Av Thorvald Steen
Min fascinasjon for kong Aleksander av Makedonia strekker seg helt tilbake til da jeg var femten år. Før den tid hadde jeg hørt og lest om ham på skolen, men der var han et overfladisk bekjentskap: En konge som erobret store deler av verden østover og bragte med seg vår sivilisasjon. Dessverre døde han bare trettito år gammel i år 323 før vår tidsregning (f.v.t.). Det var det jeg visste før jeg ble besatt av The Doors og Jim Morrison. Da jeg leste at Morrison leste om Aleksander hos Plutark, og til og med begynte å imitere kongens bevegelser, dro jeg til Deichmann for å låne Plutark.
Grekeren Plutark skrev om Aleksander i Parallelle biografier (Dreyer, 1957). Verket ble opprinnelig skrevet mellom år 110 og 115 etter vår tidsregning (e.v.t.) og sammenliknet en greker og en romer. Aleksander ble for eksempel målt opp mot Cæsar. Det er her Cæsar sier, ifølge Plutark: ”Synes dere ikke at det er grunn til å sørge over at da Aleksander var på min alder, allerede var blitt hersker over så uendelig mange, mens jeg ennå ikke har utført en eneste strålende bedrift?” Å lese Plutark var spennende. Han skrev anekdotisk og malende. Han var nøye med å understreke at han ikke var historiker, han ville komme nærmere hovedpersonene. Han ville ”gå inn på de trekk som forteller om sjelen.”
Det var ikke bare Morrison, men også William Shakespeare og J. F. Goethe som både hadde lest, men også brukt Plutark. Han ikke bare gjenga erobringene og slagene, men han prøvde å si noe mer om menneskene bak de store beslutningene. Plutark var heller ikke redd for å diskutere sine kilders overdrivelser med hensyn til hvor mange Aleksanders hær drepte eller hvor overlegen fiendes hær var i antall soldater.
Da jeg leste Plutark første gang var jeg en flittig leser av litteratur om andre verdenskrig. Jeg er født ni år etter freden. Mine foreldre kjempet mot nazismen. Jeg var på alle måter et barn av den krigen, og bøkene jeg leste var sterkt preget av å skildre anti- og sympatier. Plutark var befriende å lese fordi han var dyktig til å sammenlikne med andre herskere, men også sette hendelsene i perspektiv. Men viktigst for meg var hvilke bragder Aleksander sto for i slagene ved Granicus, Issos og Gangermela. Den tallmessige underlegne hæren til Aleksander nedkjempet persere, egyptere og indere, imponerte den historieinteresserte sjakkspilleren jeg var den gangen. Hans mot og utrolige evner i krigsteori imponerte ikke bare meg, men også den kartagiske hærføreren Hannibal, Fredrik den store av Preussen, Clausewitz og Napoleon, blant andre.
At Aleksander var svært opptatt av sin legendariske hest, Bukefalos, og en rekke andre dyr, var det Plutark som lærte meg. Likevel var det en stor mangel i Plutarks framstilling og det var at han skrev lite om Aleksanders siste del av livet i Babylon. Den gangen la jeg lite vekt på det. Det var mer enn nok å forholde seg til i teksten. Som voksen leste jeg Plutark om igjen og ble slått av de store hvite feltene i hans liv de siste månedene. Var grunnen at Plutark hadde få kilder fra denne perioden, eller skyldtes det at Aleksanders alkoholforbruk og biseksualitet ble moralsk problematisk å skildre? Svaret er nok ja på begge deler. Plutark var av den oppfatning at teksten han skrev skulle ha en moralsk oppbyggelig hensikt. Men om man vil prøve å nærme seg hvem Aleksander var, må man jo lete etter trekkene som ”forteller om sjelen” for å bruke Plutarks egne ord?
Å prøve å sette seg inn i et menneskes liv, enten det er en selv, sine barn eller en historisk person, oppfatter jeg som en humanitær og litterær utfordring. Dypest sett handler det om å prøve å forstå hva det vil si å være menneske. Romanens styrke er at den kan, i mine øyne, bruke alle virkemidler. Den er en bastard og hybrid som kan bruke fag og skjønn for å se mer av mennesket jeg prøver å forstå noe mer av. At det i tilfelle er en person som har preget hele den europeiske kulturkrets gir oppgaven en ekstra dimensjon.
Følg oss på Twitter og Facebook!
Imperiet Aleksander erobret eksisterte ikke lenge, men blandingskulturen av det greske og det orientalske, det vi kaller den hellenistiske, varte fra 323 til 30 f.v.t. En ny verden med en mer eller mindre enhetlig kultur fra Middelhavet i vest til Indusdalen i øst, Makedonia i nord til Egypt i sør. Erobringene åpnet nye handelsveier og handelen og samkvemmet økte dramatisk. Da romerne seinere utvidet sitt territorium østover, tok de opp i seg grekernes kultur, religion og vitenskap. Østerlandsk filosofi og religion ble spredt vestover og bidro til utviklingen av jødedom, kristendom og islam. Gresk var det viktigste språket i den største delen av områdene Aleksander erobret, helt fram til 890. Noen hevder at den hellenistiske perioden strekker seg helt fram til 1453, da Det bysantinske riket gikk under.
