Kultur

Turtopp

På vei inn mot Everest Base Camp i Nepal vandrer du ved noen av verdens høyeste fjell, samtidig som du kommer tett på sherpakultur og buddhistiske 
tradisjoner.

- Some candy or a sick bag?, er den noe merkelige velkomsthilsenen fra flyvertinnen vår.

For min egen del er sistnevnte definitivt mest hensiktsmessig, da det umiddelbart blir tydelig at det å fly en knøttliten Twin Otter fra Katmandu til verdens farligste flyplass, Tenzing-Hillary i Lukla, ikke akkurat har positiv effekt på brekningsrefleksen. Men heldigvis går flyturen fint. Pilotene gjør en smertefri landing på den 460 meter korte flystripen, som for sikkerhets skyld er lagt i 12 graders stigende helling for at flyene ikke skal kjøre rett inn i fjellveggen.

- Welcome to Lukla and the beautiful Khumbu region, sies det over anlegget, i det vi setter takknemlige føtter på fast jord.

La eventyret begynne

Legendariske fjell som Nuptse, Lhotse, Ama Dablam og ikke minst selveste Mount Everest er bare en håndfull av toppene man får se på den drøyt to uker lange vandringen fra landsbyen Lukla og inn til Everest Base Camp og tilbake. Faktisk er det nesten 250 topper på over 6.000 meter bare i den nepalske delen av Himalaya. Ergo er det ikke rart at strekningen inn til base camp stadig omtales som en av verdens mest spektakulære. På min reise er jeg i et følge på 14. Og vi er langt ifra alene.

- Rundt 40.000 turister vandrer inn til Everest Base Camp hvert år, forteller guiden vår, Jange.

Jo lenger inn i Khumbudalen vi kommer, jo mindre overrasker egentlig det høye tallet. For det er ikke bare spektakulært her. Himalaya må være det vakreste sted på jord.

Sherpafolket

I Lukla blir vi møtt av sherpaene som skal følge oss på resten av turen. Sherpa er betegnelsen på et folkeslag i Himalaya og ikke nødvendigvis synonymt med bærer, slik mange tror. Sherpafolket bor på over 3.000 meter i Khumbudalen, men det er mange ungdommer fra lavlandet som også reiser opp hit for å tjene penger på turistnæringen.

- Vi forsikrer oss alltid om at bærerne våre er over 18 år, forteller Jange.

Han forteller at det tidligere var kultur for å bruke unge gutter ned i 14-årsalderen som bærere, men at alle seriøse turaktører nå forsikrer seg mot å benytte barnearbeidere. Han forteller at han selv jobbet som bærer i fire år før han steg i gradene til fjellguide.

- Barn fra bærerfamilier begynner å bære ting med hodet allerede fra de er 5-6 år. Før skolen startet klokken ti, hjalp jeg gjerne mamma med å bære mat til dyrene våre. Så bar jeg igjen etter skolen, forteller han.

Kort levealder

Bærerne som følger oss, seks stykker fordelt på 14 turister, bærer mellom 10 og 30 kilo hver. Jange forteller at de fleste bærere kan bære opp mot 60 kilo.

- Det verste er å være bærer på teltekspedisjoner, for da må man frakte alt av vaskefat, mat- og matlagingsutstyr, telt og bagasje. Det føles som en ferie å bære for en hytte til hytte-gruppe etter det, sier han.

Sherpafolket og andre bærere i regionen har kort forventet levealder, på rundt 55 år, på grunn av kombinasjonen av fattigdom, kroppslig slitasje med tilhørende helseproblemer og manglende medisinsk behandling. Allikevel er forholdene i Khumbudalen langt bedre enn i mange andre områder i fattige Nepal, takket være pengene turistene legger igjen.

- Nå finnes det et sykehus her, beliggende på 4.371 meter, og vi har bedre klær og spiser mer variert kost enn vi gjorde før, forteller Jange.

Luftige gleder

På veien opp mot sherpafolkets hovedstad, Namche Bazaar, forserer vi frodig granskog, krysser fryktinngytende hengebruer og møter på de første av utallige jakokser, alt mens vi stiger flerfoldige hundremeter hver eneste dag. Den mest beryktede av hengebruene, Hillarybrua, henger så høyt over Dudh Kosi-elven at jeg føler jeg nærmest svever idet vi vingler oss over de 600 meterne den strekker seg. Det er fremdeles frodig og grønt rundt brua, men etter Namche venter snart snø og langt hardere klima.

- Djam djam!

Ordene, som på godt norsk kan oversettes til «allé allé», kommer til stadighet fra Jange, som vil ha oss videre opp og fram mot målet. De første dagene vekker oppfordringen kun iver og vandrelyst, men det er bare å innse at formkurven har en tendens til å synke parallelt med antallet stigende høydemeter.

Alle symptomer på høydesyke forsvinner heldigvis på magisk vis idet vi endelig kommer oss fram til Base Camp på 5.360 meter. Omgitt av flerfoldige 6.000-meterstopper og stående ved foten til selveste Mount Everest, er det umulig ikke å bli rørt.

Som et lekefly

Turen ned igjen føles lekende lett idet CO2 må vike for oksygen i blodet. Denne gangen har jeg også forberedt meg med valium idet vi svever bort fra fjellklippen, nedover mot Katmandu, etter 15 dager i fjellet. Jeg vet ikke om det er beroligende farmakologi, den tynne fjelluften eller skrekken over nok en gang å befinne meg i et lekefly, men jeg tar meg i alle fall i å gråte. Føttene føles langt ifra like takknemlige idet de treffer bakken i Katmandu som de gjorde i Lukla. Aldri har jeg ønsket meg så sterkt tilbake til en Twin Otter.

reise@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen