70-tallet: Anne (16) går fra trailer til trailer for å spørre sjåførene om skyss

Tenårene, det er tida mellom 13 og 19 år. Selv om ungdomstida nå strekker seg stadig lenger uti tjueåra, så er det en kort periode av livet. Allikevel så søker vi tilbake i minnene våre, gang etter gang. Noen av de aller sterkeste minnene våre er fra nettopp denne tida. Livsdefinerende ting i vårt første møte med voksenverden. Vi har møtt fem tenåringsjenter fra fem ulike tiår. Hva preget deres tenåringstid? Har de i det hele tatt noe til felles?

Les hele serien her: 

Hva har Ella (102), Astrid (81), Anne (55), Stine (33) og Leonora (15) til felles? 

30-tallet: «Norske jenter, halloi», sa guttene da Ella og Gerd entret lokalet

50-tallet: Da hun kommer inn på trikken med de nye buksene på, ler folk av henne

90-tallet: Politiet blir strenge, Stine blir redd – får hun fengsel, hva vil mamma si?

2010-tallet: Flinke piker kan også drikke for mye og spy over hele seg

Vietnamkrigen raser. Sovjetunionen invaderer Afghanistan. Det er Baader-Meinhof-banden, ABBA, kordfløyel og «Derrick» på Detektimen. Lørdagskosen er grilla kylling med kinakål og mais. Folkebevegelsen mot EEC, som ble stiftet i 1970, to år før folkeavstemningen da Norge sa nei, ble formelt oppløst i 1977. Det er samme år som Anne Kristin Vestreng fyller 13 år. Hun er ikke opptatt av politikk. Gutter, derimot.

Anne og en klassekamerat på togtur til Heimdal i 8.klasse. Foto: Privat

Som fjortenåring sitter hun og kliner med kjæresten på jenterommet på Tittut på Alnabru. Hun har sannsynligvis på seg kordfløyelsbukser og Busnel-genser med gullknapper nederst på ermene. Tapetet er brunt og oransje med store blomster, absolutt tidsriktig. De har hatt interiørdesigner i huset. I første etasje driver foreldrene butikk. Hun er yngst i søskenflokken med to eldre brødre, Tom og Frank.

Dette er Oslo øst, men Anne og venninnene hennes er litt sossete. De har Isba-sko og Moncler dunjakke. Dyre klær. Skjerf i halsen. Alle bor i eneboliger, ingen har skilte foreldre, og hjemme hos Anne er det biljardbord i stua og svømmebasseng i hagen. Det er alltid ungdommer hjemme hos dem. De har det feteste stereoanlegget. Pizzaen har ikke kommet til Alnabru ennå, men det har diskoen. Det er ABBA og Fame på høyttaleren.

Hvis de ikke er hjemme på fredagskvelden og spiller kort og Monopol, tar Anne og venninnene bussen ned til sentrum. Bortest i Torggata, i en av sidegatene, ligger diskoteket No. 1. Høy musikk fra du kom til du gikk. Ungdommer fra alle kanter av byen. Alkoholfri servering, en brus i hånda. Enten så dansa du, eller så var du veggpryd.

De har rekeparty og osteparty. Togaparty var en greie. Da surret de seg inn i laken, spiste druer og drakk vin.

Anne husker godt første gangen hun drakk seg full. Smaken av Campari blanda med appelsinjus. Det var grillparty hos svømmelæreren. Anne spydde nedover hele seg. Men festen var ikke over – venninnene dro bare hjem til henne og henta rene klær fordi «Anne hadde sølt på seg ved grillen».

– Jeg vil tro mamma skjønte det, men hun sa aldri noe.

Familien til Anne hadde eget svømmebasseng i hagen. – Det var alltid ungdommer hjemme hos oss, forteller Anne. Her med venninna Elisabeth. Foto: Privat

De var i det hele tatt ganske liberale, ekteparet Vestreng. Anne fikk lov å ha fest med alkohol hjemme. Da var foreldrene borte, men kom hjem utpå kvelden. Men en kveld sto det spritflasker på bordet, og der gikk grensen for far Vestreng. Han samlet spritflaskene, satte de på kontoret, og ga streng beskjed om at de kunne hentes når festen var over.

– Pappa satte oppe til klokka fire på natta for å avlevere spriten.

Så våkna hele familien opp til en nedrøkt stue. For nesten alle røyka på den tida. Mentolsigaretter og Prince.

16 år gammel har Anne bestemt seg for å haike til Tyskland. Alene, hun har bare lyst til å ta seg en tur. Moren kjører henne ned Vippetangen, der danskebåten går fra. Anne går fra trailer til trailer for å spørre sjåførene om skyss nedover. Hun haiker seg gjennom Danmark, tre bytter senere er hun framme i Hamburg. Hjem igjen til Oslo tar hun toget. Turen har gått fint. Det eneste som plager henne er noe hun glemte igjen hos den ene trailersjåføren.

– En kassett med Finn Kalvik. Det ergret meg lenge etterpå.

Anne drømte innerst inne om å leve som skiboms i Østerrike. Det gjorde hun også innimellom. Her fra en tur til Saalbach, som ble forlenget med en uke, fordi hun og venninna Elisabeth «mista» bussen hjem. Foto: Privat

Det var ikke den eneste haiketuren Anne tok. Hun haika også hjem fra en fjelltur på Besseggen. Og et år senere var hun og venninna Elisabeth på skiferie i Østerrike. Lørdagen kom, det var tid for avreise. Vil du hjem, spurte Anne venninna si. Elisabeth rister på hodet. De vet de har litt penger på en sparekonto. Et par tusen hver. De bestemmer seg for å bli. Bussen kjører, Anne ringer hjem. «Vi mista bussen og må bli ei uke til». Jeg sender Frank for å hente deg, truet faren, men storebroren dukka ikke opp. En ukes moro senere haiker de hjemover med en svensk buss. De ligger i midtgangen og sover på dunkåpene sine hele den lange veien hjem.

– Mamma henta meg på bussterminalen. Pappa rista bare på hodet. Jeg måtte til legen for å ordne sykemelding. Så der satt jeg, i kø på kontoret for hud og veneriske sykdommer hos en legevenn. Så fikk jeg en sykemelding i hånda som var god nok for skolen. Det var ei naiv tid.