Bilde 1 av 7
Reportasje

Alle presidentens menn

En president styrer ikke alene. Men hvem skal trekke i trådene bak Donald Trump?

Innsettelsen er fullført, valgkampssirkuset forlengst tilbakelagt. Hverdagen begynner i Det ovale kontor for USAs 45. president.

Donald Trump skal begynne på jobben med å gjøre USA storslått igjen.

Millioner av Trumps tilhengere ser med forventning fram til bedre tider, flere arbeidsplasser og en drenering av sumpen – Trumps berømte slagord mot Washington-eliten.

Millioner av andre er redde – for første gang ved et presidentskifte.

Men hvem vil Donald Trump lene seg på når jobben begynner? Er det mennesker som vil holde ham i tømmene, eller tvert imot fyre opp under ham? Vil presidenten formes av folkene rundt ham, eller er det teamet som vil følge Trump?

Vi har sett på noen av de sentrale personene som vil bidra til å forme USAs politikk under Donald Trump – noen som rådgivere, andre som ministere eller diplomater på viktige felt.

Først og fremst ligner mange av dem på Trump selv.

– Trump har forsøkt å samle sammen en administrasjon av det han selv betrakter som handlingsorienterte lederskikkelser. Han har i stor grad endt opp med en gjeng med godt voksne menn, mange av dem fra forretningslivet eller militæret, sier seniorforsker Svein Melby ved Insitutt for forsvarsstudier.

– Hadde han funnet kvinner og minoriteter som hadde passet til kravene, er det ikke sikkert han hadde veket tilbake for å bruke dem. Men han har ikke sett på verken politisk balanse, rase, etnisitet, kjønn eller andre forhold påtroppende presidenter pleier å ta hensyn til. Han har i det hele tatt ikke tenkt mye på å lage et speilbilde av USAs befolkning, sier Melby, som har fulgt amerikansk politikk i lang tid.

Forsker Hilmar Langhelle Mjelde ved Universitetet i Bergen var en av få eksperter som på forhånd sa at Trump trolig kom til å vinne valget. Han sier Trumps valg av folk stort sett bekrefter det Trump har snakket om.

– Folket valgte en forretningsmann-milliardær til president, og som sa han ville ansette samfunnets angivelig mest suksessrike ledere. Så det burde ikke overraske noen at det er mange generaler og næringslivsledere. Regjeringen hans minner om president Eisenhowers, som resonnerte som Trump her, sier Mjelde.

Han legger til at republikanske presidenter, på grunn av deres ideologiske motstand mot staten, ofte velger statsråder som er kritiske til departementene de skal lede.

Kommentar: «Donald Trump kan umulig like musikk» (Espen H. Rusdal)

Styrer ikke alene

USA skal nå styres av en person uten politisk erfaring. Det gjelder også flere av hans undersåtter, med en del sentrale unntak.

– Presidenters oppgaver er for tallrike, forutsetter så mye kunnskap og møter på så mange hindre at ingen president styrer alene. Stabssjef Reince Priebus og visepresident Mike Pence er Washington-innsiderne som supplerer Trump med den politiske erfaringen han selv mangler. Så de kan veie opp så langt det i seg selv rekker, sier Mjelde.

Men han understreker at apparatet rundt ikke er nok.

– Ingen president kan anta at rådgivningssystemet rundt dem fungerer optimalt, så det er viktig at presidenten involverer seg i beslutningsprosesser, og ikke stoler på at stabssjefen fikser det. Iran-Contras-skandalen skjedde fordi president Reagan var for passiv, sier Mjelde.

Han refererer til skandalen på 1980-tallet der USA i all hemmelighet og i strid med USAs offisielle politikk solgte våpen til Iran for å få frigitt amerikanske gisler i Libanon. Inntektene fra våpensalget ble brukt til å støtte opprørsstyrkene Contras i Nicaragua, i strid med vedtak i den amerikanske kongressen.

Svein Melby påpeker at det ikke er helt ukjent at personer uten bred nasjonal politisk erfaring inntar amerikanske administrasjoner.

– Gjennom historien er det kommet presidenter med liten erfaring fra Washington. Jimmy Carter er et eksempel, delvis også Ronald Reagan. Bill Clinton hadde heller ikke Washington-erfaring, men hadde et talent for å lære, og sydde sammen en administrasjon med mye erfaring, sier Melby.

