Tirana i grålysningen

Framtidens Tirana tegnes ikke med gråblyant på millimeterpapir, men med fargestifter.

TIRANA (Dagsavisen): Treet på det brede fortauet kaster skygge over bygningen og trappen, som går bratt og smal i 13 trappetrinn ned i kjelleren. Her nede er det mørkt. Veldig mørkt. Noe stikker ut fra veggene innover i lokalet. Det er nesten umulig å se. Med ett starter en høy dur. Lyset kommer på i taket og øynene blunker febrilsk for å tilpasse seg hyllemeter på hyllemeter med sko i alle farger og fasonger. Velkommen til skoparadiset.

– Det er ikke dumt å være naboland til Italia når det kommer til tilgjengelighet på fine sko, blunker den unge skoselgersken med knallblå øyeskygge. En av de få motene albanerne fortsatt tviholder på fra kommunisttiden.

Isolasjon

– Det eneste vi ikke kan tilby er elektrisitet hele døgnet, roper servitøren gjennom duren av aggregatet på fortauet utenfor. Innenfor hjelper ikke det høye stemmeleie på kafeens gjester for den som vil ha ro og fred heller, for her dominerer samtalene og engasjementet for landets utvikling, rausheten og omsorgen for hverandre og gjestfriheten for de besøkende.

Albanerne jobber hardt, hver eneste dag, for å komme videre. For å åpne opp for hverandre etter år med kommunistisk maktapparat og overvåking med hemmelig politi. Og for å åpne seg opp mot verden.

For landet som i mange hundre år var en del av Det osmanske riket meldte overgang til kommunismen og erklærte seg som folkerepublikk i 1944. Hovedfienden var Jugoslavia, og kineserne var i mange år Albanias viktigste internasjonale allierte. Mao Zedong kalte sågar Albania «Sosialismens fyrtårn i Europa».

Men da kineserne begynte å tilnærme seg jugoslavene på 70-tallet, forsvant Albania inn i en nesten total isolasjon. På slutten av 80-tallet gikk økonomien stadig dårligere. Staten maktet ikke å opprettholde sine massive subsidier til folket og næringslivet. I 1990 brøt folkerepublikken sammen.

Rom-rydding

Mesteparten av storindustrien ble lagt ned, og i byene ble det brått massearbeidsløshet. Fortsatt er Albania kanskje Europas fattigste land. Hver fjerde albaner lever under fattigdomsgrensen, og arbeidsledigheten er skyhøy, men det betyr ikke at det ikke jobbes.

For det ryddes, kostes og males, vaskes, strykes og serveres i Tirana. Også rom-folket, som over hele Europa skaffer seg stadig dårligere rykte som tiggere og tyver, jobber som helter i Tirana.

– De rydder og samler skrot dagen lang for å brødfø seg og familiene sine om kvelden, forteller hjelpearbeider Anduena Shkurti i Redd Barna i Albania. Hun besøker ofte slumstrøkene med rom-folk ved utkanten av Tirana. Her jobber Redd Barna med blant annet skolegang for barna.

– De er også landets framtid, sier hun.

Innover mot sentrum ligger Tiranas Chinatown med kineserne som kom til landet i forrige århundre. Vel inne på den historiske Skanderbeg-plassen hvor nasjonalhelten Gjergj Kastriot Skanderbeg troner til hest står bilene like tett som Skanderbegs soldater en gang sto for å opponere mot Det osmanske riket.

– Jeg husker at det bare var noen hundre biler i Tirana, flirer Anduena Shkurti. Bilene var i statlig eie, for privatbiler var ikke tillatt i Tirana.

– Det er ikke mer enn 15-20 år siden, legger hun til.

Lilla og gul

Folketallet i Tirana har steget kraftig de siste tjue årene, fra rundt 300.000 til det dobbelte i dag. Men det er fortsatt plass å bevege seg på. Det har den populære ordføreren og kunstneren Edi Rama sørget for. I februar i fjor ble han gjenvalgt for tredje gang. Berømt for å gjenreise troen på at politiske systemer faktisk kan fungere til alles beste, og for å meie ned dårlige bygårder for å bygge nye – omringet av bedre veier og parker.

– Det er vanskeligere å reparere et gammelt hus enn å bygge nytt, særlig om det gamle ble bygget på feil måte, har han sagt i et intervju med tydelig henblikk på Albanias politiske fortid.

Ordføreren, som var kunstprofessor i Tirana under kommunismen, er også berømt for fargelegge Tiranas tidligere grå bygninger i sterke farger som favorittfargene lys gul, grønn og lilla. For dette har han blitt beskyldt for kun å drive kosmetiske inngrep i innbyggernes hverdag av sine politiske motstandere, men innbyggere flest er fornøyde og stolte over

– Det har vært en mangel på utdannelse, tradisjon, erfaring og samfunnsfølelse i dette landet. Etter kommunismen har vi manglet en følelse av å høre til her. Det har vært et sinne mot alt som hadde med staten å gjøre fordi det ble opplevd at staten var en fiende blant folk flest, sier Rama som insisterer på at han tar sin oppgave på største alvor.

– Å være ordførere i Tirana må være den mest spennende jobben i verden, fordi jeg må være kreativ og kjempe for det gode hver dag. Det må være den høyeste formen for konseptuell kunst, mener Rama.

Hemmelig

På gateplan skapes det kunst hver dag, enten det er nye måter å overleve på som å hente et ødelagt kjøleskap for å selge det til en skraphandel, som å bygge ly i en havarert BMW, som å yte stor service ut av lite, og å gjøre plass til utenlandske gjester og investorer.

Det er ikke mange hoteller og kontorbygninger ennå i Tirana, men det bygges for framtiden både her og langs kysten nedover mot Hellas hvor man finner perler av noen landsbyer og prisene på ferieboliger på stranden ligger rundt 5.000 kroner kvadratmeteren. Godt hjulpet av Verdensbanken begynner også veiene fra Tirana til disse landsbyene å bli framkommelig. Langs veiene planlegges det nye leiligheter og hoteller.

Noen sier at Albania fortsatt er den største og best bevarte hemmeligheten i Europa. Også når det kommer til turisme. Det er også samtaletemaet blant turistene på den flunkende nye flyplassen oppkalt etter Mor Teresa i Tirana. Men turistene er det ikke mange av. Ikke ennå.

Nye Tirana reiser seg og oljeindustrien gjør et nytt forsøk etter at folkerepublikkens sammenbrudd og kutt i statlige subsidier stengte landets oljepumper.

Man søker ly der man kan, og i Tiranas slumstrøk kan en BMW med vindussprosser bli en luksusbolig.

Kommunismen ruster i Albania, landet som ble kalt «sosialismens fyrtårn i Europa» av selveste Mao Zedong.

På ti år er tallet på innbyggere i Tirana doblet. Det tærer på vannressursene. Derfor er det sjelden vann i kanalen, som går gjennom den albanske hovedstaden.