Innenriks

– Alle vi som bor her er en del av storpolitikken

I skyggen av Russlands krasse utspill mot Norges Svalbard-politikk, forsøker det norske samfunnet på øygruppa å legge kullalderen bak seg.

LONGYEARBYEN (Dagsavisen): 100 år er gått siden signeringen av Svalbardtraktaten som sikret Norge suverenitet over den karrige øygruppen 78 grader nord. Det er lite ved de ubarmhjertige omgivelsene som røper det storpolitiske spillet som strammer seg til rundt det vesle øysamfunnet. Langt her nord går livet sin gang. Travle mennesker skynder seg gjennom de isbelagte gatene i den rå vinterkulden, omgitt av mektige, snøkledde fjell på alle kanter.

Parallelt er det i ferd med å utspille seg et drama på internasjonalt nivå. Forrige uke kunne NRK melde at Russland beskylder Norge for å bryte traktaten. Utspillet leses som en klar opptrapping av kritikken mot Norge.

Midt oppi alt dette bor norske familier. Espen Rotevatn og hans lille flokk er en av dem.

– Vi er jo del av storpolitikken alle vi som bor her. Det er helt logisk at hvis Norge skal hevde suvereniteten sin på Svalbard, så må vi ha noe her. Hvis ikke blir vi et ingenmannsland sånn som det var før, sånn som Antarktis er, sier Rotevatn.

Dette noe pleide å være kullindustrien.

Artikkelen fortsetter etter bildet

Reportasje om kulldrift i Longyearbyen. Store Norske sliter med underskudd. 

Longyearbyen

I 2014 besøkte Dagsavisen Svalbard dagen etter at ansatte ved Store Norske fikk sjokkbeskjeden om at 100 personer ville miste jobben. Foto: Helle Gannestad

Les også hele reportasjen her: Kullkampen

Kullhåpet som brast

For seks år siden kom de første tegnene på at 100 år med kulldrift for alvor gikk mot slutten. Masseoppsigelser sto for tur, og mange i Longyearbyen fryktet at kun et skjelett av en by skulle stå igjen. Få år senere skulle nedleggelsen av store deler av Store Norske kulldrift bli et faktum. Folk gikk i fakkeltog sammen med gruvearbeiderne for å markere sin motstand.

De mørkeste spådommene er gjort til skamme. For selv om store deler av kulldriften nå er avviklet, har folketallet i Longyearbyen økt og nye næringer har vokst fram i rekordfart.

Da Dagsavisen besøkte Longyearbyen i 2014 var Espen Rotevatn den eneste som så lyst på en framtid uten gruvedrift. Han har vært en kjent motstemme til kullindustrien.

– Jeg har frontet et upopulært standpunkt. Det har kostet. Jeg har blitt både uglesett og idiotforklart, sier Rotevatn.

Han er rektor for Norges yngste og nordligste folkehøyskole, kordirigent og tidligere leder for Miljøpartiet De Grønne på Svalbard. Vi møter ham hjemme i et av de koselige, røde husene sentralt i Longyearbyen.

– Det er litt som for homoforkjemperne for 30-40 år siden. De visste at tiden jobbet for dem, og det visste jeg også, sier Rotevatn.

Artikkelen fortsetter etter bildet

Longyearbyen  20171030.
Et stort antall gruvearbeidere og og andre innbyggere i Longyearbyen gikk i fakkeltog mot regjeringens planer om å legge ned gruvedriften i Svea og Lunckefjell.
Foto: Tore Meek / NTB scanpix

I 2017 gikk et stort antall gruvearbeidere og og andre innbyggere i Longyearbyen i fakkeltog mot regjeringens planer om å legge ned gruvedriften i Svea og Lunckefjell. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Les også: Brannfakkel i Barentshavet

Stabiliteten som forsvant

Samtidig har han erfart at omstillingen fra kull har ført med seg store endringer for byen.

– Det kull ga til Svalbard-samfunnet, var trygge, godt betalte arbeidsplasser. De er ikke erstattet, erkjenner han.

Rundt ham raser en fem år gammel «Ninja Turtle», en tre år gammel «Bolten»-robot og en blid ettåring med Uno-kortstokk som alle kjemper om pappas oppmerksomhet. Det henger igjen litt julepynt i hjørnene, og middagen i dag er av den enkle varianten: pølser i brød. Med andre ord er alt som det skal være i en aktiv storfamilie. I dag er også svigermor på besøk. Hun og Rotevatn har vært arge motstandere i debatten om kulldrift på Svalbard, også offentlig i de lokale avisspaltene.