– Jeg tror likevel Trump ville gjort lurt i å ha flere personer med politisk erfaring rundt seg, sier han.

Men personene som inntar posisjonene lenger ned i departementene, på nivå to og tre under ministrene, vil også ha betydning.

– Vi fokuserer gjerne på toppene, men staben under ministrene er ofte avgjørende. Det er på disse nivåene det tenkes og tas initiativer. Mye politikk lages her, sier Melby.

Les også: Farvel med Obama-familien

Kjernen i Det hvite hus

Enkelte av ministrene Trump har valgt er svært konservative republikanere – for eksempel justisminister Jeff Sessions, helseminister Tom Price og bolig- og byutviklingsminister Ben Carson. Men det betyr ikke veldig mye hvem disse statsrådene blir, mener Hilmar Mjelde.

– De har ingen selvstendig beslutningsautoritet, overordnet sett. De er der for å iverksette og administrere Trumps agenda, og kun hans agenda. Det er mye viktigere å se på hvem som har Trumps øre internt i Det hvite hus. Det er vanlig at statsråder klager over å være ekskludert fra beslutningsprosessene, sier han.

Motstand blant egne

Men hva med motstanden i egne rekker? Republikanerne har flertall både i Senatet og Representantenes hus, men med Donald Trump har USA fått en president som er kontroversiell selv i eget parti.

Flere av toppene i partiet kjempet under nominasjonskampen med nebb og klør for at Trump aldri skulle nå Det hvite hus. En av dem var Paul Ryan, speaker i Representantenes hus. Etter valget av Trump var tonen en helt annen. Likevel er Trump på kollisjonskurs med partifellene på flere områder.

– Mye tilsier grei skuring for Trump; Partimedlemskap, politisk enighet og «valggjeld» – følelsen av at presidentkandidaten løftet alle båter i valget, og at presidentsuksess kan øke partifellenes gjenvalgsjanser. Derimot taler andre forhold imot dette: at partiene fortsatt er desentraliserte av natur og at Trump har utfordret republikansk ortodoksi i spørsmål som frihandel og synet på Russland, sier Mjelde.

Svein Melby tror ikke motstanderne innen partiet i Kongressen vil gi Trump carte blanche.

– Akkurat nå må de snakke høyt om å holde sammen, men jeg har en mistanke om at folk som Paul Ryan egentlig er like negativ til Trump nå som i valgprosessen. Jeg tror republikanere i Kongressen i første omgang vil forsøke å styre presidenten inn på en tradisjonell republikansk linje. Om dét ikke lykkes, så snakker vi her om folk som har lang fartstid i Kongressen, og som kjenner alle mulige snubletråder og treneringsmetoder. Det har vi sett under Obama, og det er ikke utelukket at de kan bruke det overfor sin egen president, sier Melby.

Han nevner debatten om hvor mye inntekter staten skal ha som et kontroversielt republikansk tema.

– I sum går Trump noe på tvers av en republikansk ideologi, som handler om at det ikke kommer på tale å øke statens inntekter, sier Melby.

Som med Obamas valgløfter vil nok flere av Trumps løfter aldri bli en realitet. Hilmar Mjelde tror Trump vil prioritere annullering av Obamas helsereform, bygging av Mexico-muren og infrastruktur-satsing og skattekutt.

Og snart venter neste valg.

– Han har kun et snaut år på seg – så er det tid for valgkamp igjen for kongressen i 2018 – og deretter 2020-valget, sier Mjelde.

– Det er disse Trump vil lytte til, i tillegg til familien og trolig enkeltstatsråder han holder høyt, som Tillerson og Mattis, sier Hilmar Mjelde.

– Presidenter har siden Kennedy sentralisert beslutningsprosessen i Det hvite hus, fordi staben der kun er lojal overfor presidenten, og kan agere raskere og mer skjult. Det er ikke alltid tilfellet med det føderale byråkratiet, sier Mjelde.

Les også: – Langtidsplanen for Forsvaret ble vedtatt dagen før Trump ble president. Det var litt av en timing.

