i det falmede gamle «rustbeltet», der frihandelspolitikken har redusert amerikansk industri kraftig.

I de største byene våre er derimot den økende aksepten av etnisk og kulturelt mangfold (spesielt i middelklassen), og den dypere rasemessige og kulturelle integreringen av offentlige og private kulturelle institusjoner, en av Obama-æraens lysende prestasjoner. Latinamerikanere fortsetter å vinne politiske innflytelse i landet. Mange av de mektigste og mest innflytelsesrike stemmene i amerikansk litteratur er fargede, inkludert kommentatoren Ta-Nehisi Coates og forfatter Junot Díaz.

Homofile ekteskap har blitt legalisert. Da han stilte til valg som president i 2008 sa Obama (som amerikanere flest) at han mente ekteskapet var en institusjon som skulle være «mellom en mann og en kvinne». Men åpent homofiles økende tilstedeværelse overalt i amerikansk samfunnsliv (i underholdning, sport, statlig styre og forretningsliv) førte til en serie raske juridiske og politiske seire for bevegelsen som kjemper for homofiles rettigheter. For åtte år siden ville ingen ha spådd en bølge av støtte for transkjønnede; men nå har også de vunnet seire i deres press for likebehandling for loven.

Slik har Obama-æraen vært en æra av dype paradokser. Han ble valgt som en fredskandidat; men han fortsetter krigføringen med droner. Hans administrasjon har sett framgang for kulturell toleranse; men også bryggingen av rasistisk sinne. Han presser gjennom en stor reform av helsevesenet, med medisinsk hjelp til millioner; men han har også vært maktesløs overfor gjentatte massedrap hvorav ofrene har inkludert elever i grunnskolen, kirkegjengere og feststemte gjester på en nattklubb for homofile.

Amerikanere flest tror på toleransens makt. De ser at etnisk og kulturelt mangfold er en kilde til styrke i USA. De er fortsatt stolte over å ha valgt en svart mann til president, sønn av en afrikansk innvandrer. Det er derfor jeg spår at de, med god margin, vil påføre Donald Trump nederlag i valget i november. Hva som kommer etterpå, i post-Obama-æraen, kan man bare gjette seg til.

«Paranoide fortellinger på ytterkantene er blitt dominerende»

###

SMITH HENDERSON: Født og oppvokst i Montana. Kjent for den prisbelønte debutromanen Fourth of July Creek (2014).

Jeg kommer fra en ganske konservativ del av Amerika, et sted der lommer av pistol-eiende kristne har en tendens til å være temmelig paranoide mot alt fra Hollywood til de føderale myndighetene.

Historisk sett setter Montana-folk pris på hardt arbeid og rett til selvbestemmelse, og de er litt følsomme for det de oppfatter som fornærmelser fra storby-liberale og deres fancy ideer.

Mitt folk ville trolig ikke stemt på Obama under ideelle forhold, men et opptak med ham fra før valget i 2008 hjalp heller ikke. Der snakket Obama om hvordan amerikanere på bygda henger etter i den globale økonomien og «tyr til våpen, eller religion, eller motvilje mot folk som ikke er som dem, eller innvandring- eller handelskritikk som en måte å forklare frustrasjonene sine på.»

Obama var ferdig i mye av bygde-Amerika etter det. Hvordan kunne han sidestille religion med rasisme? Og hvem var egentlig denne fyren fra Hawaii med ikke bare ett, men to navn så nifst like USAs fiender?

Jeg er en gudløs, godhjertet liberaler, men jeg sliter også med disse smartere-enn-deg bymenneskene som snakker nedsettende om bygdefolk, slik Obama ble avslørt i å gjøre i det ubevoktede øyeblikket under hans første presidentkampanje. Mange av mitt folk var sikre på at Obama var en stor bløff fra mitt parti, og en fare for landet. Montanas kristne konservative er raske til å finne globale, sataniske konspirasjoner og Obama stilte ikke bare som president, men også som en antikrist. Jeg mente de var gale som trodde sånt, men med Trumps ankomst vet jeg hvordan det føles å tro at dine politiske motstandere har mistet forstanden.

Etter at Obama ble valgt, dukket slike konspirasjonsteorier stadig opp i Facebook-strømmen min. Folk delte det ene tvilsomme rykte etter det andre. Han kunne ikke bli president fordi han var født i Kenya, oppdratt av indonesiske imamer. Han hadde 39 personnummer. Han nektet å si troskapsbønnen. Han erstattet flagget på Air Force One med hans egen kampanjelogo. Han planla å fjerne alle USAs våpen og innføre sharialov. Bestrebelsene hans med å utvide helsetjenester for alle, ville føre til dødspaneler som ville sende gamle og skrøpelige til en tidlig død.

