Ut på tur i 150 år

Fra gentlemansklubb og tømmerkoier – til folkebevegelse med arkitekturperler, trilleturer og fjellrock´n roll!

«Lad oss gjøre det let og billiget, at riktig mange kan komme og se, hva der er stort og vakkert i vort land».

I morgen, søndag 21. januar, er det 150 år siden den særdeles driftige handelsmannen og konsulen Thomas Johannesen Heftye samlet oslofiffen og stiftet foreningen som skulle revolusjonere det norske friluftslivet.

Heftye stammet fra en rik kjøpmannsfamilie fra Sveits som slo seg ned i Kristiania. De slo seg raskt opp på handels- og bankvirksomhet og var en av «de fornemme familier» i Oslo. Etter hvert ble de også store skogeiere, og kjøpte blant annet opp Frognerseteren. Thomas Heftye giftet seg også inn i en av landets rikeste familier, Meyer-familien.

– Heftye hadde en nærmest vulkansk personlighet, Han brant for veldig mye, og hadde alltid mange baller i luften, forteller forfatter Karsten Alnæs, som er i ferd med å skrive en 400 siders bok om stifteren, som kommer ut i oktober.

thomas hetfye

Thomas Heftye. FOTO: LUDWIK SZACINSKI/OSLO MUSEUM

Romantisk vandrer

For ikke minst var Heftye også hele livet en ivrig friluftsmann.

– Men han var en typisk romantiker. Han gikk ikke turer for å utfordre seg og lære, men han vandret mer av estetiske hensyn, for kontemplasjon, beundring og innsikt, forteller Alnæs.

Derfor kjøpte han en liten bondehusklynge på Sarabråten i Østmarka i Oslo, der Heftye-familien pleide å tilbringe seks uker hver sommer, med sine fem barn. Stedet ble også raskt et samlingspunkt for den nasjonale eliten, både forretnings- og vitenskapsmenn, politikere og kunstnere.

– Det var mange utrolig interessante personligheter som samlet seg her, blant annet Aasmund Olavsson Vinje, Ibsen, Bjørnson, Ole Bull – og malerne Tidemann og Gude. I tillegg hadde Heftye også besøk av mange kongelige. Kong Oscar var en god venn av Heftye, som var høyremann og en svoren unionist, forteller Alnæs.

«Fjellet» Østmarka

For borgerskapet var Øst- og Nordmarka kjent som «fjellmarkene», der damene også gjerne ruslet på tur iført skjørt, hatter og parasoller.

– Det var romantikkens oppfatning av naturen som dominerte på denne tida. Fjellet raget høyt, og sto for det «rene» og «norske». Og Østmarka, med sine skoger, bratte skrenter og røffe terreng passet godt inn i tidens bilde av «fjellet». I de første reiseguidene står at for eksempel at Nøklevann er et fjellvann, forteller Alnæs.

Derfor var det ikke vinternetter i Rondane eller bratte toppturer som sto på turmenyen for disse karene.

– Nei, noen ivrig fjellvandrer var Heftye ikke. Den første store fjellturen hans i 1859 ble egentlig en skrekkopplevelse for ham, med regn, bønder som tok seg altfor godt betalt og elendige hytter. Det er blitt sagt at det var da tanken om turistforeningen ble vekket hos ham, ifølge Alnæs.

Etter Vinjes død kjøpe Heftye imidlertid Eidsbugarden, og tilbrakte også tid her.

– Men han likte seg nok best i Østmarka, påpeker Alnæs.

Les også: Ville og vakre Utladalen

Nasjonal identitetsbygger

Selv om Turistforeningens 220 medlemmer det første året først og fremst var overklassemennesker fra Oslo-fiffen, var foreningen egentlig en veldig demokratisk bevegelse.

– Formålet var å åpne fjellet for alle og ha en lav kontingent. Den ble også nasjonal bevegelse, påpeker Alnæs, som viser til at foreningsdannelsen også kan ses som en del av nasjonsbyggingen på slutten av 1800-tallet.

– Den var med å bygge opp om en norsk identitet, gjennom å gjøre landet kjent for så mange som mulig, påpeker Alnæs.