Her er Trumps menn

Mike Pence, visepresident

Den ferske visepresidenten ble oppdratt av demokratiske foreldre, men er selv blitt republikaner. Han er kjent for sine sosialkonservative verdier, blant annet er han sterk motstander av abort, og er en del av den konservative Tea Party-bevegelsen.

Pence har vært både vært medlem av Kongressen og guvernør i Indiana. Han har lang erfaring som politiker i Det republikanske partiet, og har forbindelser både til etablissementet og grasrota i partiet, noe som kan veie opp for Trumps manglende partierfaring.

Trump har selv sagt at han ikke trenger en «angrepshund», som han selv er, som nærmeste makker, og at han tror Pence kan hjelpe ham til å selge inn Trumps saker i Kongressen.

Reince Priebus, stabssjef

Jobben som stabssjef for presidenten regnes som en av de mektigste i Det hvite hus. Reince Priebus var blant de første innen det republikanske partiet som støttet Trump i kampen om å bli partiets kandidat. Under valgkampen var han en brobygger mellom Trump og deler av partiet som tok avstand fra ham. Priebus har til nå vært leder for republikanernes nasjonalkomité, men har ikke innehatt noen politisk valgte poster.

Stephen Bannon, sjefstrateg

En av de mest kontroversielle utnevnelsene under Trump. Bannon ledet Trumps valgkampapparat, og har bakgrunn som styreleder av Breitbart News, en plattform for ytre høyre. Jonathan Greenblatt, som leder den jødiske organisasjonen Anti-Defamation League (ADL), var blant dem som reagerte sterkt på utnevnelsen av Bannon.

– Breitbart er det fremste nettstedet for den alternative høyresiden, en løst sammensatt gruppe av hvite nasjonalister, skammelige antisemitter og rasister, sa Greenblatt.

Hilmar Mjelde sier det ser ut til å bli en oppgavefordeling i den innerste kretsen.

– Trump og Bannon og vil kommunisere agendaen hans utad, mens Priebus og Pence jobber på tradisjonelt vis opp mot Kongressen.

Michael Flynn, nasjonal sikkerhetsrådgiver

Den tidligere generalen var opprinnelig demokrat, men ble en kritiker av Obama og var en sterk tilhenger av Trumps under valgkampen. Han har tatt til orde for sterkere tilnærming til Russland og sterk innsats mot militant islamisme, slik som Trump selv.

– Flynn framstår som en løs kanon. I likhet med Trump sier han ting som ikke nødvendigvis henger helt sammen. Det ene øyeblikket er han kritisk til å involvere seg militært internasjonalt, i neste øyeblikk vil han tilintetgjøre IS med militære midler, sier Svein Melby.

Kellyanne Conway, rådgiver for presidenten

Conway er den første kvinnen som har ledet et valgkampteam til seier. Hun får en stor del av æren for Trumps seier i valgkampen, fordi hun var politisk strateg i hans team. Hun er jurist og statsviter som i mange år har drevet eget meningsmålingsselskap. Hennes kunnskap om meningsmålinger og velgermassen var viktig for å avgjøre hvor Trump skulle sette inn støtet for å fange de riktige velgerne i sluttspurten i valgkampen. Nå vil hun fortsette å guide Trump innenfor Det hvite hus.

Svigersønnen: Jared Kushner, seniorrådgiver

Kushner er Trumps svigersønn, gift med datteren Ivanka, og det vekket derfor reaksjoner da han for kort tid siden ble utnevnt til seniorrådgiver for Trump. Kushner hadde en sentral rolle i valgkampen til Trump, og skal nå fortsette sin innflytelse innenfor Det hvite hus. Amerikansk lov forbyr personer som leder offentlige etater å ansette slektninger, men Trumps team mener dette ikke gjelder for jobber i Det hvite hus.

Kushner skal være fredsmegler for Midtøsten. Kushner har erfaring fra forretningslivet, men ikke fra politikken og internasjonale relasjoner.

Kushners rolle er ikke eneste eksempel på at Trumps familiemedlemmer vil være sterkt involvert. Det vekket oppmerksomhet da datteren Ivanka var med Trump under et møte med Japans statsminister Shinzo Abe i november, noe som anses som uvanlig.

Svein Melby mener Trumps involvering av familiemedlemmer ikke er det største problemet i seg selv.

