Surtassing på tur

– Iiiiiiiiaaah! Herreguuuuud! FOR et kick!

Vi har akkurat landet på bakken etter å ha løpt ut fra en fjellskrent i Pokhara i Nepal, og seilt gjennom luften i et kvarter, med bare luftige oksygenmolekyler og kråker mellom oss selv og evigheten. Pluss et syltynt stoffstykke som beskyttelse mot den visse død. Livredd? JA!!! Hele tiden!!!

– Jaha, fikk du kick?

Svensken, som nettopp har landet ved siden av, er redaktør for et sportsmagasin, verdensvelbevandret og -beløpt (det er ju trailrunning som er grejen nu). Men å teste paragliding, det hadde han aldri gjort før.

– Jaha, lite heftigt var det ju, men kick. Neeei …, sier den samme karen (som heller ikke synes at det var noe spesielt med å vandre gjennom de fine landsbyene i fjellnepal: «Dom ser ju ut som samma sak i hela Asien ...»).

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fattige fjellfolk er fattige fjellfolk, lissom.

Og jammen henger ikke tredjemann i paragliderfølget seg på, en gråskjegget canadier på en «endelig-skal-jeg-få-realisere-meg-selv-tur» i Nepal (mens kona for øvrig selvrealiserte sin egen drøm på en spanskkurs i Andalucia, med sol, sangria og señoritos).

– Well, it was … nice! It is very cheap here, so I just had to do it, sier han.

Been there, done that. Check.

Og han nøyer seg ikke med det. Litt senere, i bilen:

– Nepal er jo ikke hva det var før, jeg er litt skuffet, jeg. Folk snakker jo engelsk, til og med! Og nå kan du jo gå hvor som helst og få fiksa hva som helst! Og spise pizza! Dessuten har de jo asfaltert gatene! Det var myyyye mer spennende for 30 år siden, da ante du aaaldri hva du fikk på matfatet, hahaha.

Bortsett fra dal bhat, da, for det var omtrent det eneste du kunne oppdrive, tenker jeg irritert i mitt stille sinn.

Surtassene, de som har sett mer, vet mer og vært med på mer på noe enda finere og mer spennende, eller synes at alt var så mye bedre før, møter du overalt når du er ute og reiser. Andre surtasser synes at alt er for varmt, for kaldt, for sterkt, for mykt, for hardt eller ser ut som hundemat. De minst erfarne av dem er også gjerne livredde menneskene som bor der, og har en dyp og inngrodd skepsis til verden (derfor bør de også bare bli igjen hjemme).

Derfor elsker jeg å reise med førstegangsturistene og gladtøsene. Eller de skikkelig erfarne, som elsker stedet og brenner for å vise det fram. Så vi kan dele opprømtheten og små skakke hverdagsgleder, som å se en gubbe labbe av gårde med to flaksende høner over en gyngende hengebru (ouuuæh!), sånn plutselig på en mandag morgen i januar. Eller være litt gladlivredde sammen, når vi gjør noe vi overhodet egentlig ikke tør – eller bør.

Del reisegleden, dere. Og vennligst hold surtasseriet for Dem selv.