Tekst og foto: Eva Paulsen
Narkotikakarteller, geriljakrig og verdensrekord i drap og kidnappinger har ikke akkurat hjulpet på Colombias omdømme. Men politisk engasjement og vilje til endring har gjort underverker for Sør-Amerikas versting det siste tiåret. Og det har blitt lagt merke til. Turismen har skutt fart og økt med enorme 300 prosent.
Sykkel slår buss
I dag figurerer Bogotá på listene over de heteste reisemålene. En av de morsomste måtene å oppleve byen på er med en tur på ciclovía. En sykkelvei som oppstår hver søndag, når 120 kilometer veibane stenges for biltrafikk og gir plass til tohjulinger i stedet.
Det har Mike Ceaser gjort business av, med Bogotá Bike Tours.
– Med sykkel kan du bevege deg over mye større områder enn til fots, og se mer, sier Mike, som tidligere var journalist i San Francisco, men nå har bodd i Sør-Amerika i mange år.
Perfekt temperatur
Vi møtes i La Candelaria, det fargerike kolonikvartalet der Bogotá skal ha blitt grunnlagt på 1500-tallet. Gruppa, som teller seks personer, får utdelt hver sin sykkel og hjelm, og snart ruller vi ned en bratt, brusteinsbelagt bakke. Været er perfekt, rundt tjue grader og sol, som det som oftest er i Bogotá.
– Ikke snø. Dette er herlig! jubler John Henderson fra Canada.
Før Maryan Mendoza, som sykler ved siden av, strør skår i gleden. Som colombianer kjenner hun sitt klima:
– Det blir regn i ettermiddag, bare vent!
Folkefest
Som en synkronisert fiskestim svinger vi inn i trengselen på den sentrale promenadegata Carrera Siete. En vanlig søndag i Bogota ligner en liten folkefest. Tretti prosent av befolkningen – nesten to millioner mennesker – tar turen nedover ciclovía´en hver uke.
Vi svinger av opp en liten bakke. Den er ikke så bratt, men den tynne luften nærmere tre tusen meter over havet gjør seg raskt merkbar.
Vi triller forbi høyhus i moderne design, gjør et kort stopp på tyrefekterarenaen, passerer Nasjonalmuseet, som en gang har vært et fengsel, før vi ankommer Bogotás nasjonalpark.
En folkemengde har samlet seg og alle øyne er rettet mot to instruktører som danser på en provisorisk scene. Et par hundre mennesker i alle aldre har parkert syklene sine og følger deres bevegelser til øredøvende toner av salsa, cumbia og champeta.
– Helt vanlig helgemosjon, forklarer vår guide.
Innvoller på menyen
I Bogotá er det alltid vårlig klima, og byens parker er innbyggernes oppholdsrom. Langs matbodene som selger grillede maiskolber, kjøttspyd, de fylte maispannekakene arepas og foran de mange disken med eksotiske fruktjuicer danner det seg lange køer.
Vi tar en pause og heller nedpå en forfriskende limonada. En smilende dame rekker fram en empanada med kjøtt og poteter, mens en annen «frister» med grillede innvoller.
– Nei, dere gringos liker ikke sånt, jeg vet, ler kvinnen som heter Eva Rivera og har solgt grillmat i parken i over ti år.
Hun ønsker Mikes sykkelturister hjertelig velkommen.
– Det kommer flere og flere hit, det er gøy. Og bra for økonomien! sier hun.
Bogotás bakside
Pausen er over på et blunk, og det er på tide å hoppe på sykkelen igjen. Vi suser forbi hundrevis av graffitimalerier, myrdede politikeres hjem, fruktmarkeder, et kaffebrenneri og ulovlige abortklinikker ved siden av katolske kirker.
– Legg ned kameraet, advarer Mike, mens vi nærmer oss Santa Fe, byens prostitusjonskvartal.
Allerede på første gatehjørne slår en lukt av urin mot oss. En liten gutt, som bærer på en colaflaske like stor som ham selv, spør Mike om godteri, og en tannløs kvinne ler en kaklende latter når hun ser oss.
Det knitrer når vi sykler over kyllingbeina som ligger strødd utover gata. Prostitusjonen foregår helt åpent. Kvinner i trange kjoler, med kraftig sminke og høye hæler navigerer gatene, mens musikken strømmer ut av åpne dører.
– Litt lenger bort begynner området til de transseksuelle, forklarer Mike.
Bakgårdsrap
– Sjansen å bli ranet her er faktisk ganske liten. Det er så mye sikkerhetsvakter fordi klubbene ikke ønsker bråk. Er det noen som har lyst å bli igjen? spør Mike.
Ingen takker ja til tilbudet, selv ikke på spøk.
Et par kvartaler unna møter vi tre unge gutter, og fremadstormende musikere, som framfører en selvvlaget rap om den harde hverdagen i Bogotas fattige strøk for oss.
– Er dere brødre? spør jeg og får kjapt svar.
– Nei! Jeg er lys og han er svart! svarer Kevin Daniel (14) og himler med øynene over min ignoranse.
En lang dag på sykkelsetet nærmer seg sitt siste stopp. Vi skal spille tejo, Colombias nasjonalsport. I de enkle lokalene får vi en hyggelig velkomst av de øldrikkende stamgjestene. Et enkelt jordgulv og vaklevorne plaststoler får oss til å føle at vi er i en merkelig kombinasjon av rodeo, idrettshall og pub.
Kruttpakke
Utfordringen innebærer å slenge en jernskive mot en leirefylt boks, hvor små pakker med krutt eksploderer med ett smell om man treffer. I kombinasjon med en kald Polobiri-øl og dundrende musikk fra høyttalerne, er dette et klart vinnerkonsept.
– Dette var det beste på hele turen, sier spanske Javi Gimeno, som faller pladask for sporten.
Ettermiddagsdusj
Når vi skal dra, har himmelen åpnet alle sluser, akkurat som Maryan spådde. Men vi sykler lykkelig hjem i regnet, fulle av nye inntrykk.
– Det var en fantastisk måte å oppleve byen, sier nederlandske Jetty Hubert fornøyd og setter føttene på pedalene.
– Alle byer bør gjøre som Bogotá!