– Folk tror kanskje at dette er en evigvarende krig mellom oss, men det er nok mest på folkemunne, betrygger svigermor Anne Lise Klungseth Sandvik, som har bodd på Svalbard siden 1973.

Den stolte kullforkjemperen bærer et smykke med Svalbard i forgyllet miniatyr rundt halsen. Sammen med wienermiddagen må hun også spise i seg noen gamle, feilslåtte spådommer.

– Det har faktisk gått bedre enn jeg hadde trodd etter at kullindustrien la ned, må Sandvik innrømme.

For flere andre næringer har blomstret.

Les også: 100 måneder på rad med temperaturer over normalen på Svalbard

Saken fortsetter under bildet. 

###

Restene av gruveindustrien er fortsatt synlige på Svalbard. Her er ett av byggene som i sin tid ble brukt til å frakte kull fra fastlandet over på skip i den fraflyttede gruvebyen Advent City. Foto: Sofie Prestegård 

– En annen type samfunn

Bygg- og anleggsbransjen er næringen som har hatt størst økning i omsetning i 2018, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Med andre ord har svalbardianer og anleggsmaskinfører Linda Marie Monsen Vassdal hatt travle dager. Spesielt travelt er det denne uka fordi Vassdal skal stå brud om få dager. Dagsavisen får likevel henge med på matingen av sledehundene hennes, og får skutt inn noen spørsmål om hvordan hun, som har vokst opp på Svalbard, har opplevd at lokalsamfunnet har endret seg.

– Det er jo en annen type samfunn. Det var kanskje tettere før, sier Vassdal og utdyper:

– Jeg har inntrykk av at det var mer slik før at alle kjente alle, og at alle var mer inkluderende. Det er det jo fortsatt, men det er kanskje litt mer klikkete ut fra hvilken bransje man er i.

I hundegården får huskyene springe fra seg og stemningen er mildt sagt ivrig. Vassdal tusler rolig rundt på det inngjerdede området og koster opp etter de viltre firbeinte. Nøyaktig hvorfor lokalsamfunnet har blitt mer fragmentert, er hun usikker på.

– Alt er jo i endring. Jeg tror ikke bare det handler om nedtrappingen av kulldriften. Turistnæringen har blitt veldig mye større, og med denne veksten har det kommet flere midlertidige ansettelser, sier Vassdal, som er hovedtillitsvalgt i LNS Spitsbergen og har hatt flere verv i LO Svalbard og Norsk Arbeidsmandsforbund.

Artikkelen fortsetter under bildet

###

Svalbardianer og anleggsmaskinfører Linda Marie Monsen Vassdal har hatt nok å gjøre de siste årene. Bygg- og anleggsbransjen er den næringen som har hatt størst økning i omsetning. Foto: Sofie Prestegård.

Les også: Isbjørn brøt seg inn i lagerbygning til hotell på Svalbard

Eksplosiv vekst

Tilbake hos familien Rotevatn går debatten rundt middagsbordet om de store endringene turismen har ført med seg.

Mens de sotete kullarbeiderne har blitt færre, har inntektene fra turismen eksplodert på øygruppa. Omsetningen fra turisme på Svalbard har økt med nærmere 80 prosent de siste ti årene, viser tall fra SSB.

Veksten har vært ukontrollert, mener Rotevatn. Det har ifølge ham fått flere konsekvenser.

– Man har byttet ut godt betalte industriarbeidsplasser med jobber vanlige nordmenn ikke vil ha, konstaterer Rotevatn.

For det at Longyearbyen og Ny-Ålesund de siste årene har opplevd befolkningsrekord, er takket være utlendinger.  Andelen utenlandske statsborgere i disse bosettingene er nå oppe i 36 prosent, viser tall fra SSB.

– Det er ikke slik at noen mener suvereniteten er truet, men det ser ikke bra ut at den norske delen av befolkningen kan komme i mindretall, sier Rotevatn.

Han tenker også på de små utkledde i stua, som har fått hvert sitt desserteple å knaske på.

–  Jeg har et barn som snart skal begynne på skolen. Store deler av klassen hans er barn som ikke er norske, sier Rotevatn, som i samme vending understreker at Longyearbyen alltid har vært internasjonal og at lokalbefolkningen er svært tolerant og stolt over dette mangfoldet.

– Samtidig er jeg er pedagog og vet at hvis mange er samlet som ikke kan språket, så byr det på problemer, sier Rotevatn.

