Kultur

Ørneblikk på Grand Canyon

Å oppleve et av verdens naturskapte underverk fra fugleperspektiv, er en uforglemmelig opplevelse.

 

Av Eva Paulsen

Med blikket festet på horisonten, føles det som vi svever fram i rolig tempo, men så titter vi ned, gjennom glassruta i helikopterets snute. Der farer tretoppene fra oss hundre meter under. Plutselig forsvinner marken, og vi ser rett ned i avgrunnen.

- Ahhh! Lyder det fra medpassasjerene rundt oss når helikopteret flyr over kanten til Grand Canyon. Det suger til i magen når hjernen registrerer den enorme avstanden mellom de majestetiske klippeveggene som skimrer i rødtoner under oss.

- Nå pirrer det i helt ned i føttene, hikster Deb Lischenski, som sitter ved siden av oss.

Sammen med sin mann og sine foreldre har hun tatt turen til Arizona fra Alberta i Canada.

 

Helt magisk

De har vært i Grand Canyon tidligere, men aldri i helikopter. Familien angrer ikke et sekund på at de spanderte på seg en flytur denne gangen.

- Nei, det her er helt magisk. Å fly over stupet slik, det var helt utrolig, sier pappa Frank, som sitter med kameraet klistret mot øyet.

Det som for passasjerene er en opplevelse for livet er hverdagsmat for pilot Adam Henderson. I løpet av de åtte årene han har fløyet helikopter har han mistet tellinga over hvor mange ganger han har svevet over Grand Canyon. Noen dager kan det bli opptil ti turer.

- Men jeg blir aldri lei. Det er ikke akkurat et kjedelig kontor, dette her, sier han retorisk.

Alle passasjerene har fått hvert sitt headset for å kunne prate med hverandre og høre pilotens kommentarer til tross for støyen fra rotorbladene. I bakgrunnen spiller radioen «Highway to the danger zone» fra pilotfilmen «Top Gun» med Tom Cruise i hovedrollen. Det føles som et passende soundtrack på en dag som denne.

 

Enorme avstander

Adam peker ned på Coloradoelven som glitrer i ettermiddagssolen nede på bunnen av den opptil 1600 meter dype kløften under oss.

- Den ser bitte liten ut herfra, men elven er enkelte steder 150 meter bred. Det er elven som har skapt Grand Canyon, og den holder faktisk fortsatt på å slipe ned gjelet, men bare med et papirs tykkelse hver dag, forklarer han.

- Om dere skulle miste mobiltelefonen her tar det ett minutt før den når bakken. Så ikke gjør det, er dere snille, advarer Adam, og flirer.

 

Kaktusskoger og ørkenplatåer

Helikopterturen er et valgfritt tillegg til dagsturen vi har meldt oss på til Grand Canyon fra Phoenix i Arizona. Fra USAs sjette største by tar det et par timer med bil til naturopplevelsen. Vi har kjørt gjennom et variert og eksotisk landskap, gjennom kaktusskoger og ørkenplatåer, og gjennom små «western»-landsbyer. Vi stopper i en av dem, Sedona, og blir oppfordret til å handle indianernips, T-skjorter og kjøleskapsmagneter i den lille turistfella som har flere spåkoner samlet på ett sted enn vi har sett hittil til sammen på våre reiser rundt i verden.

Det er ikke til å komme unna at det er det å fly som en ørn over Grand Canyon som gjør reisen verdt pengene.

- Ser dere klippen der, som er formet som en drage? Ifølge indianerne våker den over Grand Canyon, forteller vår pilot, mens han flyr oss fra kjempesprekkens sørlige kant og nordover. Han ramser opp tall oss som er vanskelig å ta inn over seg når de oppleves i virkeligheten.

- Se fra høyre til venstre! Akkurat nå, når vi flyr midt i sprekken, er det åtte mil fra den ene siden til den andre!

 

Ventelister

Det føles som vi har vært i luften noen få minutter, men i virkeligheten har det gått en halvtime. Vi svinger av mot den nordre delen av Grand Canyon for å begynne på vår ferd tilbake til flyplassen. På fjelltoppene er det fortsatt spor av snø, men temperaturforskjellene her og i bunnen av kløfta kan være enorme. På sommeren stenger de høye klippene varmen inne i dalen, og temperaturen kan nå opp mot 50 grader.

Altfor fort har vi gjort vår siste sving over det spektakulære landskapet, og flyr lavt igjen. Vi passerer navajoindianernes reservat, hvor rundt 300.000 innbyggere lever på et 65.000 kvadratkilometer stort område dekket av trær.

- Er det ikke vakkert? Jeg har sett både kronhjort og bøffel der nede, forteller Adam.

Litt lenger framme, peker han ut naturreservatet som tilhører Grand Canyon, der det er lov for alle å campe, gå turer og ri på muldyr. De fleste aktivitetene er så populære at ventetida ofte er lenger enn ett år for å få tillatelse til å gjøre det.

 

Mot stupet

Vi lander mykt og sikkert, og piloten poserer tålmodig foran helikopteret for alle som vil ta bilder. Men vi må skynde oss videre. Vår guide Rick Riley står og venter for å ta oss med tilbake til resten av gruppen, som hadde valgt bort helikopterturen.

Etter å ha vist fram bilder og videoklipp fra eventyret vårt til de misunnelige medpassasjerene, bærer det av sted til neste utsiktspunkt ved Piper Creek Vista. Her får vi se Grand Canyon fra en ny vinkel, og uten glass og metall mellom oss og avgrunnen.

- Bli med ut hit, sier Rick og går raskt mot stupet.

Vår guide vet om et perfekt sted å ta portretter på en av de utstikkende klippekantene, og oppfordrer oss til å posere på ulike vis, som supermann eller en klassisk pin-up-pose. En etter en trår vi varsomt ut mot det bratte stupet for å forevige vår dumdristighet.

- Det føles som om jeg skal falle utenfor, hyler japaneren Yumi Abiko fra Tsukuba, og vi lar være å fortelle at piloten på helikopterturen akkurat har fortalt oss at en turist styrtet i døden her i forrige uke.

 

Mister pusten

- Det er mer å se, maser Rick, og ber oss skynde oss videre.

Nå står den sørlige kantens høyeste utsiktspunkt, Lipin, for tur. 2.300 meter over Coloradoelva.

- Jeg har oksygenmangel, spøker Yumi, og later som hun besvimer og skal falle utfor stupet.

Like ved holder en av våre andre medpassasjerer på å organisere en litt uvanlig fotoseanse. Josephine Tan fra Singapore er på besøk hos sin søster Jaqui som bor i Tuscon, og med på dagsturen til Grand Canyon har hun med seg sine to Furby-dukker, som hun fotograferer foran alle severdighetene. De har sin egen Instagram-konto, der deres fans kan følge bamsene på deres eventyr.

- Den hvite heter Roxy og den rosa Roly, forteller Josephine og ler.

- Om noen uker skal de få se Europa, fortsetter 48-åringen som ikke ser en dag eldre ut enn tretti.

Hun og søsteren er veldig fornøyd med reisen.

- Ja, jeg bor i kjedelige Tuscon, så dette er virkelig et eventyr. Utsikten er så spektakulær så man mister pusten, sier Jaqui.

Mer fra: Kultur