Aleksanders liv og hans hærs historie bygger på ytterst få og tvilsomme primærkilder. Kilder som er skrevet i hans samtid. De er alt annet enn uhildete. Blant dem er Kallisthenes, Aristoteles’ nevø, og admiral Nearkhos, som begge tilhørte kongens vennekrets, så lenge det varte. Primærkildene er i dag utslettet. Sekundærkildene ble skrevet flere hundre år seinere, i antikken. Plutark er en av de sentrale historikerne fra denne perioden. Grekerne Arrianos og Diodoros, og romerne Curtius og Marcus Junianus Justinius, er de fire andre. Disse fem er det historikerne ofte bygger på når de skriver om Aleksander i det nittende og tjuende århundre. Fødsels- og dødsår, de fleste slagene, generalenes navn, oppveksten, er historikerne enige om, men straks man tolker eller vurderer hans holdninger eller handlinger, er det subjektive fortellere som skriver.
Et verk som ganske sikkert har preget flere historikere, er den såkalte Aleksander-romanen. Den ble skrevet ca 200 f.v.t. Forfatteren er ukjent. I middelalderen da interessen for Aleksander var stor, i mange land, mente man at forfatteren kunne være Kallisthenes, noe som historikere i vår tid finner lite sannsynlig. Forfatteren har fått det lite smigrende tilnavnet «Pseudo-Kallisthenes», men verket levde gjennom århundrene. Det ble oversatt til latin 300 e.v.t. og fra 960 ble det gjenskapt til andre europeiske, afrikanske og asiatiske språk. Verket er et helteepos der de siste månedene i Babylon er utelatt.
Gustav Droysens verk fra 1833 Geshichte Alexanders des Grossen regnes som et betydelig verk i den relativt nye litteraturen om Aleksander. Jeg er vokst opp med bøker som har Droysen som autoritativ kilde. Verket sprer ideen om den overlegne greske kulturen til det dekadente orienten. Persisk historie, litteratur, historieskriving og kultur, for ikke å snakke om den indiske, er, i beste fall, uten interesse. At Aleksander selv hadde en annen oppfatning, blir ikke problematisert. Droysens historieskriving stemmer godt over ens med europeernes koloniseringsideer på 1800-tallet. Man oppfatter sin egen stat og nasjon på et høyere sivilisatorisk nivå enn de man koloniserer, i blant annet Afrika og Asia.
Droysen var tilhenger av Tysklands samling under prøyssisk lederskap, og hadde lite eller ingen forståelse for de greske bystatenes selvstendighetskamp mot Aleksander og hans far, kong Filip II.
Et godt stykke inn på 1900-tallet er det et eurosentrert syn som preger historiefaget. Det mest tydelige eksemplet er William Tarns Alexander the Great, 1948. Tarn var påvirket av Folkeforbundets ideer om internasjonal idealisme og betraktet Aleksander som en foregangsmann ved å åpne for innflytelse fra andre kulturer enn den greske. Aleksander hadde, ifølge Tarn, trodd på menneskets innebygde godhet, og stått for et universelt menneskesyn. Aleksander, i Tarns skrift, ligner ikke så lite på en viktoriansk gentleman, en nærmest ufeilbarlig konge. Antikkens beretninger om blant annet mord, brutalitet, drukkenskap, biseksualitet, passet ikke inn i bildet.
En sentral historiker fra vår egen tid, Robin Lane Fox, fremstiller Aleksander svært positivt i Alexander the Great, fra 1973. Det samme gjelder Frank L. Holt, som kritiserer de som mener Aleksander var en massemorder. Han mener dette er en uhistorisk måte å bedømme Aleksander på.
Det finnes flere historikere som er skeptiske, som professorene Peter Green i: Alexander of Macedonia eller Ian Worthington i ”How Great was Alexander?” Ancient History Bulletin, 1999:13.2, s. 39, som skriver:
”Fortjener en mann som var ansvarlig for at titusenvis av hans egne menn døde, og for den unødvendige massenedslaktningen av lokalbefolkningen å kalles ”den store”?
I India og Persia har det i det akademiske og kulturelle livet vært vanlig med langt mer kritiske skildringer av Aleksander. Da er det oftest okkupantens brutale ledere som skildres. I 1941 ble det forbudt å vise Bollywood-filmen ”Sikandar” (”Aleksander”) på kinoen i britiske militærforlegninger i India, fordi britene mente filmen kunne tolkes som at det fantes tydelige likheter mellom Aleksanders brutale styre og britenes. I min roman Det usynlige biblioteket, er han verken helt eller skurk, men en motsetningsfylt hersker i oppløsning.
