Road trip i Namibia

– Pass dere for store dyr, hull i veien, skarpe steiner, og kjør for all del ikke etter mørkets frembrudd, smiler Devon-Lee Compian i African Tracks, mens vi undertegner forsikringen som omfatter ødelagte dekk og knust frontrute.

Hun har akkurat gitt oss en hurtigveiledning i hvor vi finner reservedekkene, jekken, spaden og øksa. Så overleverer hun de to kassene med kjøkkenutstyr og propanbrenner, og til slutt en demonstrasjon av hvordan vi monterer teltet på taket av den firehjulsdrevne Toyotaen.

– Husk at her i Namibia er det venstrekjøring, avslutter hun, der vi som sneglen, med hus på taket, kjører prøvende ut på hovedveien.

Les også: Safari i særklasse - i Zambia

Utfordrende veier

Etter litt kløning med venstrehånden, får vi endelig bilen i første gir og ruller nølende ut i venstre kjørebane med den robuste doningen. Men til forskjell fra sneglen er vi snart oppe i anstendige 120 kilometer, fartsgrensen på asfaltert vei. Windhoek, landets geografiske midtpunkt og hovedstaden i et av verdens tynnest befolkede land, ligger snart i bakspeilet.

Nå venter mil etter mil med grusvei, saltvei og mulige oversvømte strekninger. Det er nemlig regntid i Namibia når vi besøker landet. Savannen strekker seg uendelig i alle retninger, like grønn som engene i norske bygder tidlig i juni.

Det er på disse øde veiene vi skal passe oss mest, ifølge bilutleierne: Her er det manglende forståelse av den varierende veibanen og kollisjon med store dyr som utgjør farene, ikke andre bilister.

Ensom veikro

Vi setter kursen mot sør, til Naukluft nasjonalpark i Den namibiske ørkenen. Snart er struts, store flokker grasiøse oryx-gaseller, de mindre springbukkene, steinbukkene og kuantilopene like vanlige å se som sauer og kyr hjemme.

Vi er nesten alene, og når det av og til kommer en bil, er det naturlig å hilse. Ideen om at det kan dukke opp en veikro, bensinstasjon eller noen små husklynger med ujevne mellomrom, må vi snart parkere. Det vi tror er sivilisasjon, viser seg bare å være konturene av fjell i det fjerne, en klynge trær eller bølgende sanddyner.

Først etter mange timer dukker stedet med det særdeles passende navnet Solitaire opp, en liten prikk på kartet som tilbyr forfriskninger, drivstoff, toalett og en «bottle-store».

[ Les også: Strandparadiset Sri Lanka ]

Røde sanddyner

Til slutt kommer vi fram til campingplassen som ligger ved inngangen til nasjonalparken, som er kjent for å ha noen av verdens høyeste sanddyner, som er formet av vindene fra Atlanterhavet.

Ved første stripe av dagslys oppstår det hektisk aktivitet i leiren. Mange vil komme seg fortest mulig til «Dyne 45», for å få med seg soloppgangen. Navnet skyldes sanddynens plassering, 45 kilometer fra inngangen til parken.

Vi går ikke alene, der vi strever i løs, oransjerød, jernoksidet sand–som er svimlende fem millioner år gammel. Alle vi opp nå, før sola vender tilbake til denne delen av kloden og om noen timer vil sørge for uutholdelige førti pluss.

På toppen, 80 meter lenger opp, belønnes vi med utsikten til bølgeformede og evig foranderlige sanddyner med farger som spenner fra dyp terrakotta til blek rosa. Så vakkert, men samtidig så barskt.

Den siste veibiten inn til selve Sossusvlei er strengt forbeholdt firehjulstrekkere. Det er morsomt å prøve seg på sandslalåm–helt til vi plutselig sitter bom fast i den løse sanden, som er like umulig å komme løs fra som dyp norsk løssnø. Krabbegiret blir til slutt redningen, som gir akkurat tilstrekkelig kraft til at sanden slipper oss løs.