– Problemet er Trump selv, at han framstår som enormt selvopptatt og uten evne til selvkritikk. Amerikanske presidenter har hatt familiemedlemmer høyt oppe før. President John F. Kennedy hadde broren Robert som justisminister, sier Melby.

Hilmar Mjelde påpeker at det fortrinnsvis er Trump-familiens næringslivsforbindelser som er kommet i søkelyset; både Trumps egne og svigersønnen Kushner sine.

– Mistanken om at egen vinning kan motivere Trump selv eller rådene Kushner gir, kommer de aldri utenom. Trump vil ha denne mistanken hengende over seg i hele presidentskapet. For å unngå det måtte familien ha solgt alt den eier av næringsressurser, noe som ikke er aktuelt, sier Mjelde.

Donald Trump har gitt blandede signaler i utenrikspolitikken.

– Det er ventet en mer utpreget interesseorientert amerikansk utenrikspolitikk, med slutt på nasjonsbygging og intervensjoner i andre land, sier Hilmar Mjelde.

– Det er ventet at forretningsmannen Trump vil reforhandle USAs forhold hvor han mener det trengs, basert på hans egne definisjon av hva amerikanske interesser er. Han oppsummerer utenrikspolitikken som «Amerika først». Av konkrete saker har han varslet at han vil prioritere opprustning av militæret slik at ingen vil finne på å yppe med USA, og kampen mot IS. Men vi får se – presidenter fokuserer som regel på innenrikspolitikk i første periode, sier Mjelde.

Svein Melby påpeker at Trumps interesse først og fremst er økonomi, ikke sikkerhetspolitikk, og at staben lenger ned enn ministernivå kan ha mye å si for politikkutforming på utenriksfeltet.

– Men mange av Trumps kritikere befinner seg nettopp i det etablerte sikkerhets- og utenrikspolitiske miljøet. Mange av dem vil aldri i verden ønske å jobbe under Trump. Det er derfor en risiko for at man får inn folk utenfra som har en ukonvensjonell tankegang, for å si det sånn, sier Melby.

Utenrikspolitikken vil også preges av mer uforutsigbarhet.

– Hvis Trump finner det for godt, kan han snu 180 grader på minuttet. Han har ingen storpolitisk ideologisk rød tråd i sin utenrikspolitikk. Og han har ikke vist mer forutsigbare eller moderate takter i overgangsperioden til presidentjobben. Hovedpoenget er at USA har bygd opp sin innflytelse nettopp på forutsigbarhet i utenrikspolitikken – og Trump lever ikke opp til dette, sier Melby.

Rex Tillerson, utenriksminister

Det ble spekulert i en rekke navn til utenriksministerposten i perioden etter at Trump vant. En av dem Trump vurderte var tidligere presidentkandidat Mitt Romney, som ville blitt ansett som et relativt moderat valg. Men Romney vekket sterke negative reaksjoner i Trumps nærmeste krets, og Trump endte til slutt opp med en forretningsmann uten politisk erfaring: toppsjef i ExxonMobil, Rex Tillerson.

Han skal ha sterke forbindelser til Russlands president Vladimir Putin. Han har vært sterkt kritisk til sanksjonene mot Russland etter Ukraina-konflikten, og i likhet med Trump selv er han ventet å være Russland-vennlig.

Selv blant Republikanerne er fremtredende politikere imot Tillerson som utenriksminister, fordi de er imot en tilnærming til Russland. Også mangelen på relevant politisk erfaring har ført til kritikk rundt Tillerson både fra Republikanerne og Demokratene. Til gjengjeld mener Trump og andre som støtter Tillerson at hans erfaring fra internasjonalt forretningsliv gjør ham til en god forhandler, og at dette kan komme godt med i utenrikspolitikken.

Svein Melby kaller Tillerson et ubeskrevet blad i utenrikspolitikken.

– Men det er å forvente at han er på linje med Trump i grunnsynet på Russland, sier han.

James Mattis, forsvarsminister

«Vær høflig, vær profesjonell, men ha en plan om å drepe alle du møter», er et av sitatene fra James Mattis som er blitt trukket fram etter at han ble utpekt til forsvarsminister. Mattis er pensjonert general med lang krigserfaring som har fått tilnavnet «Mad Dog» og er kjent for sin fritalenhet.

