Verdensarv 
og vill natur

Man får litt steinsmak i baken, men det gjør ikke noe. De nedslitte trappetrinnene i stein som utgjør tribunen i den velbevarte romerske arenaen i Verona er 2000 år gamle. 2000 år!

Fantasien farer av sted, og forsøker å favne alle menneskene som har sittet akkurat her og blitt forskrekket eller forundret over gladiatorkamper, tyrefektninger, dueller og konserter.

I romertida var det plass til 30.000 tilskuere. Nåtidas operaforestillinger under en varm sommerhimmel lokker ikke riktig like mange, men til gjengjeld folk fra hele verden. Hver kveld.

En fest for alle

Kvinner i lange, bølgende kjoler og herrer i dress tar plass på fremste rad, nede på arenaens gulv med orkesteret og scenen rett foran seg. Tribunen fylles av en brokete samling av par, barnefamilier, grupper av venner og noen motvillige tenåringer. Ved orkestergraven klirrer champagneglassene samtidig som tribuneselgerne med salgsbod på magen roper «Birra! Cola! Vino!».

Programheftets 134 sider antyder at kvelden blir lang - nærmere bestemt fem timer inkludert tre pauser.

Teaterteppet består av store faner som bæres vekk fra scenen idet det begynner å skumre. Men før det skjer, tenner publikum tusenvis av levende lys som holdes opp. Lenge før Carmen har tatt sin første tone er det en magisk stemning i det gamle amfiteatret. Lysene tennes for å hedre de menneskene som en gang i tida ble drept her, og fantasien får ny næring.

Kjærlighetsbyen

Verona har en historisk sjarm som hundretusenvis av turister ikke har klart å ta fra den gamle, UNESCO-vernede byen ved elva Adige. Brusteinsgatene fører tankene til Lady og Landstrykerens Italia. Det er nok ingen tilfeldighet at så mange filmer med kjærlighetstema er spilt inn akkurat her.

Det føles derfor naturlig at byens nest mest kjente severdighet - etter den romerske arenaen - har gjort kjærlighetsdikt til virkelighet.

Shakespeares «Romeo og Julie» utspilles som kjent i Verona, og naturligvis kan man oppsøke «Julies hus» med tilhørende balkong. Huset fra 1200-tallet har neppe vært bosted for en adelsfamilie, langt mindre en oppdiktet en. Og balkongen skal ha kommet til på 1930-tallet.

Men slike uvedkommende detaljer bryr ikke sanne romantikere seg om. I hvert fall ikke om man skal dømme ut fra hordene av turister som hvert år valfarter til «Julies balkong». I suvenirbutikken på den andre siden av gata kan man «tilfeldigvis» kjøpe alt fra rødblinkende kjøleskapsmagneter til hjerteformede putevar. Kjærlighet - ekte eller ikke - gjøres det stor butikk av i Verona.

Hvilepuls ved Gardasjøen

En times bussreise nordvestover fra Verona råder stillheten.

Lago di Garda er Italias største innsjø, og bitte litt større enn vår egen Mjøsa. Tilbudet av aktiviteter - som seiling, surfing, klatring, kanopadling, sykling og vandring i områdene rundt innsjøen - er uten tvil stort.

Men bortsett fra turistgruppene på dagsutflukt til middelaldersteder som Limone og Malcesine, er atmosfæren behagelig rolig. Man drar ikke hit for å finne bråkete barer og diskoteker. Den som søker kveldsunderholdning, må nøye seg med en og annen kammerkorkonsert under stjernene. Langsmed sjøen er det milevis med strandpromenader der man i makelig takt etter bare et par dager møtes med gjenkjennende latter fra fruktselgere og surfeinstruktører.

Men det forblir en gåte hvem som virkelig bor i de urgamle steinhusene nede ved vannet. Mange av husene er blitt omgjort til hyggelige restauranter med lokalprodusert olivenolje på bordene, og viner som Bardolino og Valpolicella fra de omkringliggende vingårdene på menyen.

Opp og ned fjellsiden

Taubanen fra idylliske Malcesine fører oss opp til fjellmassivet Monte Baldo, som har flere topper i totusenmetersklassen. Her finnes mange fine løyper for både korte og lange turer. Taubanens toppstasjon er i seg selv et populært mål, med italiensk is som én av belønningene for turen opp til 1.750 meters høyde. En liten spasertur unna er panoramaet like vilt som folketomt. Gardasjøen glitrer himmelblå nesten to kilometer nedenfor, med snøkledde topper som Adamello og Marmolada i bakgrunnen. Noen steder er stien smal. Den går forbi dype raviner, nedenfor en grusete skråning der man holder seg i sikkerhetstau og gjennom en blomstrende seter der et nysgjerrig esel kikker ut fra sin skyggefulle hule.

En gjeng med syklister har fått skyss med en lastebil opp til Rifugio Graziani, et fjellveikryss med hotell, spisested og utsikt. Velfylte lunsjtallerkener flyr mellom bordene idet de hjulbårne suser om kapp nedover fjellsiden. Vi vandrere tar det imidlertid langt roligere.

Det kjennes absolutt ikke feil å avslutte dagen med et kveldsbad i Gardasjøen, etterfulgt av et glass med områdets røde drikke - og en skål til solen som synker ned bak et fjell i vest. (NTB Tema)