De nasjonalromantiske strømningene hjalp også godt på turlysten. Før ble naturen ofte sett på som ugjestmild og farlig. I de nye maleriene ble den presentert som høystemt og storslått.

Naturen kom rett og slett på moten. Også engelskmenn og tyskere begynte å valfarte til norske fjorder, fjell og fosser.

Folkebevegelse

150 år senere er «gentlemannsklubben» blitt til en folkebevegelse. De nasjonalromantiske maleriene til hyttekos- og toppturselfier på Instagram. De siste 19 årene foreningens medlemstallet økt jevnt. Også i fjor, med 6,1 prosent, til 308.408.

– Nå har vi 57 medlemsorganisasjoner og et utall lokallag. Og ikke minst utrolig mange aktiviteter! Bare Oslo og Omegn DNT har ofte opptil ti fellesturer daglig – bare for seniorer, forteller seniorrådgiver Sverre Larssen, som har jobbet for DNT i 37 år, blant annet som generalsekretær og som leder av Oslo og Omegn DNT.

Trilleturer, klatrekurs, kajakk, friluftsflow-yoga, skredkurs, toppturer for flyktninger, geocaching og fjellrockfestivaler er andre av de tusenvis av tilbudene som foreningen nå tilbyr. Og med 220 avdelinger av Barnas turlag, bør rekrutteringen være sikret for kommende generasjoner – over hele landet.

– Historisk sett var jo turistforeningen et byfenomen. Det var jo akademikerne, kunstnere og vitenskapsmenn som «oppdaget» høyfjellet – fordi de hadde tid. Folk på landet jobbet ofte med hardt kroppsarbeid fra morgen til kveld, og ville naturlig nok helst hvile når de hadde fri, påpeker Larssen.

Arbeider-bevegelsen

Det tok mange år før foreningen mistet bypreget.

– Med landbruksvikarer og endrede samfunnsforhold, fikk etter hvert folk på bygda også bedre tid. Da sosialdemokratene kom til makten, fikk folk flest tre ukers ferie – og ledere, som Martin Tranmæl og Gerhardsen-familien, som gikk på tur, og inspirerte andre, forteller Larssen.

Han vokste selv opp med fjellferier.

– Og så tok jeg barna mine med ut på de samme turene, sier han, og påpeker at fjellturer ofte gir familier kvalitetstid sammen.

– Det er fortsatt mange traseer uten mobildekning. Så da har ungene foreldrenes fulle oppmerksomhet – og omvendt, spøker han.

Senk ambisjonsnivået

Samtidig advarer han litt overivrige foreldre.

– Det er ikke alltid ungene vil gå like lange og krevende turer som dem. Noen har kanskje godt av å senke ambisjonsnivået noe. Da blir turgleden større, påpeker han.

– Har utstyrshysteriet også tatt av litt av – folk går jo ofte med utstyr som er dyrere enn en sydenferie?

– Noen kan kanskje slappe av litt … Men liten en del av medlemmene våre ligger nok mer i sjiktet «idrettsutøvere». Og man kan ikke gå alle ryggene i Jotunheimen uten godt utstyr. Fjellsportdelen er jo også blitt stor organisasjon med mange lokalavdelinger, påpeker han.

Les også: Lettgåtte kremtopper Norge rundt

Turvaner i endring

Turvanene i fjellet har også endret seg.

– Før kunne folk gå i fjellet i to uker. Nå er det vanligst med to til sju dager. Og hvis det regner mer enn to dager, drar vi hjem. Reisen blitt så billig og enkel, forteller Larssen.

Men han oppfordrer folk til å holde ut og gå i litt lengre tid.

– Tankene roer seg gjerne først skikkelig omtrent på turdag fire, mener han.

Men fjellturer er nå blitt så populært at de også er i ferd med å bli et problem mange steder, som på Preikestolen, Kjerag, Trolltunga og Besseggen. – Noe kan møtes med økt tilrettelegging, klopper og steinsetting. Noen områder tåler også ferdsel bedre. Det gjøres også mye for å informere vandrere før de legger ut, så det skal bli færre redningsaksjoner. I tillegg må vi kanskje slutte å markedsføre de mest populære og utsatte stiene, og heller vise fram mange av de andre perlene. De er jo ikke mindre fine turer – bare mindre kjent, påpeker vandreren, som selv har begått nesten hele Norge – bortsett fra Setesdalsheiene og Rogaland.

