På kanten i Cuenca

Dagsturer fra Madrid kan være like travle som hovedstadslivet. Unntaket ligger tre kvarter vestover med tog.

Av Axel Munthe-Kaas Hærland

Etter tre dager med skyfri langhelg i Madrid var det på tide med en pause. Mens de fleste setter nesa mot Toledo i sør eller Segovia i nord, hoppet jeg på hurtigtoget mot Valencia, vestover, og gikk av i den søvnige middelalderbyen Cuenca. Et fotografi i guideboken gjorde valget enkelt. Se for deg en eldgammel by på kanten av en 100 meter høy klippe, med eføydekkede festningsverk og solbrente kirkespir. Det hele innrammet av en åpen og evigblå himmel. Klart det måtte bli Cuenca.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Enkel reise

På togstasjonen, Estación de Cuenca-Fernando Zóbel, er det lett å tro at man har hoppet av for tidlig. Her, i midten av ingenmannsland, står en moderne og sjarmløs terminal omgitt av bølgende sletter og frittgående kuflokker. Den australske medpassasjeren min var like forvirret.

– Det er som om jeg aldri forlot Queensland, sa han, og foreslo at vi spleiset på en taxi de resterende seks kilometerne inn til byen.

Stasjonen ble bygget i 2010 og kuttet drastisk ned reisetiden fra hovedstaden til Cuenca. Fra tre timer på skranglete lokaltog til 50 minutter på friksjonsfrie skinneganger. Men til tross for den lettvinte reisen, er jeg og min australske kumpan bare to av en håndfull turister på morgentoget.

Cuenca består av to deler, den historiske gamlebyen på en høyde over landskapet og den «nye» delen som brer seg ut over slettene nedenfor. Sistnevnte er stedet der majoriteten av Cuencas drøyt 50.000 beboere holder til, i et livlig spansk bymiljø med markeder, parker, bakerier, frisører, jernvarehandler og barer. Atmosfæren reflekteres i boka «Cuenca: Sketchbook Of A Spanish Hill Town» fra 1970, der forfatter Fernando Zóbel beskriver beboerne som «… sjenerøse, høflige og veldig muntre, med en høy formening om seg selv, som jeg må innrømme at jeg deler.»

Les også: Temperaturen i Norge stiger mer enn i resten av verden

Kunstnerkoloni

Den mauriske arven i Cuenca blir tydelig så snart du ankommer Plaza Mayor, får pusten tilbake etter et kvarter med oppoverbakke og tar første skritt inn i gamlebyens labyrint av smug og sidegater. Maurerne bygde festningen på den strategiske høyden over elvene Júcar og Huécar for mer enn 1.200 år siden, under invasjonen av den iberiske halvøy.

I 1177 ble Cuenca erobret av den kristne kong Alfonso VIII, og blomstret i mange hundre år som et senter for kvegdrift og tekstilproduksjon. Først i 1996 kom UNESCO på banen med verdensarvstatus, en ære byen i dag deler med 45 andre steder i Spania.

Cuencas mest berømte trekkplaster er Casas Colgadas (de hengende husene), en eldgammel boligrekke som klamrer seg til klippekanten mer enn 100 meter over den mektige Huécar-kløften. Ingen vet nøyaktig hvor gamle de gjenværende bygningene er, bare at det pleide å være mange flere av dem, og at de tidligste sporene stammer fra en 500 år gammel skisse. Navnevalget – «de hengende husene» – gir uansett mening så snart du beundrer bygningene fra den nervepirrende fotgjengerbruen San Pablo, like nedenfor. Det mest berømte av Casas Colgadas har tre vertikale balkonger, og har vært hjem for Det spanske museet for abstrakt kunst i mer enn 50 år. Bak den massive inngangsdøren i værbitt tre og støpejern venter et lyst og moderne lokale, ikke ulikt gallerier du ville funnet i nærliggende Madrid. Jeg møter den lokale kunstneren David Plaza Sagrado (30), som hjelper meg å navigere i labyrinten av minimalistiske rom og korridorer.

– På 50- og 60-tallet ble Cuenca overraskende nok senter for abstrakt kunst i Spania, forteller David. – Kunstelskere reiser fremdeles hit fra hele landet for å oppleve museene.

Les helgens reportasje: Kunsten å blåse i det (DA+)

Mange museer

Det finnes i dag et halvt dusin museer i Cuenca, som stadig fornyes av et kultursultent publikum og et aktivt kunstnermiljø. Museet for abstrakt kunst er det mest berømte av dem, med rundt 40.000 besøkende i året, en popularitet som handler om langt mer enn fasaden. I disse rommene er noen av Spanias største moderne kunstnere representert.

Om du ikke kjenner til disse kunstnerne fra før, la for all del ikke det hindre deg i å besøke museet, oppfordrer David.

– Det finnes ingen rett eller gal måte å tolke disse verkene på. De er ment å vekke følelser og nysgjerrighet hos seeren, og vil treffe hver person forskjellig. Alt du trenger for å oppleve dem, er et åpent sinn.

Og om kunsten ikke treffer deg, vil uansett utsikten fra de hengende balkongene etterlate et varig inntrykk.

– Enten du er kunstner eller turist, det mye inspirasjon å hente i denne byen, mener David.

En sjelden ro

Etter museums-hopping i gamlebyen, folketitting på Plaza Mayor og en lengre lunsj bestående av villsvin og manchego-ost (begge lokale spesialiteter) stopper jeg ved Nuestra Señora de Gracia, landets første gotiske katedral. Idet jeg stiger inn er messen akkurat over, alt som høres er den ekkotunge lyden av såler mot marmor og lavmælt hvisking fra skrifteboksene. Mens mørket faller på, kjøper jeg en billett av den søvnige vakten og klatrer de åletrange vindeltrappene mot toppen av klokketårnet. Nedenfor er dagsturistene på vei tilbake til Madrid. Jeg er helt og herlig alene. Ingen køer, ingen dytting, ingen selfiestenger i sikte.

På vei tilbake til hotellet, mens gatelyktene våkner én etter én og lyser opp de eldgamle fasadene, bestemmer jeg meg for å spørre den vennlige resepsjonisten om rommet er ledig en dag til. (NTB Tema)

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!