Opplev Brasil på smalere skinner

Perrongen i Curitiba er full av folk. Solreflekser fra de sølvglinsende togvognene på Serra Verde Express skimrer over de ventende passasjerene. Flere barn går rundt og selger gule cajafrukter, som de har hengende i tynne tråder fra en pinne over skuldrene. Disse merkelige fruktene har mange navn, blant dem mombin, og er allestedsnærværende i Brasil. Hvis det brasilianske flagget hadde inkludert en frukt, hadde det utvilsomt vært en caja. De saftige fruktene er utmerket nistemat på en lang togtur.

Reisen fra Curitiba til Morretes og kystbyen Paranaguá er ikke en hvilken som helst togtur, men en av verdens mest spektakulære strekninger. Togentusiaster fra hele verden kommer hit for å oppleve magien.

Den smalsporede jernbanen ble bygd på 1870-tallet, og satte sin tids ingeniørkunst på store prøver. Skinnegangen klatrer langs bratte fjellsider, krysser svimlende stup, går over 37 bruer og gjennom 13 tunneler.

Les også: I år bytter nordmenn ut feriefavoritten

Grønn by

Brasils østkyst blir bare oppsøkt av en brøkdel av skandinavene som hvert år besøker landet. De fleste havner i Rio, i Sao Paolo eller i de nordlige områdene. Men byen Curitiba er porten til en rekke fantastiske reisemål – som de dyrerike sumpområdene i Pantanal, Iguazufallene på grensen mot Argentina, badestrendene i Florianópolis, som kalles Brasils Florida, og den vakre havnebyen Paranaguá ved skinnegangens slutt.

Lokomotivfører Antonio Rodrigues skyver fram den blankslitte spaken og drar i signalhornets snøre. Toget setter seg langsomt i bevegelse. Det gynger, rister og skaker før det får opp farten. Vi legger tomillionersbyen Curitiba bak oss, en by som har reist seg fra slummen og blitt et valfartssted for trafikkplanleggere og miljøaktivister fra hele verden. Curitiba er noe så sjeldent som en brasiliansk by som både er ren og fri for trafikkaos.

– Å kjøre tog er bra for tankene, sier Antonio Rodrigues og stryker hånden gjennom håret.

Det er en risikofylt reise, der dyr og mennesker hele tida dukker opp langs sporet. Skjøtene i skinnegangen blir som et mantra som frikobler hjernen. Etter tettstedet Morretes, langs Sao Joao-flodens bredder, ser jeg avling på avling med kaffebønner utenfor togvinduet. Det var for å transportere kaffen ut i verden at man bygde Paranaguás havn på 1500-tallet.

Saken fortsetter under bildet.

I Pantanals våtmarker dukker velkjente fjes opp, men her i full frihet. Foto: Jörgen Ulvsgärd/NTB scanpix

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gjennom skyene

Landskapet utenfor vinduet skifter hele tida karakter. Jo høyere opp vi kommer, desto svalere kjennes luften og desto grønnere og frodigere blir skogen. Etter hvert brer regnskogens dryppende blader seg over den smale skinnegangen.

Da vi nærmer oss Marumbifjellenes skarpe topper, skjærer Serra Verde Express inn i skydekket. En stund går togets sølvfargede vogner i ett med omgivelsene. Stasjonen ligger på 1539 meters høyde, og her tar vi pause en stund.

Rundt omkring ligger topper som Ponta do Tigre, Abrolhos og Torres dos Sinos. Etter Marumbi, som de senere årene har blitt et populært område for fjellklatrere og turgåere, nærmer vi oss en av de mer spektakulære bruovergangene. Det kjennes et øyeblikk som toget svever fritt i luften, med et stup på flere hunder meter under oss.

Tradisjonsrik niste

Et par tar nistepakken opp av ryggsekken og fyller hver sin store plastkopp med feijoada. Matretten er et ikon i det brasilianske kjøkkenet.

– Vil du smake? sier mannen og tar fram en kopp til meg også.

– Dette er vår nasjonalretten vår. Den består av svarte bønner med kjøtt, smaksatt med rød chili og cachaca, som er sukkerrørsbrennevin, forklarer han.

Etter maten er det tid for en liten middagshvil. Ved slutten av en mørk, smal tunnel rykkes jeg brått ut av slumringen idet toget bråbremser. Det viser seg å skyldes folk på sporet.

Fjellområdene her oppe er nærmest ugjennomtrengelige, og for dem som bor nær toget blir sporet den eneste åpne transportveien. Den brukes flittig. Selv om vi kjører sakte gjennom tunnelene, er det umulig å oppdage om noen befinner seg på sporet inne i mørket, sier Antonio.

– Vi er fatalister, legger han til.

Holdningen er utbredt, skal det vise seg.

Saken fortsetter under bildet.

Florianópolis kalles Brasils Florida. Strendene passer både for familier som vil slappe av, og for folk som ønsker seg en aktiv ferie. Foto: Jörgen Ulvsgärd/NTB scanpix

Les også: De dyrevennlige ferievalgene (Dagavisen+)

Korsets tegn

Tilbake i Curitiba står jeg og venter på en buss ved Rua das Flores. Da ser jeg en mann på den andra siden av gaten som henger fritt tretti meter oppe i lufta. Han er i ferd med å male en høyhusfasade. Jobben virker både farlig og fascinerende.

Av ren nysgjerrighet tar jeg heisen opp til 15. etasje. Innenfor et åpent vindu står to store malingsspann fylt med sement. Et vanlig tau er festet med noen kjerringknuter til håndtakene. Dette er hele sikkerhetsutrustingen. Jeg bøyer meg ut og blir svimmel bare av synet. Malerens kollega, som står ved siden av meg, bare ler av reaksjonen min.

– Alle vi brasilianere er fatalister, skjønner du. Det gjelder bare å huske å gjøre korsets tegn, så ordner det meste seg, sier han.

Lokomotivfører Antonio er tydeligvis av samme oppfatning. Etter hver stasjon utfører han samme ritual, korstegnet, med samme selvfølgelighet som han griper spaken og setter toget i gang.

(NTB Tema)