Mattis har vært sterkt kritisk til atomavtalen med Iran som Obama-administrasjonen har vært pådriver for – en avtale Trump har truet med å avvikle. Men Mattis har ifølge BBC sagt at det ikke er noen vei tilbake nå som avtalen er inngått.

Selv om Mattis´ synspunkter samsvarer med Trumps på flere felt, peker Svein Melby på at Mattis skiller seg noe fra Trump når det gjelder synet på internasjonal involvering.

– Mens Trump har framstått som enda mer kritisk enn Obama til å involvere seg militært internasjonalt, står Mattis på en tradisjonell amerikansk linje her, sier Melby.

Spørsmålet er hvorvidt Trump vil la seg overbevise til å forandre mening på felter der hans undersåtter en av en annen oppfatning. Blant annet har det vært spekulasjoner om hvorvidt Trump vil endre standpunkt når det gjelder torturmetoden «waterboarding», som tidligere ble brukt og siden forbudt. Trump har sagt han vil gjeninnføre dette, men skal ha blitt overrasket over at Mattis ikke var for en gjeninnføring. Trump har sagt at han ble imponert over Mattis´ svar på dette, men har ikke bekreftet at det har fått ham til å forandre mening.

David Friedman, Israel-ambassadør

Donald Trump ba nylig Israel «holde ut» til han er blitt president. Det skjedde etter at FNs sikkerhetsråd fordømte Israels bosetningspolitikk på den okkuperte Vestbredden, og USA, som pleier å stå last og brast med Israel, unnlot å nedlegge veto ved å avstå fra å stemme.

At han har valgt sin venn og rådgiver David Friedman til Israel-ambassadør regnes som en ytterligere bekreftelse på signalene Trump har sendt. David Friedman er en advokat uten erfaring fra diplomatiet. Han er imot tostatsløsningen, mener at Jerusalem skal være Israels udelte hovedstad, og er en forkjemper for ulovlige israelske bosetninger. Av den venstrevennlige israelske avisen Haaretz er Friedman blitt beskrevet som «høyreekstremist».

Nikki Haley, FN-ambassadør

Haley foretrakk egentlig andre republikanske kandidater enn Trump i valgkampen. Da bare Trump sto igjen, stemte hun likevel på Trump i valget. Men hun sa at hun ikke var noen fan, og sa få dager før valget at hun «hver dag holdt pusten og lurte på hva han kom til å si».

Nikki Haley er datter av indiske innvandrere, og er en av få kvinner som har fått en viktig rolle under Trump. Guvernøren fra South Carolina har ingen utenrikspolitisk erfaring, men skal inneha en av de viktigste diplomatiske stillingene som USAs ambassadør til FN. Hun har likevel lang politisk erfaring, og ifølge BBC var det blant FN-diplomater mange som ble lettet over valget av Haley, fordi hun ikke er uttalt FN-kritiker, som man så for seg at Trump kunne velge.

Terry Branstad, Kina-ambassadør

Utnevnelsen av Terry Branstad som USAs ambassadør til Kina er ansett som et tilnærmingstrekk overfor Kina fra Trump, for Branstad er en venn av Kinas president Xi Jinping. Men samtidig har Trump sendt mange signaler som langt fra er forsonende overfor Kina. Allerede før Donald Trump tiltrådte som president, skapte han høyspenning i forholdet til den andre globale stormakten. Først tok Trump imot en telefonoppringning fra Taiwans president, noe som provoserte kineserne fordi Kina ikke anerkjenner Taiwan som en selvstendig nasjon. Trump sa også i et TV-intervju at det ikke er sikkert han vil holde seg til den såkalte «Ett Kina»-politikken, som innebærer en aksept av at Taiwan er en del av Kina.

Kina-kjenner og professor Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier mener Trumps signaler før han ble president må tas med en klype salt, og er å anse som rent taktikkeri i forkant av forhandlinger med Kina på en rekke områder, blant annet handel.

– Jeg tror Trump vil være mer forsiktig når han kommer i posisjon, sa Tunsjø til Dagsavisen nylig.