ArkitekTURist

Selv om den typiske Turistforeningshytta fortsatt er en lun tømmerkoie, har mange moderne varianter dukket opp de siste årene.

– Tidligere har DNT i stor grad basert seg på lokal byggeskikk. Preikestolhytta i Stavanger var en av de første med ny arkitektur. Men så fikk den veldig god omtale og ble veldig populær. Det inspirerte mange foreninger, som også oppdaget at mange av de nye byggemetodene ofte til og med var billigere, påpeker Larssen.

I dag er mange av de nye hyttene, som Rabothytta i Hemnes og Skåpet i Rogaland blitt publikumsmagneter.

– Men det er jo ikke til å stikke under en stol at mange i foreningen har hatt litt forskjellig syn på dette! sier Larssen, som innrømmer at han selv ikke alltid har vært blant dem som «har ivret for det mest moderne».

– En gang fikk jeg beskjed om at «hadde det stått på dere, hadde vi bodd i huler ennå», av en kjent arkitekt som kom med et utkast til den nye hytta på Skogadalsbøen, humrer han.

– Men jeg ser jo at det er spennende løsninger. Det er flere som drar til disse nye hyttene, som på Høgevarde, enn før – og ikke minst skaper hyttene en lokal stolthet, sier Larssen, som forteller at det kommer en ny hytte med moderne vri ved Fuglemyra i Nordmarka i Oslo, med byggestart til sommeren.

Les også: Turistforeningens nye arkitekturperler

Forening i forandring

Foreningen har forandret seg mer på de siste 30 årene, enn på de første 120, mener han.

– Og det i en forening som egentlig ikke er veeeldig opptatt av forandring i utgangspunktet. Det tok tre landsmøter for å bli enige om reglene for Barnas turlag i sin tid, sier han og ler.

– Jeg tror forandringsvilligheten er blitt større nå, ja!

Også på hyttekjøkkenene har det skjedd en liten revolusjon. Et landbruksdepartementstøttet prøveprosjekt om å innføre mer lokalmat for noen år tilbake, kom for å bli.

– Nå får du utrolig god lokalmat mange steder, inkludert både røkt og gravet ørret fra lokalvann og melk fra gårder i området, sier han.

Men ett sted går grensen.

– Folkehelse er bra og viktig. Men vårt formål er – og skal være – gode opplevelser. Vi skal aldri begynne med tredemøller og innendørs treningsanlegg! avslutter Sverre Larssen.

Les også: Fantastiske vandreturer på Senja

Private givere

I dag er det mer enn 536 turistforeningshytter landet rundt. Eiendomsbaronen Olav Thon er en av flere privatpersoner som har bidratt med mye penger for å bygge dem.

– Jeg har vel gjennom Olav Thons DNT-stiftelse og andre gaver bidratt med rundt 120 millioner til mer enn 100 hytter, sier Olav Thon til Dagsavisen.

Bidragene kommer i tillegg til foreningens egne dugnadstimer, spillemidler og lokale midler.

– Og så ser det jo ut til at jeg kanskje må skjøte på litt med en bursdagsgave, men det får bli en overraskelse, sier eiendomsmagnaten lurt.

I løpet av sitt lange liv kan Thon skryte av å ha besøkt majoriteten av Turistforeningen hytter.

– Jeg hadde en gang i livet en plan om å besøke dem alle. Men de siste årene har det jo, mye takket være meg selv, kommet så mange nye hytter, at det har jeg ikke rukket, humrer 95-åringen, som tilbrakte mye av barndommen i Hallingdalsfjellene.

– Jeg har siden vandret i fjellene i blant annet både Alpene, Afrika, Rocky Mountains i USA, New Zealand og på Island. Men ingenting er som den unike og mektige norske naturen. Det er noe helt spesielt med den norske fjellheimen. Å vandre langs elver og fjellvann. Jeg har nesten alltid vandret alene, men jeg har aldri følt meg ensom. I fjellet finner vi kanskje litt tilbake til noe av urmennesket i oss selv, sier Thon.