Etter hvert sluttet jeg å bruke Facebook i det hele tatt, hvilket trolig var bra.

I 2011 fikk jeg muligheten til å jobbe med reklame for et bilfirma til Super Bowl. I årene før hadde den amerikanske bilindustrien vært nær total kollaps. Hundretusener jobber sto i fare, noe som kunne påvirke millioner av amerikanere. Utrolig nok, lot Kongressen være å gi krisehjelp. Men Obama holdt ut, og avverget en (av mange) potensielt store katastrofer i sin første periode.

I løpet av 2011 hadde bilfirmaet ikke bare kommet seg på beina, men også betalt tilbake kriselånet til Staten. Firmaet ville gjerne også fortelle Amerika at det gikk bedre nå. På reklamebyrået der jeg jobbet kom vi på en idé for hvordan vi skulle fortelle historien.

Det skulle bli en pausetale, en sånn som treneren gir laget sitt når de ligger under. Reklamen argumenterte med at av de store problemene vårt land sto overfor var splittelse, og at et samlet Amerika kan få til hva som helst.

Jeg var særlig stolt over hvordan reklamen anerkjente vår frykt og splittelsene, men samtidig minte amerikanere på at deres storhet alltid viser seg når situasjonen er som vanskeligst. Familien min i Montana så – sammen med resten av Amerika – på Super Bowl. I løpet av minutter da reklamen var på lufta summet telefonen min med oppringninger og tekstmeldinger som sa hvor mye de likte den. I omtrent 24 timer kunne jeg ikke hjelpe for å føle meg dypt rørt av de positive reaksjonene. Jeg var til og med dristig nok til å tenke at noe spesielt kunne ha skjedd, at kanskje våre amerikanske skillelinjer hadde begynt å oppløses. Kanskje finanskrisen og krigene etter 11. september endelig hadde slitt oss ned til den hardnakka, samlede amerikanske essens.

Det å jobbe i reklamebransjen kan få deg tro sånne tåpelige ting.

Dagen etter at reklamen var på lufta, var den ondskapsfulle og bitre kritikken mot bilfirmaet, det amerikanske ikonet, og alle som var involvert i reklamen, forbløffende. Eksperter på TV-reklame og mediepersonligheter dissekerte reklamen. Noen hevdet det var en tidlig kampanje for Obamas gjenvalg. Reklamen var propaganda for en ny statlig økonomi, sa de. Dette var første kommuniké fra det nye amerikanske politbyrået!

Jeg var ikke ukjent med denne formen for angrep, med tanke på hvor jeg vokste opp. Men du trengte ikke bo i fjellene i Montana eller dalene i West Virginia eller oljefeltene i Texas for å høre sånne hysteriske ting. Ikke nå lenger. Fra dagen Obama ble valgt, og for hver måned som gikk, vokste motstanden mot presidenten vår i sosiale medier, og deretter i etablerte medier.

Pratet som pleide å være begrenset til evangeliske bibelstudiegrupper eller småbybarer var nå på TV, på McDonald’s, på Facebook, på YouTube og på Twitter hele tida.

Obama-årene var tida hvor en ekspert kunne «stille et spørsmål» på sosiale medier, hvorpå fjernsynsmediene melde at spørsmålet hadde blitt stilt, før eksperten ville bli intervjuet om «det interessante spørsmålet» på kveldens talk shows. At spørsmålet var absurd hadde ingenting å si. «Folk» snakket om det, så spørsmålet fortjente videre diskusjon. Seertallene for TV-kanalene gjorde slike diskusjoner uimotståelige. Å hate presidenten hadde blitt en forretningsmodell.

Når tragedien først slo til, hadde ikke forretningsmodellen noe insentiv for skarpe dialoger, ikke når det handlet om historiske teorier for Obama motiver. Et viktig og opprørende eksempel:

14. desember 2012 tar en gal mann seg inn i en skole i Connecticut og dreper 22 unge barn. Obama taler til nasjonen, og raseriet kom ikke til uttrykk i stemmen hans, men i stille tårer. «Som land, har vi vært gjennom dette for mange ganger», sa han, og tok en lang pause for å bevare roen. «Enten det er en barneskole i Newtown, eller et kjøpesenter i Oregon, eller et tempel i Wisconsin, eller en kino i Aurora, eller et gatehjørne i Chicago – disse nabolagene er våre nabolag, og disse barna er våre barn. Og vi er nødt til å komme sammen og ta meningsfulle grep for å hindre flere tragedier som dette, uavhengig av politisk ståsted.»

