Kultur

Samles om 
kunsten

LONDON: Før var det et forslummet og forlatt fabrikkområde. I dag huser Hackney Wick «den høyeste kunstnerkonsentrasjonen i Europa».

Ikke bli bekymret hvis en alpeluekledd franskmann passer deg opp i et spraymalt smug på Londons østkant. Såframt han utstyrer deg med smilemunn i papp og fisker fram kamera, er du simpelthen blitt «monalisifisert» - og en del av nettkunstprosjektet hans som involverer tusener.

- Sånn skaper jeg en forbindelse mellom alle verdens mennesker og kulturer, hevder Jef Grande, også kjent som Le Jocond.

At han har valgt seg grensetraktene mellom bykommunene Hackney og Tower Hamlets for egenlanseringen i Storbritannia, er ikke tilfeldig. Her føler han seg hjemme.

- Jeg leste et sted at strøket har den høyeste kunstnerkonsentrasjonen i hele Europa. Og for en atmosfære som rår! utbasunerer han mens gallerigjester og generelt skuelystne stryker forbi i høstsola.

- Det er mye kulere enn i Paris, hvor de gamle kunstnerkvarterene dessverre er blitt temmelig triste og turistifiserte.

Klassereise

Blogger av typen Destination Hackney liker å skryte av at det er rekordtett mellom de kreative i det historiske industriområdet ved River Lea. Før var det først og fremst fattigslig. I 1899 beskrev samfunnsviteren og filantropen Charles Booth befolkningen som «laveste klasse, ondsinnet, semikriminell».

I dag er «moteriktig, hipp, partyklar» en mer nærliggende karakteristikk. Særlig i helgene er utelivsinnrykket nemlig påtakelig.

- Jeg har bursdag i dag! stråler Alex Peake, som aldri var i tvil om hvor hun skulle feire.

- Verken Soho eller Islington kan måle seg hva gjelder «edgy vibe», fortsetter hun til bekreftende nikking fra venninnen Lieve Beumer.

Noen selskaper må du riktignok være spesialinvitert for å få delta i.

- Trikset er å komme seg på e-postlista til «warehouse»-festene som forflytter seg fra lagerhall til lagerhall, røper lokalorienterte Jennifer Lon.

Dukker opp

Ikke minst byr Hackney Wick på en gyllen anledning til å studere «pop-up»-fenomenet, altså mer eller mindre seriøse businesser som glimter til og så forsvinner igjen. En original variant er stuntsjappa som oppfordrer kundene til å spjåke seg ut Hollywood-style, for så å avfotografere dem og selge polaroide suvenirer.

- Vi fikk ideen i går, forteller polske Natalia på vegne av fire driftige damer som virkelig gjør butikk når det lir mot kveld.

Blant dem som biter på, finner vi to søstre fra Tyskland. De er skjønt enige om at Hackney Wick er anbefalelsesverdig både for fastboende og tilreisende.

- Vibrasjonene er helsprø, rapporterer Julia Klein storøyd og storfornøyd.

Andre griper muligheten til å bli kunstner for en dag ved hjelp av lerretene og krittavlene som er spent og satt opp.

- Jeg uttrykker min frustrasjon, forteller Elena Damiani, men flirer såpass godt av utsagnet at det er tydelig hun fleiper.

- Jeg tenker mest markedsføring og fører opp websiden min, tilstår Enrico Buratto og flirer med.

I endring

I likhet med resten av det utvidede East End fikk «The Wick» en ansiktsløftning under oppkjøringen til 2012-OL. Rent imagemessig skader det heller ikke at Hackney WickED-festivalen er blitt arrangert jevnlig siden 2008, med alt det medfører av mat, musikk og annen moro.

Det er klart, enkelte mener nabolaget fort står i fare for å miste noe av sjarmen og appellen.

- Det er det samme som skjer overalt, sukker galleristen Chris Mowbray.

- Kunstnere flytter inn fordi husleia er lav, siden følger alle andre etter fordi det virker spennende. Nå skor landlordene seg på utviklingen.

Emma Ibbetson skriver under på det etter å ha gjenvekket sin ungdoms vår med dattera Edie på slep.

- Jeg pleide å dra mye hit for en del år siden. Det er veldig forandret, konstaterer hun.

- Det har «alltid» vært mange kunstneriske og kreative sjeler i sving. Forskjellen er at det plutselig føles mer - hva er ordet - profesjonelt? 
(NTB Tema)

Mer fra Dagsavisen