Artikkelen fortsetter under bildet

###

Marvin (16 måneder) sammen med pappa Espen Rotevatn. Foto: Sofie Prestegård 

Les også: Vinteren på Svalbard kan bli 20 grader varmere om 80 år

– Urolige tegn

Et steinkast unna rekkehuset til familien Rotevatn, ligger lokalene til Longyearbyens lokalstyre. Der møter vi igjen Ap-politiker Arild Olsen.

For seks år siden var han klubbleder for gruvearbeiderne i Store Norske og forsvarte kullindustrien med nebb og klør. Nå er han lokalstyreleder og skal gjøre Longyearbyen til Europas første nullutslippsby. Samtidig er han overhode for den lille byen med 52 ulike nasjonaliteter.

Han kjenner seg igjen i flere av utfordringene Rotevatn skisserer: ikke bare språkbarrierene, men også kulturforskjellene.

– Det er en forskjell når det gjelder samfunnsforståelse. Det er ikke dårlig, men den ulike forståelsen gir utfordringer. Særlig her oppe. Vi har ikke et ordentlig integreringssystem her, som de har på fastlandet, sier Olsen.

I mange år har øysamfunnet brukt kultur og idrett som integreringsplattform i mangel på andre verktøy. Det har fungert, mener Ap-politikeren. Fram til nå.

– Det fungerer ikke nå som volumet har begynt å bli så stort som det er. Så vi begynner å se tegn på at de ulike gruppene holder seg litt for seg selv og skaper utenforsamfunn. Det er urolige tegn, sier lokalstyrelederen, som på mange måter har den samme rollen som en ordfører ville hatt på fastlandet.

Med lokale briller ser han den internasjonale miksen som en berikelse både for samfunnet og for enkeltindividet. Barna fra Polarflokken og Kullungen barnehage kan gjerne både to og tre språk før de begynner på skolen, forteller Olsen. På sikt tror han det kan demme litt opp for de språkbarrierene samfunnet nå opplever.

Når vi ber ham ta på de nasjonale brillene, bringer han imidlertid inn en ny problemstilling:

– Hvorfor skal Stortinget bruke mangfoldige millioner på Longyearbyen-samfunnet hvis lite av det er til fordel for folk med norsk pass, sier Olsen og utdyper:

– Det er et spørsmål vi ofte får fra stortingspolitikere – vil dette gagne norsk bosetting? De er ikke interesserte i å bruke 10-20 millioner kroner på å bygge ut infrastruktur her, og så skal det gå til alle andre av verdens borgere, sier Olsen og tilføyer:

– Jeg registrerer at det er mange som konspirerer rundt dette med traktaten og norskandelen, men mitt inntrykk er derimot at det i hovedsak er et økonomisk spørsmål fra nasjonale politikere.

Artikkelen fortsetter under bildet

###

For seks år siden var Arild Olsen (Ap) klubbleder for gruvearbeiderne i Store Norske og forsvarte kullindustrien med nebb og klør. Nå er han lokalstyreleder, og skal gjøre Longyearbyen til Europas første nullutslippsby. Foto: Sofie Prestegård.

Les også: Airbnb-utleiere kupper boligmarkedet

Kull verdt

Olsen selv har lave skuldre, men høye ambisjoner.

Han vil blant annet kvitte seg med kullkraftverket som i dag forsyner Longyearbyen med energi basert på kull fra den siste gjenlevende gruva: Gruve 7. Ap-politikeren ser selv at han har tatt kvantesprang fra rollen som klubbleder for kullarbeiderne, til å være den fremste forkjemperen for en massiv energiomlegging. Han mener det er «irrasjonelt» å ikke foreta seg noe for å begrense forurensningen fra det lokale kullkraftverket, som samtidig gir lokalsamfunnet en strømpris på nesten 3 kroner per kilowattime.

– Det er åpenbart at jeg har gjennomgått en reise også personlig. Samtidig skal jeg si at jeg lever godt med gruveindustrien. Jeg skjems ikke over bergverksidentiteten. Tvert imot er jeg veldig stolt over gruvehistorien til Svalbard, sier lokalstyrelederen og fortsetter: 

– Så er det et poeng at Gruve 7 i hovedsak produserer kull til industrien. Det er noe de fortsatt vil kunne gjøre uten kullkraftverket. Industrikull kan ikke sammenliknes med forbrenningskull.

