Kultur

Vidunderlig vannland

Fiskerballett og flytende hager. Styltelandsbyer og silkemyke lotusfibre. Besøk eventyrlige Inlesjøen i Myanmar.

Mannen i den blå fotballskjorten kaster fiskenettet sitt ut på den speilblanke sjøen.

Som en langbeint hegre står han i den lille trekanoen, mens han tvinner den barbeinte foten sin rundt åren, og bruker beinet til å ro med. En stille, grasiøs ballettforestilling, mens morgenrødmen brer seg over himmelhvelvingen.

Øredøvende motorikk

Bomullsrøyk siver opp fra en enkel bambushytte på påler. Konturene av et buddhistisk tempel tegner en fiolfarget silhuett mot de dyplilla åsene.

Det er så vakkert at det gjør vondt langt inne i sjelen.

Og litt vondt i ørene også. De lange, smale trekanoene som brukes til å frakte folk og fe over den grunne innsjøen, som bare er to-tre meter dyp, drives av meterlange motorer som høres ut som løpske gressklippere. De er spesialkonstruert for å takle innsjøens utfordringer, blant annet de forræderiske vannhyasintene.

Men de klarer ikke helt å overdøve jubelen i hjertet over dette eventyrstedet på jord. Reiser er ofte som å være midt i en film. På Inlesjøen får du fort følelsen av å være midt inne i et storslagent episk drama.

Et historisk øyeblikk

Menneskene som er myke og vennlige som silke, den enorme kontrasten til vissheten om den grusomme jernhånden de er blitt holdt i - og som fremdeles ikke har sluppet taket, selv om en ny og mer demokratisk vår har inntatt landet.

Burma kalles nå offisielt også Myanmar av norske myndigheter og medier, etter militærregimets overraskende snuoperasjon de siste årene. Opposisjonslederen Aung San Suu Kyi er satt fri og er valgt inn i parlamentet.

Derfor er dette også en reise i et stort historisk øyeblikk.

De flytende hagene

Langhalebåten svinger inn i de irrgrønne kanalene. Grønnsaker dyrkes i stor skala på flytende, menneskeskapte øyer, konstruert av lag på lag på lag med bunnslam og sjøgress, til de er halvmetertykke - og kan bære både frukter og mennesker. Lange bambusstenger fungerer som ankere.

- Innsjøen er den største tomatprodusenten i landet, men det dyrkes også agurker og mye annet, forteller guiden vår.

Dyrkingsmetoden er oppfunnet av Intha-folket, «sjøens sønner». Det antas at de stammer fra en etnisk minoritetsgruppe som ble drevet på flukt fra en konflikt i Mon-regionen på 1800-tallet, og som aldri fikk noe land. Derfor måtte de utvikle denne geniale måten å bo og drive jordbruk på.

Som fabeldyraktige vesener reiser deres enkle hytter med vegger av vevd bambus seg på lange, tynne trebein over vekstene. Vi ankommer en hel landsby - midt ute på sjøen. Noen av husene er malt i gilde farger og med kråkeslottaktige utspring. Hjem, butikker, skoler og gryntende griser - alt får plass på påleplattformene. Lokale orkideer pryder pottene på terrassene.

Lotusskjerf

Et norsk mammahjerte knyter seg imidlertid i angst når vi ser at smårollinger på tre-fire år balanserer på verandaene uten rekkverk, og bruker stigene som lekeplass. Vi er i et land uten redningsvester - bare troen på en bedre skjebne i neste liv.

- Vi pleier av og til å binde fast to plastflasker på ryggen deres, til de er store nok til å lære å svømme, forklarer Suu Suu, som selv er mamma til en fireåring.

Vi stopper ved et veveri som produserer de vakreste stoffer av de ekstremt tynne, edderkoppspinnaktige lotusfibrene. Enda finere enn silke, blir vi forklart. Det gjør savnet av en ekte VISA-terminal ekstremt påtrengende. Dette er landet der du bokstavelig talt reiser rundt med en koffert full av slitte, grønne sedler. Det finnes ikke minibanker, feriekassa må medbringes i dollar og veksles på svartebørsen.

En nydelig veverske får imidlertid brorparten av pengene, etter at jeg rammes av en intens trang til å dele pengene med dem som virkelig trenger det.

I et nabohus viser en dame hvordan hun lager cheroot, Myanmars særegne sigarettsubstitutt. Ikke spesielt god - for lite tobakk og mye maisblader og papir.

Vi seiler forbi gull- og sølvsmeder og en lokal styltekiosk. Tofumannen kommer padlende forbi, sammen med to gutter som beinpadler iført gule fotballtrøyer og lange, tradisjonelle skjørt. Tre unge menn bruker kanoen som badebåt, innhyllet i en sky av sjampo. Det bor nesten 100.000 mennesker rundt den 22 kilometer lange innsjøen.

Fred og forandring

Etter en lang dag tar vi inn i vårt flytende «styltepalass». Ute på terrassen har freden senket seg, de fleste øyboere er på en stor markedsfest i en av landsbyene litt lenger nord. Nå er det tid for å la inntrykkene synke. Og samtidig kjenne et forrædersk stikk i magen. Innsjøen er allerede en hovedvei for Myanmars raskt økende turiststrøm, men om et par år blir den en motorvei av folk som meg selv. Vil idyllen klare å bestå?

Imens har sirissene og froskene igjen tatt over natten, slik de har gjort i uminnelige tider. Sammen med stjernene.

christine.baglo@dagsavisen.no

En raskt voksende trussel

Under overflaten på en av verdens vakreste innsjøer truer en miljøkatastrofe.

- Fattige bønder pøser på med kunstgjødsel. Siden jordsmonnet er så tynt, går gjødselen og rester av sprøytemidlene rett ut i sjøen, sammen med giftige kjemikalier fra tekstilproduksjonen, forteller Arild Molstad, journalist, turismeekspert og Myanmar-kjenner.

Han jobber for tida i en internasjonal ekspertgruppe, støttet av norsk UD, med et prosjekt som skal finne løsninger som kan redde innsjøen og levegrunnlaget for minoritetsstammene som bor der.

Problemene går i tillegg også ut over folkets helsetilstand - og økonomi.

- Nesten én million mennesker er avhengige av at innsjøen overlever, påpeker han.

Etter den demokratiske oppmykingen og bortfallet av reiseboikotten, er landet nå vidåpent for nysgjerrige turister. Det medfører også utfordringer.

- Masseturisme kan komplisere situasjonen, eller den kan bli en bærebjelke, sier Molstad, som råder reisende til å velge turoperatører som tar ansvar.

Og la feriepengene i størst mulig grad flyte på en måte som kommer lokalbefolkningen til gode.

- I dagens Myanmar kan vi bidra mye bare ved vårt nærvær. Tre fjerdedeler av turismen er nå privatisert, så en mye større del enn før av vår reisekasse når fattige folk, påpeker han.

Mer fra Dagsavisen