Ørneblikk i havgapet

Reis på ville veier over havørnøya Smøla, helt ut til den rå, idylliske Veiholmen! Som er så ramsalt at selv tannreguleringen ruster.

Reise

Den store fuglen flakser og bakser. Bruker alle krefter på å dra noe skikkelig stort opp fra de dype, blå bølgene. Men ørna får ikke være i fred altfor lenge. En liten, svart fugl kommer mot den i rasende fart, og plager den så mye at den må gi slipp. Det ser nesten litt komisk ut. Like etter får storfuglen imidlertid selskap av to nye, store ørner som kommer glidende, mot en tannrekke av grønnfiolette og snømelis-dryssende tinder på Nordmøre som bakteppe.

Og ennå er vi bare på en helt vanlig bilferje på vei til Smøla, den nordligste kommunen i Møre og Romsdal.

– Vi har verdens tetteste bestand av havørner her, mer enn 50 par rundt i øyriket, forteller naturfotografen Audun Lie Dahl, som sammen med sin havørn-forskerbror Espen, driver Smøla Naturopplevelser.

Dem skulle vi egentlig vært med på en ekte havørnsafari med. Men naturkreftene vil noe annet. Sola skinner, og gjør Yrs regnvarsel til skamme – men stiv kuling egner seg dårlig for båtturer mellom de 5.800 holmene og skjærene som utgjør dette øyriket.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Audun Lie Dahl

Jakter med telelinser

Det gjør imidlertid at den store vindmølleparken på øya, en av Norges største, går så det suser. Men den krever rundt åtte ørneliv i året, ifølge Lie Dahl.

– Men det tar ikke mange dagene før nye streifeørner, såkalt «floaters», overtar ledige revirer, sier Lie Dahl.

Og de ellers så monogame enkene. Havørnene er svært territorielle, og bor samme sted med samme partner, hele livet. Derfor er brødrene på godfot med kjenninger som «Baron Blå» og «Baronesse Barfot», som holder til i nabolaget. Og som ofte kommer, når brødrene byr på god fisk – et øyeblikk som hundrevis av turister og naturfotografer får oppleve hvert år. Det perfekte bildet får de oftest mellom januar og mars, ifølge ørneguiden.

Men det er også mange andre attraktive fugler her, som islom, terner og haveller. Som internasjonale naturfotoentusiaster gladelig betaler 800-1.000 dollar dagen for å få fotografere.

Derfor har naturguidene fått det prisvinnende, Vardø-baserte arkitekturfirmaet Biotope til å designe et unikt, flytende fuglekikker-skul, som flyter dypt nede i havet og er formet som en svart diamant. Det har «spionvinduer», som ser ut som speil utenpå. Slike vinduer har også deres oppvarmede fuglekikkerskjul-hytte.

– Ofte kommer fuglene helt inntil for å speile seg, forteller Lie Dahl.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Espen Lie Dahl

I tillegg står Biotope bak fem andre, flotte, åpne fuglekikker-skjul spredt rundt i øyriket. De fungerer også like fint som kaffely for turister som vil nyte det unike landskapet og havet, i le for den alltid insisterende vinden på den paddeflate øya.

Les også:  Er du obs på feriebudsjettfellene?

Sjøveien

For hovedøya Smøla er alt annet enn det du forbinder med et vestnorsk fjord og fjell-landskap. Når du kommer sørfra, er det er som å kjøre over en gigantisk, myrkledd høyfjellsvidde, med vindblåste knauser og gresstrå med konstant knekk i knærne. Den smale veien bukter seg fram i terrenget til kommunesenteret Hopen, nord på øya.

Deretter blir det helt vilt! Her starter nemlig den «ekte» Atlanterhavsveien. For de siste kilometerne bukter seg på en smal asfaltstripe som går midt ute i de frådende bølgene, mellom bitte små holmer. Når den da ikke løfter deg høyt opp i himmelen, over smekre bruer. På lesiden av klippene står stormdresskledte menn i neonfarger og fisker så snørra fyker, mens skummet driver av bølgene som slår mot de skumle skjærene, som har forårsaket mangt et forlis langs denne gamle seilingsleden mot Trondheim.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Christine Baglo

Treverket som drev i land, var imidlertid en kjærkommen skatt i gamle dager. Mange av husene på Veiholmen, det vesle fiskeværet som klorer seg fast helt ytterst i havgapet, er nemlig bygd av vrakgodset.