Høyrevridde medier kunne ikke spytte ut sine tanker om bønnene raskt nok, før de gikk videre til mer presserende oppgaver, som «å spørre» hvorvidt det var riktig av Obama å politisere denne tragiske hendelsen. Tenk på det et øyeblikk: selv massedrap på barn i deres eget klasserom, ble svertet av de politiske intrigene til den feige Obama. Innen få timer anklaget konspirasjonsteoretikere på amerikansk radio lyssky regjeringsagenter for å konstruere disse skyteepisodene, så Obama kunne piske opp stemningen mot våpen. Obama var ikke engang menneskelig. Han var i manges øyne rett og slett demonisk.

Det burde derfor ikke komme som en overraskelse at Donald Trump – en bølle som aldri har følt konsekvensen av det som kommer ut av munnen hans – ville gå for den samme avskyelige metoden. I den siste presidentdebatten, kalte han motstanderen for en «djevel» og truet med, om han ble valgt, å bruke makten sin til å få henne fengslet. Han sa hun har «ondskap i hjertet» med vissheten til en kristenfundamentalist, selv om han garantert er den minst kristne person som har prøvd å innta presidentkontoret.

Arven etter Obama-årene er at paranoide fortellinger på ytterkantene nå er blitt de dominerende fortellingene, og de ledende fortellingene. Konsekvensene er grufulle. I dag er det ene amerikanske politiske partiet blitt fullstendig sinnsforvirret, alt som en reaksjon på den roligste, omtenksomme og mest hensynsfulle presidenten som noen gang har hatt jobben. Det viser seg at vi fikk en president vi virkelig ikke fortjente.

Det ekstremt frustrerende er at det er hauger av ekte og legitim kritikk av Obama-administrasjonen: Som det fullstendige billigsalget av vårt privatliv til amerikanske etterretningsmyndigheter, et sjeldent enormt inntektsgap, og en endeløs luftkrig utført av våre flygende roboter mot verdens mørkhuda mennesker. Når det er sagt, presidenter får aldri ros for krigene de ikke starter, angrepene de avverger og de økonomiske katastrofene de avverger. Med det i mente forlater Obama landet i mye bedre stand enn han fant det.

Ironien er at han trolig var den beste presidenten jeg vil oppleve i min levetid. Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg sitter igjen med følelsen av at Obama-årene var en forbannet katastrofe.

«Han var en slags menneskelig Rorschach-test»

###

IMBOLO MBUE: Født i Limbe, Kamerun. Har gjort stor suksess med debutromanen Behold the Dreamers (2016) om et ungt kamerunsk par som skaper seg et nytt liv i New York under den økonomiske krisen. Kilde: Wikipedia

Jeg hadde ikke en god sommer det året en stort sett ukjent senator ved navn Barack Obama gikk på scenen under Demokratenes National Convention for å holde tale. Det var bare noen år siden jeg hadde gått ut av college, jeg var fortsatt ikke sikker på hva jeg skulle gjøre med livet, og lette nytteløst etter en ny jobb mens jeg leide et rom som var så lite at jeg kunne stå midt i rommet og ta på veggene på begge sider.

Det var i dette rommet, denne natten i juli 2004, at jeg så en ung mann stige opp på podiet, hvor musikken spilte, mens han klappet og vinket til smilende til publikum, med navnet «OBAMA» over hodene deres. En afrikaner. Det var den første tanken som gikk gjennom hodet mitt da jeg så navnet hans. Stoltheten min var øyeblikkelig – en av våre egne skulle tale for nasjonen. Var han en førstegenerasjons innvandrer som meg, eller barn av innvandrere? Hvor i Afrika kom han fra? Kanskje han var fra Kamerun – Obama kunne godt være et kamerunsk navn. Innen han var kommet halvveis i talen fikk jeg selvsagt vite at han ikke var en innvandrer som meg, og at han absolutt ikke var fra Kamerun, men det endret ikke noe – jeg hadde allerede sett på ham og sett meg selv.

Jeg var nok ikke den eneste personen i verden som så på denne karismatiske og spennende politikeren, og så det han eller hun ønsket å se. Obama anerkjente såpass, og sa at han var en slags menneskelig Rorschach-test – det folk så i ham var ikke nødvendigvis basert på hvem han var, men på deres egne historier og perspektiver. Han ble faktisk vår nasjonale menneskelige Rorschach-test, og da amerikanere fra forskjellige samfunnslag så på ham og så det de ville se, eksploderte populariteten hans. Han samlet støtte fra millioner av unge, fordi de så på ham og så en ung mann. Svarte flokket seg til hans side fordi de så en svart mann. Utdannede intellektuelle gjorde det samme, fordi de så en utdannet intellektuell. Troende så en troende mann. De som var opptatt av familieverdier så i ham en god ektemann og far. For de som falt i en annen kategori, kan det også ha vært den politiske himmelen.

