Norske fyr i vinden

Finn fram sydvesten og bli en «fyrsamler» du også!

Norge er en kystnasjon i særklasse. Legger du sammen fjorder, øyer, bukter og viker, er det bare Canada som har en lengre grense til havet. Og selv om skip og båter som ferdes her, stort sett navigerer trygt og presist med moderne instrumenter, var det ikke alltid slik.

– Å besøke de gamle fyrstasjonene våre er å komme i nærkontakt med vår egen kulturarv, sier forfatter og «fyrsamler» Per Roger Lauritzen. – Mange er imponerende konstruksjoner som har blitt driftet i hundrevis av år under ekstremt røffe forhold, og alle har per definisjon nydelig beliggenhet og utsikt.

Et stort tilbud

Til daglig jobber Lauritzen som veibok-redaktør i NAF, og har nylig skrevet oppslagsverket «Norske fyrstasjoner – Besøksfyr langs hele kysten», utgitt av Fyrmusea i Norge. Boka er den første av sitt slag som ikke bare samler alle norske fyr og deres historie mellom to permer, men også tar for seg hvordan man reiser til hvert enkelt, og hva man kan oppleve der. Lauritzen beskriver fyrstasjonene som en «kulturskatt».

– Jeg har personlig besøkt rundt 170 av dem totalt, men gir aldri fra meg muligheten til å oppleve en ny fyrstasjon, forteller han. – For meg er dette steder som forener to av mine største interesser, nemlig historie og naturopplevelser.

Av de 226 fyrstasjonene som er omtalt i boka, har mer enn halvparten et tilbud for besøkende. Dette kan variere fra en enkel omvisning med en lokal kjentmann, til permanente utstillinger, rustikke overnattingsmuligheter hvor gjester tar med eget sengetøy og luksusopphold med alt av mat og transport inkludert. – Variasjonen i tilbud for besøkende er ganske fantastisk, sier han. – Mange fyr har etter hvert tilrettelagt for å motta gjester på overnatting, men det finnes også en del som fokuserer på museumsdrift og kulturopplevelser. Noen er enkle å komme seg til, mens andre krever en stor grad av planlegging og egeninnsats. Samtlige er verdt et besøk.

For fremtiden

Den første fyrstasjonen bygget i Norge, er også vår mest berømte, og den eneste gjenværende i landet med permanent bemanning: Lindesnes fyr. Her er det i dag overnattingsmuligheter og et eget museum. Fyret som nå mottar mer enn 100.000 besøkende i året, tente sine lykter for første gang 27. februar 1656.

Litt etter litt ble flere livreddende bygninger reist langs den værbitte kysten vår, men «gullalderen» for norsk fyrbygging kom ikke i gang før på 1800-tallet, forteller Lauritzen.

– Norge var på den tiden et av kontinentets fattigste land. Likevel greide vi på relativt kort tid å bygge ut en enorm infrastruktur langs kysten, som gjorde det mulig for sjøfolk å seile året rundt.

Selv om prosjektet kostet staten milliarder av kroner (regnet i dagens pengeverdi), skulle det vise seg å være en god investering for fremtiden. Muligheten for å ferdes trygt langs kysten har nemlig vært en avgjørende faktor i norsk velstandsbygging, forteller Lauritzen.

– Fyrene var et nøkkelelement for å tilrettelegge for næringsvirksomhet på kysten, og for å bygge ut Norge som en sjøfartsnasjon. Mange av disse stedene har dessverre opplevd mye fraflytting i moderne tid, og noen er lagt helt øde, men fyrhusene står fortsatt igjen som et minne over en stolt og fascinerende fortid.

Det var tidlig på 1900-tallet og utover, da fyrstasjonene én etter én mistet sine fastboende voktere, at forfallet begynte for alvor.

– Ny teknologi gjorde det unødvendig å ha folk til å bemanne lyktene døgnet rundt. Men det å ha vokterne permanent til stede, var avgjørende for å holde fyrstasjonene ved like, forteller Lauritzen. – Var det en takstein som fløy av, eller vindusrute som røk i en storm, kunne det erstattes der og da.

Uvær er godvær

Men selv om en rekke fyrstasjoner fremdeles forfaller og går en usikker fremtid i møte, har mange fått nytt liv og et nytt formål de siste årene. Mye, forteller Lauritzen, er takket være innsatsen fra kystverket og frivillige krefter, samt en ny inntektskilde i form av turisme.

– Besøkende blir viktigere og viktigere for å holde fyrene ved like, sier han. – Ofte har det vært idealister som har kommet på banen med et ønske om å berge de gamle fyrstasjonene, og ganske snart blir det da et spørsmål om hvor pengene til videre drift skal komme fra.

Høysesongen for fyrturisme – som ellers i landet – er om sommeren. Lauritzen anbefaler derimot alle vordende fyrsamlere å se for seg et besøk som noe mer enn en typisk solskinnstur.

– Mange av fyrene kan besøkes resten av året også. Å se bølgene hamre mot berget under, høre vinden ule og kjenne sjøsprøyten piske mot ansiktet, er jo en utrolig opplevelse, spesielt fordi du kan ha den i trygge omgivelser. Jo «dårligere» vær man opplever under et fyrbesøk, sier han, – jo bedre er det egentlig! (NTB Tema)