Og mens mange av skjærene og holmene har fått navn etter dramatiske skipsforlis, har flere av husene fått navn etter folka som bygde den 400 meter lange moloen som beskytter de små menneskene fra Atlanterhavsdønningene fra nordvest. Unnasluntrerne gjemte seg ofte vekk på «Latræva», mens folka på «femminuttplana» holdt seg godt innafor pausetida.

Pensjonstilværelse

I det lekkert renoverte OlsenNaustet kjenner vi dønningene fra verdenshavet dundre taktfast, langt inn i mellomgulvet. Her har to shippingdøtre fra Grimstad plutselig blitt «pensjonister».

– Mannen min og jeg bodde og jobbet i Luxembourg, og pleide å se på «Der ingen skulle tru at noen skulle bu». Og en dag, i 2002, fant jeg plutselig en gammel koloss av en brygge på et sted som het Veiholmen, som jeg ikke ante hvor var. Og kjøpte det usett, ler Line Nicolaysen.

Det var imidlertid ikke så enkelt å gjøre noe med Rødvingbrygga – som lå uten veiforbindelse på en ekstremt værutsatt molo, med Island som nærmeste nabo mot nordvest. Men da lillesøster Hilde Thorsen Røinås ble sendt opp for å selge stedet noen år senere, dukket det plutselig opp et annet hus til salgs på Veiholmen ... Dermed ble plutselig søstrene pensjonateiere, og tilbyr i dag sjøveifarere lun hygge i nennsomt renoverte Olsens pensjonat – som i dag består av flere hus i været. «Molosøstrene» har også renovert OlsenNaustet, en utsiktsperle som ligger helt nede i sjøkanten – som kan leies for overnatting og som møtelokale. Av og til arrangeres yogaretreat her.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Christine Baglo

Naustet er for øvrig utstyrt med sluk – som skal kunne ta unna overvann med stormflo. For når vinterstormene kommer, skyller havet ofte godt inn over øya, hvis høyeste punkt ligger kun sju meter over bakken. Saltdrevet sies å være så intenst at selv tenåringenes tannregulering ruster.

Nå har de driftige søstrene også store planer om å lage et spektakulært landskapshotell, også det tegnet av Biotope, ute på moloen, og renovere den gamle brygga.

– Men det skal ikke ha så mange rom, maksimalt mellom 10 og 25. Vi må bevare værets karakter. Dette skal ikke bli noe masseturismereisemål, påpeker Nicolaysen.

Ølbryggende ferjeskipper

Og karakter(er), det har det lille fiskeværet med rundt 300 fastboende – til gagns. En av dem er Anton Kristiansen, som både er fisker, ferjeskipper og ikke minst øyas egne mikroølbrygger. Og innehaver av øyas private minibar. Sailor´s Bar byr på ti totalt overfylte kvadratmeter, komplett med speakers corner, klubbe, orgel og minst 50 eksemplarer av «naiv lokalkystkunst».

– Her kommer du ikke edru ut, for å si det sånn, påpeker Line Nikolaysen tørt.

Kristiansen tar oss over sundet ut på den 400 meter lange moloen, for å betrakte de magesugende bølgemonstrene som eksploderer i hvite regnbyger over klippene, med tunge drønn. Den høye himmelen er skyteater, med sola selv som lysdesigner. Etter et to minutters bombardement fra en haglbyge, belønnes vi av en vakker, liten regnbuestump mot vest. I enden av den er det en kulturskatt – Haugjegla fyr. Her kan man overnatte om sommeren. Båttransport ut er inkludert i romprisen.

Saken fortsetter under bildet. 