Det syntes utvilsomt som himmelen for meg – jeg var ung, svart, en utdannet troende som mente familier var grunnfjellet i livskraftige samfunn. Barack Obama var så lik millioner av oss at det nesten var for godt til å være sant, og likevel, trodde, det gjorde vi. Han snakket om håp og drømmer, og sammen håpet og drømte vi. Vi drømte at han skulle bli demokratenes kandidat til presidentvalget i 2008, og han ble det. Vi drømte at han kunne vinne, og han gjorde det. Vi håpet at han som vår president skulle ta våre saker til Det hvite hus, og oppfylle våre individuelle ønsker. Vi skulle kanskje ha anerkjent at noen av oss gikk rakt mot skuffelser. Vi skulle kanskje ha tatt i betraktning at en mann ikke kunne være alt for alle. Vi skulle kanskje ikke ha prosjektert så mye inn i ham, men mange av oss tenkte ikke langs de linjene, fordi det er noe av håpets skjønnhet – det frigjør deg fra å dvele ved umuligheter.

Som innvandrer var et av mine mange håp for den nye presidenten at han skulle gjøre alt i sin makt for å holde løftet om Amerika å gjøre levende for innvandrere. Vi har kommet hit fra fjerne land, med tro på at det var noe for oss i Amerika – noe som ville gi oss muligheten til å leve de livene vi ikke kunne leve i våre hjemland – men i årene før valget hadde jeg snakket med mange innvandrere som lurte på om deres Amerikanske Drøm noen gang kunne bli virkelighet. For mange innvandrere, spesielt i New York, var det å skaffe seg bosted uoverkommelig, gode jobber var det få av, college var dyrt, helseforsikringsprisene var astronomiske – livet i Amerika var på mange måter hardere enn livet i hjemlandene våre. Likevel anerkjente vi at Amerika kunne gi oss noe som var nær umulig for oss å få noe annet sted i verden: Muligheter.

Innvandrere jeg kjente uten lovlig status håpet at Obama med sin forståelse for rollen innvandrere har spilt i å gjøre Amerika til den supermakten som landet er i dag, ville åpne opp en vei for dem til å oppnå legal status. Om det var noen som kunne samle landet for å finne en løsning på problemene til anslagsvis elleve millioner innvandrere som lever i landet uten papirer, så var det Barack Obama. Om en mann skulle kunne få realisert landets fulle potensial, så var det denne briljante, fryktløse drømmeren, som vakte beundring over hele verden. Vi måtte bare se ham gjøre det.

Og han gjorde det. Han gjorde hva han kunne. Feilet han på enkelte områder? Ja, men jeg mener han gjorde sitt beste. Kritikerne hans vil selvsagt være uenig med meg. De vil kanskje peke på Benghazi eller ISIS, eller på klimaendringene som åpenbare nederlag. De kan si at han kunne ha gjort det bedre her, og mer der. Og det kan absolutt være riktig, men det jeg så i Barack Obama var en president som gjorde kompromisser da han forsto at små endringer var bedre enn ingen. Jeg kan ikke forestille med at det var enkelt for ham å gå så langt i kompromissene: selv han sterkeste tilhengere, inkludert meg selv, var til tider motløse av hvor kompromissvillig han hadde blitt – hvordan han konstant syntes å søke etter middelveier i stedet for å slåss for nøyaktig det vi trodde han skulle slåss for. Likevel inngikk han kompromissene.

Han satte seg ned med folk som syntes bestemte på å sabotere ham: Han syntes å ha blitt Compromiser-in-Chief. Han fikk ikke på plass sitt nye offentlig finansierte, privatdreve helsesystem, så han laget et kompromiss og skapte et system som gjorde at millioner av innbyggere, og innvandrere som meg selv, har kunnet få tilgang til rimelig helseforsikring.

Midt under den økonomiske krisen laget han et kompromiss med republikanerne om å utvide arbeidsløshetstrygden, slik at sånne som meg, som hadde mistet jobbene under krisen, skulle kunne ha råd til basisting i livet mens vi søkte etter nye jobber. Når et kompromiss ikke lyktes signerte han president-dekreter, som den som sikret beskyttet status for papirløse, unge innvandrere som hadde kommet til landet som barn. Med tro på at noe måtte gjøres med landets ødelagte innvandringssystem, forsøkte han å arbeide med kongressen for å overhale det, og kjempet senere helt til høyesterett for å beskytte hardtarbeidende, papirløse innvandrere fra deportasjon. Han feilet i begge tilfeller, men vi vet at han kjempet.

Barack Obama har vært en stor president og jeg håper historien vil dømme ham så sådan. Jeg håper han vil huskes som en medfølende mann som snakket opp og kjempet for alle amerikanere. Han kunne ikke oppfylle håpene til alle som trodde på ham, men på grunn av ham våget millioner av oss å drømme.

Han viste oss hvordan vi kan være fryktløse drømmere.

Mer fra: Reportasje