Jeff Sessions, justisminister

Sessions er i rekken av kontroversielle personer Trump har plassert i sentrale stillinger, og nominasjonen av Sessions vekket sterke reaksjoner fra Demokratene. Sessions er blitt omtalt som en av USAs mest konservative senatorer. Han er blant annet blitt beskyldt for rasisme etter kommentarer om afroamerikanere da han var statsadvokat i 1980, men tilbakeviste anklagene som falske anklager under høringen i Senatet. I 1986 sa Senatet nei til å utnevne Sessions til føderal dommer som følge av en rekke utsagn som mange mente kunne nøre oppunder rasistiske holdninger.

Både aktivister for kvinners rettigheter, LGBT og etniske minoriteter har protestert mot Sessions og anklaget han for «30 år med insensitivitet og fordommer».

Justisministeren har makt over svært viktige områder som immigrasjon, politi og sivile rettigheter. Flere eksperter på justisministerens felt er bekymret for at Sessions kan undergrave sivile rettigheter, rettsforfølge flere udokumenterte immigranter.

Politivold mot afroamerikanere har vært et av de mest brennbare sakene i mange år i USA etter flere grove drap på svarte. Under Obama har justisdepartementet prioritert å følge opp saker der politifolk anklages for vold. Men mange konservative politikere har ansett dette som statlig inngripen, og det er svært usikkert om Sessions vil prioritere slik etterforskning, skriver Politico.

Rick Perry, energiminister

Den tidligere Texas-guvernøren, som selv har prøvd å bli presidentkandidat, er kjent som en klimaskeptiker. Han har tidligere tatt til orde for å legge ned energidepartementet, som han nå skal lede. Trump gikk i valgkampen hardt ut mot Paris-avtalen, og har sagt han vil «kansellere» den. Siden har han sagt at han nøyd seg med å si at han vil «granske» den. Trump har også antydet at han kan komme til å trekke USA ut av FNs klimakonvensjon. Eksperter har påpekt at det uansett vil kunne ta flere år å trekke et land ut av internasjonale avtaler.

I tillegg til utnevnelsen av Perry blir Scott Pruit sjef for miljødirektoratet EPA – også han en klimaskeptiker. Hvor langt Trump vil gå i endre den nåværende klimapolitikken er uvisst.

– Fortsatt er det uklart hva han i praksis står for. Men utnevnelsene sender et bekymringsfullt signal, sier forsker Steffen Kallbekken ved forskningssenteret CICERO til NTB.

Tom Price, helseminister

Donald Trump har lovet at noe av det første han vil gjøre er å «avskaffe Obamacare og erstatte den med noe som er så mye bedre», men har ikke spesifisert hva det betyr. Obama ville sikre at flere amerikanere fikk tilgang til helseforsikring, og helsereformen Obamacare var noe av det viktigste for ham under presidentskapet.

Republikanerne i Senatet har begynt prosessen med å oppheve president Barack Obamas helsereform, og med Tom Price har Trump innsatt en helseminister som er en sterk motstander av Obamacare.

– Problemet jeg har med Obamacare, er at det er bygd på premisset om at Washington vet best, har Price sagt.

Noen av elementene i Obamacare kan komme til å bli beholdt. Blant republikanerne er det delte meninger om veien videre. En del av dem er bekymret for at det kan ta lang tid å erstatte reformen med et republikansk alternativ. Hva som blir stående igjen er høyst usikkert.

– Å fjerne Obamacare helt og komme med erstatning vil bli en tungrodd operasjon, sier Svein Melby.

Steven Mnuchin, finansminister

Mncuhin er mannen som vil få ansvar for det området Trump kanskje brenner aller mest for: amerikansk økonomi. Mnuchin er finansmann og filmprodusent, har erfaring fra Goldman Sachs og sitt eget hedgefond.

– Første prioritet vil være skattereform, sier Steven Mnuchin, og lover de største skattereformene siden Reagan, der kutt i selskapsskatten står sentralt. Trumps mål er å skape «millioner av arbeidsplasser».

Svein Melby tror amerikansk økonomi vil være det aller viktigste for Trump.

– Løftet om å få fart på økonomien og skape arbeidsplasser vil få førsteprioritet, sier Melby.

Les forfatternes farvel: Obama er den beste vi har hatt på lenge

Mer fra: Reportasje