Hauggjegla Fyr. Foto: Christine Baglo

Smutte småttan

Inne på øya kan du «smutte småttan» mellom husene, som står tett som måkeskit. Og ja, offentlige gangstier går tvers gjennom hagene til folk. Bak et par gummelstøvelkledde bein som stikker opp av en båtbøyekasse, ligger pilkemuseet, eller «pilkenes gravgård», der Kristiansen har samlet opp alle fangstredskapene som har gått i garna hans gjennom årene. Inkludert en fiolett havfruepilk. Hvem hun fikk på kroken, sies ikke ...

Foto: Christine Baglo

I den lune havna, som er øyas hjerte, rydder Smøla Havkajakk farkostene sine på plass. Det er ikke padlevær i dag, men på en litt roligere dag er de smule farvannene med de tusen øyene innover et eldorado både for padlere – og dykkere. Nekton Diving tilbyr utstyr og turer.

Når det er innevær, har heldigvis øya flere sjarmerende små cafeer, restauranter, pensjonater og kroer å krype inn på. Inkludert Liebhaber kaffebar midt i sentrum, oppkalt etter en av de mange båtene som gikk ned under en fryktelig storm i 1899. Her kan du velge mellom minst åtte egenbakte kakeslag hver lørdag hele året. Og langt oftere om sommeren, når fiskeværet yrer av liv. Krovert Tonny Iversen tar seg dessuten ofte en trall med mannskoret Karrai’n på Havkroa – for alle mellom åtte og 80. I sommer åpnet han også en splitter ny bobilplass her ute.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Christine Baglo

Tang og tøfler

Men det er også fantastisk flott her ute om høsten, når naturkreftene bedriver styrketrening og den lave sola og havrefleksjonene skaper et lys av en annen verden. Dersom du er heldig med været, kan du ta piknik i fjæra. Kjøp med deg supergode knekkebrød med tang fra Naustet, den kombinerte matspesialitetsbutikken og kunstgalleriet over Coopen, der veiværingen Øyvind Grøvdal også lager ulike typer gourmetsalt med taresmak.

– Fingertaren er full av umami. Alt blir godt når du drysser over litt fingertaresalt på maten, forsikrer gründeren, som tidligere var en fisker som ble ufør.

Og måtte «finne på noe». Derfor begynte han å lage nydelig marmelade av Smølagulrøtter, med ingefær og sitron.

Smøla er nemlig ikke bare havørnøya – men også gulrotøya! De 1.200 årlige tonnene blir ekstra søte og gode i den lette, myrlendte jorda på Frostadheia, som de deler med øyas mange hjorter og robuste villsauer, som beiter ute hele året i det milde, snøfrie kystklimaet. Av ulla lager to lokale gründere lune, håndlagde designtøfler og -vesker av ulla, under merkenavnet Smali. Flaggsheep-butikken ligger imidlertid i Kristiansund.

Ellers er det fortsatt fiske – og i stor grad oppdrettet sådan (hver 20. laks som selges i Norge skal være smølaværing), og turistfiske, som holder liv i husene her ute.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Christine Baglo

Lys i vinduene

Det har ikke alltid vært så lett. På slutten av 1920-tallet gjorde Staten store utbedringer i havna i været, som lå nære gode fiskefelt. Og bygde den enorme moloen. I 1926 bodde det fast mer enn 600 mennesker her ute, og på 1950- og 1960-tallet lå fiskebåtene så tett i havna, at du kunne spasere over sundet på dem. Øya fikk imidlertid først veiforbindelse i 1977.

I dag er nok snittalderen på værfolket en smule høyere enn i resten av landet, men skolebussen er full av gryende veiværinger.

Og stadig flere av de små husene har lys i vinduene også om vinteren. Har du en bokidé, malerpensel, prosjekt som skal skrives ut eller trenger å komme deg vekk fra alt en stund? Da vet du hvor du kan stikke av. Bare husk at Vinmonopolet i kommunesenteret Hopen, som har rundt 42 vinslag, kun er åpent fra torsdag til lørdag.

Les også: Mysterier på hotellrommet!

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Christine Baglo

Dagsavisen var invitert til området av Visit Nordmøre.