Som til tross for sin store formue, elsker det enkle, gode liv. Derfor støtter stiftelsen kun selvbetjeningshytter.

– Jeg tror at selvbetjeningshyttene har en stor del av æren for at det har gått så bra for Turistforeningen, mener Thon, som heller ikke er altfor glad i forandring.

– Noen sier at vi skal få inn nye arkitekter som synes at hyttene skal bygges inn som en del av fjellet, eller mer se ut som steinplater som har blåst oppå hverandre. Selv om noen løsninger kan være morsomme, synes jeg at hyttene skal være praktiske og se ut som hytter har gjort i århundrer. Det er en grunn til at de er bygget som de er. Derfor står det også i stiftelsens vedtekter at hyttene vi gir bidrag til fortrinnsvis skal «oppføres i tradisjonell, norsk stil».

Verdens største utebursdag

I morgen, søndag 21. januar, skal 150-årsjubileet feires med en rekke arrangementer i hele Norge.

– Da skal vi feire verdens største utebursdag med mer enn 150 bursdagsfeiringer over hele landet, forteller kommunikasjonsrådgiver Mari Stephansen i DNT. 
Spesielt morsom blir feiringen på Sarabråten i Østmarka, der Thomas Heftye samlet tur-eliten som stiftet Turistforeningen i 1868. Her oppfordres du til å ta med deg bestefars gamle treski og ta på deg de gamle vadmelsbuksene, og bli med på skirenn med historisk sus! Det blir også morsomme aktiviteter for folk med både gammelt og nytt utstyr – i alle aldre. 

Sjekk komdegut.dnt.no for å se hva som skjer i ditt lokallag.

Hva har Turistforeningen betydd for deg:

Olav Thon på Sæteren gård

Olav Thon. Foto: Kari Merete Horne

Olav Thon, forretningsmann og bidragsyter

Jeg har vært fjellvandrer helt fra fireårsalderen hjemme i Hallingdalsfjellene, og har alltid hatt en stor glede av å gå ute i den mektige norske naturen. Der fikk jeg en sterk følelse av hvor verdifullt det er å ha en god og trygg tilknytning til naturen. I løpet av mitt liv har jeg besøkt majoriteten av Turistforeningens hytter, og vandret i hele Norge. Men jeg er kanskje litt ekstra glad i Skarvheimen, med Geiterygghytta, Finsehytta og Jondalshytta. Da jeg skulle avsette noen midler, var det derfor naturlig å DNT fikk sin gode andel.

Ole Paus, visesanger

Jeg er faktisk livsvarig medlem! Turistforeningen har vært der hele tida og lagt landet åpent for meg! Dessuten er jeg glad i sånne foreninger som ikke plager deg. For det som er så fint med Turistforeningen, er at den er når man trenger den – når man vil til fjells og oppdage landet, og oppdage seg selv. Og så er jeg glad i sånne immaterielle verdier som tillit. Glad i at de har hytter der alt står klart, og at de stoler på at man gjør opp for seg før man går.

Kristin Krohn Devold, tidligere generalsekretær i DNT og nå direktør for NHO reiseliv.

Jeg er vokst opp i Turistforeningen med foreldre som medlemmer, og med hytte-til-hytte-turer i Tafjordfjella og Sunnmørsalpene som faste årlige innslag. DNT har gjort «tur» til kultur og til en del av nordmenns særegne identitet. Turkultur med sekk og niste, og fellesskapsopplevelser på trange hytter, har lært mange av oss mye. Kanskje vi burde bruke mer av denne gode turskikken i byen ...?

 

Karsten Alnæs, forfatter

Jeg har vært medlem fra jeg var ung. Turistforeningen åpnet fjellet for meg, og jeg har gått veldig mye på tur sammen med min kone, i mange av de flotteste fjellterrengene våre, som Trollheimen, Jotunheimen, Rondane og Vestlandsfjellene. Gjennom sin informasjon har Turistforeningen lært meg veldig mye om fjellet og gitt meg mye inspirasjon.