Vebjørn Sand avduker sitt nyeste maleri, "Den hvite rose", hos sine oppdragsgivere i Amnesty.

Aksjonskunstneren

Vebjørn Sand har vært iskunstner, brukunstner og krigskunstner. Nå blir han aksjonskunstner. Og kanskje dansekunstner?

- Først skal vi innom en rammebutikk i Akersveien og hente et bilde, og så skal vi ned til Amnesty i Grensen, sier Vebjørn Sand og smiler vennlig til drosjesjåføren, som begynner kjøreturen fra kafeen på Grünerløkka og ned mot sentrum.

- Kan du være så snill å skru av radioen? Åh, det var deilig. Og så skulle jeg gjerne hatt et varmere sete. Ja, bare gi full speed! Jeg må ha varmt sete, skjønner du. Jeg forfrøs meg i Antarktis, så da må jeg sitte på noe varmt. Ellers får jeg vondt.

 

Det har gått noen år siden Vebjørn Sands Antarktis-ekspedisjoner på 1990-tallet, men fortsatt er han altså litt kald i rumpa. Ekspedisjonene resulterte i Sands årelange kunstneriske fascinasjon for polare og gåtefulle islandskaper, og rundt årtusenskiftet valfartet mange opp til Holmenkollen for å se hans antarktiske utendørsverk «Trollslottet». Men de siste årene har Sand helt skiftet fokus: Han har gått tungt inn i andre verdenskrig og holder fortsatt på med å supplere fjorårets New York-utstilling, «Scenes from the Second World War». Her tar han for seg temaer som slaget ved Stalingrad og den beryktede nazistiske Wannsee-konferansen, der det industrielle folkemordet på jødene kaldt og systematisk ble planlagt. I Sands malerier kryr det av smilende nazioffiserer i sommerlig «hipp hipp hurra»-setting, dystre tyske Wermacht-soldater med robuste hjelmer og «vanlige» mennesker med sårbare ansikter, som ofrer seg for frihet og rettferdighet. Som de unge, antinazistiske tyske studentene i den ikkevoldelige motstandsbevegelsen Den hvite rose, som Sand lenge har interessert seg for.

 

Dette er en av grunnene til at du om en uke vil få se Vebjørn Sand sitte i TV-ruta som Amnestys egen «aksjonskunstner». Organisasjonen syns Sands krigsbilder passer ekstra godt, ettersom temaet for årets TV-aksjon er «stå opp mot urett». I sommer har han derfor malt et helt nytt bilde, «Den hvite rose», som er inspirert av de unge tyske studentene fra 1940-tallet. Det kommer i 45 håndkolorerte eksemplarer, som søndag 21. oktober skal auksjoneres bort til inntekt for Amnestys arbeid mot politisk vold og undertrykkelse over hele verden. Og hvis Sand på det tidspunktet ennå ikke har blitt stemt ut av årets «Skal vi danse»-runde, vil det bli en meget travel TV-helg. Lørdag danser han på TV, og søndag maler han på TV. Som en ekstra gimmick skal Sand nemlig flikke på bildene helt til de er solgt.

- Tatatata! sier Vebjørn Sand lavt, men triumferende, og flerrer av gråpapiret.

Og der er det, midt i Amnestys lokaler i Grensen, bildet han har holdt på med hele sommeren 2012: «Den hvite rose». En ung, vakker, navnløs og rødhåret kvinne som holder hendene beskyttende rundt en hvit rose som svever i løse lufta, mens en lett demonisk, blond og kjerub-lignende småjente henger over skulderen hennes.

- Det er «den hvite rose» som svever der, da. Friheten, sier Sand.

- Jeg ville jobbe med skjønnheten. Bildet må kommunisere til folk, og dette er da et metaforisk bilde om drømmen om friheten.

- Hvem er den lille eh, kjeruben på siden der?

- Åh, det er et lite vesen, sier Sand, underlig motvillig til å fortelle mer.