Slik han ser det, er den største endringen som har skjedd at flere er blitt bevisste på at Longyearbyen er kommet lenger i omstillingen enn mange var klar over. Han viser til den politiske strategien lagt på 90-tallet om at Svalbard skulle få flere bein å stå for å bli mer robust. Forskning og utdanning, kull og reiseliv ble pekt ut. Alle planer som er lagt siden da, har fulgt i fotsporene til denne strategien, forteller Olsen.

– Vi hadde ikke forstått den skaperkraften som ligger i Svalbard-samfunnet, og det spennet av kompetanse som ligger i strategien lagt på 90-tallet. Vi skal ha den klassiske industriarbeideren og den småsprø professoren. Det har ligget der hele veien, og vi er kommet lenger i den omstillingen enn mange var klar over. I tillegg får vi den internasjonale miksen som skaper en unik dynamikk, sier Olsen.

Artikkelen fortsetter under bildet

Espen Rotevatn, rektor på Svalbard folkehøgskole.

Espen Rotevatn mener det er på tid å si høyt at Svalbard er et kunstig og subsidiert samfunn. Foto: Sofie Prestegård. 

Les også: Tror på CO2-fangst her

– Et kunstig samfunn

– Det mener jeg er tull, konstaterer Rotevatn.

Han mener tvert imot at majoriteten i Longyearbyen lukket øynene oppsiktsvekkende lenge og ikke tok tak i den omstillingen som åpenbart sto på trappene.

Det er også grunnen til at veksten innenfor reiseliv har skjedd så ukontrollert, mener Rotevatn. Også svigermor Sandvik ser klare utfordringer med dimensjonene på turismen til Svalbard nå, og kan på enkelte dager mimre tilbake til hvordan det var å jobbe som servitør for gruvearbeiderne. Hun kjente alle og visste når de hadde fått nok.

– Disse turistene som går av en eller annen båt, de vet vi jo ingenting om. Sjangler de fordi de har sjøbein eller fordi de har fått for mye å drikke?

– Før visste du at de som kom opp hit hadde jobb og fikk hus. I dag ligger folk i bøttekott og trappeoppganger og drar fra sofa til sofa, sier Sandvik.

– Men hva er egentlig alternativet til å fortsatt å satse på reiseliv som vekstnæring?

– Alternativet er å tørre å si høyt at Svalbard er et kunstig og subsidiert samfunn, sier Rotevatn.

– Ja, Svalbard-samfunnet, hva er det, spør Sandvik retorisk før Rotevatn bryter inn.

Slik han ser det er det ingen tvil om at det er undervisning og forskning som er viktigst for Svalbard nå. De forrige 100 årene var det kulldriften som dominerte Svalbard. Nå er det forskningens og undervisningens århundre som står for tur.

– Det er viktig å huske på at Store Norske sjelden tjente penger. De har vært et instrument for å sikre norsk tilstedeværelse på Svalbard. Nå er det noe annet som må være det instrumentet, sier Rotevatn.

Les også: Unge Venstre vil bruke Frp-exit til å skrote oljenæringens gullordning

---

SVALBARD

  • Antall bosatte på hele Svalbard: 2.926
  • Hele øygruppa har et areal på 60 299 km², det er 15,7 prosent av hele Norge
  • 65,5 prosent av Svalbard er vernet
  • I 2018 var de offentlig utgiftene på totalt 1.439 millioner kroner
  • Statens utgifter på Svalbard økte med 35 prosent fra 2017 til 2018.
  • Kullproduksjonen har falt dramatisk, fra 1.675 tonn i 2014 til 143 tonn i 2018.
  • Dette har også ført til langt færre kullarbeidere. I 2014 var det 356 ansatte i den norske kulldriften på Svalbard. I 2018 var antallet 101.
  • Svea-gruven har siden slutten av nittitallet utgjort størstedelen av konsernets kullvirksomhet. Gruvedriften der er nå avviklet og oppryddingen i Svea-gruven beregnes å starte i 2020 etter at oppryddingen i Lunckefjell er avsluttet.
  • I dag skjer all utvinning av kull i Gruve 7, og denne gruven har vært i drift i 50 år.
  • Folketallet i Longyearbyen og Ny-Ålesund holder seg høyt. Over en tredjedel av innbyggerne er utenlandske statsborgere.
  • Thailandske statsborgere er den største gruppen av utenlandske statsborgere med 131 personer, fulgt av 128 svensker, 88 filippinere, 54 dansker og 52 tyskere.
  • Kilde: SSB

---

Mer fra: Innenriks