Uansett hvem som skriver og hvilken tid forfatteren stammer fra, er omtalen av Aleksanders siste del av livet minimalisert. Uavhengig av hva man måtte mene om Aleksander, er det underlig at ingen har problematisert denne kjensgjerningen. Men dette er da ikke uvesentlig for å forstå mer av hvem han var? Det store alkoholinntaket, tapet av sin venn og elsker Hefaistion, dronning Roxanas graviditet og Aristoteles' uenighet med Aleksander om hvorvidt gresk kultur, skikker og religion skulle dominere Persia og India, var noen av spørsmålene som preget Aleksander de siste månedene. I tillegg var forholdet til dronningen og riksforstander Antipatros, som var Aleksanders militære læremester, ytterst vanskelig. Disse konfliktene kulminerte i Babylon. Dilemmaet er: ettersom det finnes så få kilder, skal vi la det ligge, la det forbli ett, for ikke å si, utallige, hvite felt? Jeg klarer ikke det. Jeg har satt meg inn i hvordan byen så ut, hvordan det gikk med hærene som gikk i allianse med Aleksander, og lett etter kilder på de beseiredes side. Hvorfor stoppet han helt opp i Babylon? I ti år hadde han erobret alt land østover. Erobringstrangen var der, han planla et angrep på blant annet Arabia, men maktet ikke å sette planene ut i livet. Hvorfor? Hvor mye drakk han? Hva døde han av?
Hesten Bukefalos, muligens hans aller beste venn, var død for flere år siden, likeså Hefaistion. Roxana var perser og lærte seg neppe gresk. Det må ha vært et ensomt liv i Nebukadnesars palass for den unge kongen? Hva betydde det for hans liv og hans beslutninger?
Var det mulig å nærme seg hva Aleksander kunne ha tenkt og følt omkring disse spørsmålene? Jeg innså at hvis jeg svarte ja, måtte jeg søke kunnskap som ikke er synlig. Jeg kunne ikke la fordommer og frykt for å utfordre autoriteter styre meg. Jeg måtte tenke som en forsker som skaper en ny hypotese. Romanformen er en energisk hybrid og bastard, og ikke minst har den en frihet til å bruke alle sjangre.
Det slo meg under lesningen av de fem historikerne fra antikken at kvinner så å si ikke er nevnt. Ikke en eneste kilde er kvinne, det overrasket ikke, men at de ikke engang blir nevnt, fant jeg underlig. Det var ikke tilfelle når det ble skrevet om perserne, som de beseiret. Her blir kvinnene omtalt og ikke minst omtalt i respektfulle vendinger. Først nå tror jeg at jeg forstår hvorfor. Aristoteles og nevøen Kallisthenes, var alt annet enn opptatt av å gi kvinnene noen posisjon. Platon sto for det motsatte synet, men han var død og hans innflytelse kunne ikke måle seg med Aristoteles' den gangen.
For fem år siden så jeg et grafisk snitt av Hans Holbein den yngre, fra 1522 i Basel. Det forestiller Aristoteles og en kvinne ved navn Phyllis. Hun sitter oppå ham. Kort tid etter oppdaget jeg innenfor billedkunsten flere andre kunstverk fra middelalderen helt ned til 1300-tallet, med Phyllis sittende på filosofen. Motivet er det samme, det som skiller er hvor mye klær de har på seg. For å kunne komme nærmere Aleksander, måtte jeg finne ut av kvinnens posisjon. Det vil si: om bildet som var skapt var holdbart eller ikke, og ikke minst om det var historier underveis som var luket vekk. Selv om jeg skriver fiksjon forholder jeg meg til fakta der de finnes og sannsynlighet når det er lite eller ingen fakta. Og endelig; ren diktning når jeg prøver å trenge inn i de hvite feltenes ytterpunkter.
Det er ikke mulig å påvise at Phyllis har levd, men det er ingen grunn til å avvise at hun har eksistert. Om hun er prostituert, arbeider på kjøkkenet i Nebukadnesars palass og er vitne til hvordan kongen dør, er heller ikke umulig. Noen vil komme med andre argumenter for at hun ikke har levd. Det er ikke det avgjørende. Mellom «Det usynlige biblioteket» permer, lever hun. Det er det som gjelder.
Enkelte som har lest «Det usynlige biblioteket» har påpekt at det er den første romanen jeg har skrevet med en kvinne som hovedperson og at den handler om Aleksander og maskulinitet gjennom Phyllis’ øyne. Det er nok riktig, men hun har da sett meg også.
Thorvald Steen er forfatter og samfunnsdebattant. Essayet «Alexander, Phyllis og meg» er opprinnelig skrevet for en britisk katalog i anledning oversettelsen av «Det usynlige biblioteket».