Tåkete badeby

Etter milevis på monotone, snorrette veier gjennom ørkenen der vei og sanddekket landskap nærmest flyter sammen, dukker Namibias fjerde største by, Swakopmund, opp.

Her ender ørkenen brått i et kaldt, oppisket Atlanterhav. Temperaturen har falt 20 grader, det er tåke. Det virker nesten litt absurd å plutselig snirkle oss gjennom bygater med jugendarkitektur og gatenavn som Kaiser-Wilhelm-Strasse. Her er nemlig arven fra den tyske kolonitiden er høyst levende.

En kveld på Alte Brauerei forsterker inntrykket, her spises det eisbein og skåles på tysk med sjenerøse ølseidler. Dette er Namibias badeby, til tross for at temperaturen sjelden er mye over 20 pluss og badevannet kaldt, selv for nordmenn. Interessant og litt forvirrende. Er vi i Afrika eller ved Østersjøkysten?

[ Les også: Stjernesjøen i Malawi  ]

Etosha

Nedkjølte tar vi fatt på veien nordover, til landets mest berømte nasjonalpark, Etosha. Den er på hele 23.000 kvadratkilometer, og den parken der det er lettest å se elefanter, neshorn, sjiraffer, sebraer og løver.

– Ingen droner eller våpen i bagasjen?

Det er full passkontroll ved Galton Gate, den ene av parkens to innganger.

Vi overbeviser vaktene om at vår eneste hensikt med besøket er å se etter dyr og kan vise til bestilt overnatting. Bare noen kilometer inn i parken belønnes vi i rikt monn. Først spankulerer tre sjiraffer over veien rett foran oss, og like etter må vi bremse for en flokk sebraer. «Forlat aldri bilen», står det på skilt med jevne mellomrom. Hva gjør vi om vi punkterer her, tenker jeg, og er ikke klar for å bli løvemat.

Olifantrus, den lille campingplassen med plass til bare åtte biler, har oppgitt at inngangen er åpen mellom det litt upresise «soloppgang og solnedgang». Vi triller inn i god tid, og med like hele dekk, gjennom den doble jernporten, og ser det høye, elektriske gjerdet som rammer inn området der vi skal sove. Også her får vi tilvist en liten plass under et skyggefullt tre, et ildsted og en kran med kaldt vann. Do og dusj er i et felleshus midt på plassen.

Snart er bålet tent, teltet montert, campingbordet dekket og stjernehimmelen trer fram i all sin prakt.

Sakte-TV

Neste dag er det bare én ting å gjøre, nemlig å benke seg til i utkikkstårnet ved vannhullet, og speide ut over savannen.

Det skjer ingenting. Etter en time, fortsatt ingenting. Etter et par timer har en flokk kuantiloper slukket tørsten og løpt videre, mens et par oryx-bukker har slåss om en ku. Den ene slikker fortsatt sine sår, mens den andre har forlatt scenen. Det er fascinerende, men etter møtet med sjiraff og sebra vil vi ha noe mer!

Tiden snegler seg av gårde, og jeg tenker på at jeg må inspireres av naturguruen David Attenboroughs tålmodighet.

Så, etter fire timer skjer det, noe stort og grått kommer sakte inn fra venstre. Kan det være ..? Jo, det er selveste den afrikanske elefanten! Fem-seks tonn holder stø kurs rett mot tårnet og plasserer seg midt i vannhullet, rett under oss. Hadde den vært i dårlig humør, kunne den slengt snabelen opp i tårnet og hentet oss ned, men den er heldigvis vegetarianer og bare tørst.

Sebrabiff

Tilbake i Windhoek ender en som de fleste andre besøkende på Joe’s Beerhouse. Her er det mulig å starte eller avslutte en safari med å smake på dyrene. Det er sebra, oryx eller springbukk-biff på menyen, om da ikke krokodillekjøtt frister. Kortreist og økologisk.

Det ble ikke noe løve og neshorn på oss denne gang–men det betyr at det må bli en neste gang. Men da vil vi tilbake i den tørre årstiden, når det er lettere å se dyrene, som må komme til vannhullene for å drikke!

Les også: Eventyrlige Kappadokia