Så gjør han det likevel:

- Det er på den ene siden et kompositorisk og dramaturgisk grep for å framheve den unge kvinnen, men det er også et lite vesen som får leve sitt eget liv. Det er noe demonisk i blikket der, noe som kanskje kan si noe om nattsiden i mennesket. Men den unge kvinnen ved siden av er bare ren, hun er «dagsiden». Dostojevskij sa det så fint: «Skjønnheten skal redde verden».

Han blir stående og betrakte «skjønnheten» på bildet.

- Jeg for min del syns hun ligner veldig på Angelina Jolie, mumler en av de Amnesty-ansatte tankefullt.

Med «Jolie» følger det med en liten reproduksjon av et Sand-maleri av 93 år gamle Traute Lafrenz, det eneste gjenlevende medlemmet av «Den hvite rose» i krigstidas Tyskland. Hun ble også arrestert og fengslet av Gestapo for å ha delt ut løpesedler mot Hitlers regime, men unngikk så vidt døden. Flere av hennes venner i «Den hvite rose», som Hans Scholl og søsteren Sophie Scholl, ble halshogde som straff for sin motstand mot Hitler. Vebjørn Sand har tidligere malt en ung Sophie Scholl, som på bildet ser ut som en jentunge i rød genser. Han har også tilbrakt mange dager sammen med gamle Traute Lafrenz i hennes hjem i South Carolina. Han malte henne under et stort eiketre.

- Hun sitter under et tre for å vise at hennes liv bar så rike frukter. Hun reiste til USA etter krigen, utdannet seg til lege, og satte i gang et sykehus for funksjonshemmede barn. Hun er antroposof, og satt og leste Steiner da jeg kom. Hun er et varmt og nydelig menneske. Så skarp, klar, myndig og etterrettelig, og med en tilstedeværelse som er sjelden. Hun er mye klarere enn meg! Du må virkelig skjerpe deg når du skal snakke med henne, sier Sand, som forteller at NRK har filmet Traute Lafrenz` egen appell til TV-aksjonen. Den vil bli sendt på TV neste helg. Forfatteren Peter Normann Waage har tidligere skrevet en bok om hennes liv, og den var med på å inspirere Sand til å grave seg enda mer ned i andre verdenskrig. Det var gjennom Waage Sand fikk kontakt med Traute Lafrenz. Og det er litt av henne også, i bildet «Den hvite rose».

- Det er ikke Traute, men det er litt av henne, og litt av de andre unge jentene som var med i «Den hvite rose», som Sophie Scholl.

 

Men en av de første krigsskjebnene Sand fattet interesse for, var den til Wehrmacht-soldaten Josef Schultz, som 20. juli 1941 ble beordret til å henrette serbiske partisaner.

- Han var en vanlig Wehrmacht-soldat, og 20. juli 1941 var Hitler-Tyskland på sitt sterkeste. Tyskland vant på alle fronter og var selve supermakten på jord. Da står denne unge mannen fram, en malersvenn, og nektet å henrette disse partisanene. Han kaster fra seg hjelmen, legger fra seg geværet, og går ut av rekka av soldater. Han vil ikke skyte, så han går bort til partisanene, og stiller seg sammen med dem. Og blir skutt, sier Sand, og viser fram bildene han har malt av Schultz i katalogen fra New York-utstillingen. Ett av bildene viser en barhodet og forsvarsløs Schultz som tydelig nettopp har tatt av seg Wehrmacht-hjelmen. Han står sammen med en av sine soldatkamerater, som har fått ordre om å skyte ham.

- Slik jeg har forstått det, er det først ingen av dem som vil skyte på sin venn. Men så roper offiseren: «Lad om!» og gir ordre, og da skyter de ham, sier Sand, som innrømmer at det var Josefs historie som først grep ham, og som førte til at han ville utforske krigstemaet videre.

- Det er slik jeg jobber med denne andre verdenskrig-serien: Jeg tar utgangspunkt i faktiske, historiske hendelser og dikter videre. Jeg er ikke opptatt av å skildre krigen, men enkeltmenneskene i den. Jeg vil vise at mennesker alltid har et valg, sier Vebjørn Sand, og legger til:

- For oss som leste Bjørneboe som unge, så ble ikke livet det samme etterpå. Det tok så veldig tak i meg, det at du som individ har et ansvar. At du uansett er fri. Tenk på den ytterste utpost av fornedrelse og ydmykelse og vold, men du har et valg! Du har alltid et valg, et valg om å være fri! Selv om det får katastrofale følger, og du må gå i døden for det. Det er det Josef viser oss. De andre soldatene blir stående igjen som anonyme voldsmennesker, maskinmennesker, men han har tatt av seg rustningen og blir et individ.

- Han blir et menneske?

- Ja. Han står der som et nakent menneske, sier Sand, som alltid har lest mye krigshistorie.

- Men først nå var jeg kommet til et punkt der mitt erkjennelsesliv og mine malerambisjoner kunne møtes i dette temaet. Jeg har jo alltid vært opptatt av lesning og humanisme, det har vært min orientering som menneske. Men å slippe det ut i store, vanskelige komposisjoner slik jeg gjør nå, det har jeg ikke hatt muligheten til å gjøre før. For jeg har ikke vært god nok, rett og slett. Jeg har jo siden jeg var liten vært veldig opptatt av de gamle mestere, og dette å dra opp store, full size-mennesker, det er faktisk veldig vanskelig, sier Sand.

- Først nå er jeg på et faglig nivå der jeg kan lage så store og vanskelige bilder. Jeg dro til New York for 13 år siden med ett formål: Å bli bedre. Jeg bygde meg opp faglig slik at jeg kan fortelle de store historiene. Det blir som å lage opera eller en stor spillefilm: Først må du kunne mestre faget godt nok, og ha selvtillit til å gå løs på så store, komplekse ting. Et tema som andre verdenskrig var før et helt utenkelig tema for meg.

 

Og kanskje var det også nokså utenkelig for den klassiske kunstneren Vebjørn Sand å bli med i TV 2s glamorøse kjendiskonkurranse «Skal vi danse». Men i kveld deltar han for sjette gang, sammen med dansepartneren Nadya Khamitskaya. Hver uke får hun en ny dansetegning av Sand som takk for innsatsen.

- Jeg har faktisk veldig stor glede av å være med i «Skal vi danse», smiler Sand.

- Denne høsten er et veldig fint avbrekk for meg, for ellers går livet i New York i ett, med arbeid, åpninger, utstillinger og mottakelser, det er et vanvittig race. Etter en sånn intens periode er det godt å gjøre noe helt annet. Jeg danser, og får brukt en helt annen side av meg selv. Og så er det så mange fine drakter!

Sand finner ivrig fram mobilen sin for å vise fram bilder han har fått tatt av seg selv og Nadia i de forskjellige kostymene de har hatt på seg hittil i «Skal vi danse».

- Se her, ta den med da vi danset paso doble: En matador, det er jo som hentet rett ut av barokken! Det er Goya, nesten! Utrolig... og det er jo helt mytisk, slik hun kommer svevende inn der... Her er det mye jeg kan bruke. Dette er stoff for en maler!

- Kanskje du skal begynne å male dans?

- Ja ja. Jeg skal det! sier Sand, og blir litt hemmelighetsfull.

- Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ha så mye glede av å danse. Å danse fra morgen til kveld, det er en veldig fin og god ting for et menneske å gjøre. Barn kan jo danse før de kan snakke, og i førkulturell tid kommuniserte menneske med hverandre gjennom dans. Det var erotiske danser, krigsdanser... Det er en veldig subtil måte å kommunisere på. Nå er jo dette sivilisert «ballroom dancing», med farger, glitter og stas. Men du må likevel danse med følelser og kropp, det er ikke nok med bare god teknikk. Det er akkurat som med billedkunsten: Det kan være teknisk godt malt, det kan være skolert gjort, men er det dødt kunstnerisk, er jo hele poenget borte.

- Hva er dansetemaet neste lørdag?

- Cowboy!

- Men det kan da ikke være fullt så spennende og estetisk for en malerkunstner?

- Joda. Vent og se! sier Vebjørn Sand.

hanne.mauno@dagsavisen.no