Renndølsetra har vært i Eystein Opdøls familie siden 1600-tallet. FOTO: CHRISTINE BAGLO

Norges vakreste 
fjelldal

Nyt magiske tårnfjell og sinnatagger i Trollheimen med Gucci-Helles nymelkede melk til caffe latten. Innerdalen blir ofte kalt kongerikets vakreste fjelldal. 
Den er også blant de koseligste.

Egentlig skulle vi kommet over Bjøråskaret. Det er her det kommer fra, sitatet om at Innerdalen skal være selveste Norges vakreste dal. Når fotturistene kommer gående fra turisthytta Kårvatn på den andre siden av tinderekka, og hvittoppede Innerdalstårnet, Skarfjellet og Trolla åpenbarer seg over den sommergrønne dalen, er det umulig ikke å bli beveget. Et lite stykke alpene. Midt i Norge.

Men vyene fra den 3,5 kilometer lange turen langs grusveien fra parkeringsplassen er heller ikke å forakte. Hjertet banker litt hardere for hvert skritt vi nærmer oss det sagnomsuste «Tårnet», hvis 1.452 staselige meter ruver høyere og høyere jo nærmere vi kommer, og speiler seg skjelmsk i det kveldsstille Innerdalsvatnet. Sammen med de alpine nabotindene danner de en «skyline» som du helst ser i sånne episke kinofilmer som flommer av vakre prinsesser, alver og barske, langhårede karer.

 

Ureist mat

Turen opp er akkurat så bratt at du føler du har måttet lide litt, selv om den er enkel. Og da smaker selvsagt maten på den usedvanlig koselige Renndølsetra enda bedre.

- Vi lager det meste selv her, forteller sympatiske Eystein Opdøl.

Det vil si: Det er jo egentlig Gucci-Helle og venninnene hennes som står for den fløyelsmyke yoghurten til frokostbordet, smøret til brødet, fløten til creme bruleen, melken til kaffen og ingrediensene i de fantastiske vaflene som flommer over av selvplukket solbærsyltetøy.

Men inne i det gresskledde, vindskakke selet er det partner Jan Håvard Knee som sørger for å pasteurisere sakene i et supermoderne minianlegg. Selv om det fortsatt er den eldgamle metoden med rennende bekkevann gjennom selet som sørger for perfekt nedkjølingstemperatur.

- Godkjent av Mattilsynet uten anmerkninger, forsikrer Knee.

 

Eggende frokost

Ute i den inngjerdede kjøkkenhagen dyrkes salater, urter og annet grønt og blomstrende godis. Årets grisunger grynter ute i det grønne gresset, sendt til seters for å gjøre seg juleskinkefete. Sauebjellene klinger lystig og katten Sofie stryker rundt hushjørnene, kledelig nok i samme svart-brune farger som setra selv. Idyll de luxe!

Familiens yngste når sitt personlige lykkenirvana når hun får hente frokost­eggene fra hønemor ute i selet. Hvis du vil, kan du melke melka di selv også.

- Vi pleier også å fiske ørret i vannet her, og røyke eller steke den, forteller Opdøl, som i dag har hjort på menyen.

- Skutt av broren min, nede på Opdøl-gården ved fjorden, forsikrer han.

Til dessert er det rabarbrapai, fra den digre planten i solveggen på sideselet.

Oppskriftene? Fra hjertet - og bestemor.

- Vi sto ved siden av henne da hun lagde mat og prøvde å notere ned hva hun gjorde. Men det var litt sånn ei klype her og en neve der, ler Opdøl.

 

Mange generasjoner

Innerdalen og Renndølsetra har vært i Opdøl-familien siden 1740, eller snart 300 år.

- Jeg og fetterne mine tok over turistserveringen da besteforeldrene mine skulle gi seg, egentlig litt på gøy, da jeg var tenåring, forteller Opdøl.

Mye har skjedd siden da. Det var også en av hans forgjengere som sørget for at området ble Norges første landskapsvernområde, og dermed forhindret en storstilt kraftutbygging. Og fullstendig rasering av naturperlen.

- Han var veldig forutseende, påpeker Opdøl.

Og halleluja for det!

 

Det milde i det ville

For det er kulturen i den uberørte naturen som gjør det så ekstra fint her. Det milde i det ville. De naturlige gressklipperne som sørger for lysegrønne gressganger mellom de slanke fjellbjørkene. Sauer som klumset humper av sted i lystig bjelleklang, og tygger drøv så kortisolnivået ditt synker fire hakk bare av å befinne deg i nærheten av dem.

Kjenne suget fra de heftige fossefallene i dalsidene, den strie strømmen som temmes i myke badekulper ved digre trollsteiner. Her kneiser naturlige, krinkelkrokede bonsaifuruer, som trosser naturkreftene og sender de følsomme og fotogale til estetisk nirvana.

Rosa sukkerspinn står for kveldens dramatiske skyggeteaterspill, dekker og avdekker nye tinder, tagger, blinkende isbreer.

 

Ekte Blåfjell

Rolige roturer på vannene, småørret til å steke på bålet.

- Det er helt fantastisk. Man blir jo helt nasjonalromantisk av å være her, sier turgåer Maren Berre, som er på dagsbesøk.

Og man må selvsagt gå på tur. Mange ser lengtende opp på Innerdalstårnet, kanskje den heftigste og mest legendariske toppen i Trollheimen og Midt-Norge. Den er også landskjent som selveste «Blåfjell» fra den populære NRK-serien «Jul i Blåfjell». Det er ikke tatt helt ut av ingenting.

- I Sunndal finnes det faktisk gamle sagn om blåmenn - små, korte menn med spisse, blå, luer. De som hadde evnene kunne mane dem fram, forteller Opdøl.

Men selv ikke en blåmann kan hjelpe om kneskjelven tar deg på vei opp mot den luftige toppen.

- Alle som kan krabbe opp på en kjøkkenbenk kan klare å komme seg opp på toppen i løpet av en tre timers tid herfra, påstår guttene - og den lokale turistforeningen - kjekt.

 

Eller kanskje ikke

Men da skal du helst ikke ha mye snev av høydeskrekk.

- Det var skummelt! Det var mer geiteklatring enn klyving, sier vandrer Brit Skånøy, som har vært dere oppe en gang før.

- I går sa du at du trodde du skulle dø! utdyper vandrekamerat og søster Marit Denstadli.

Derfor kan det være kjekt å ha med en guide, som viser vei opp gjennom den bratte ura. Og bare gå for toppen når det er tørt og pent vær.

Men det er også et utall muligheter for dem som ikke nødvendigvis må jage spisse tinder. Søstrene kom i dag, i likhet med mange andre, gående fra Kårvatn fjellgård i Todalen, som har avtale med DNT (og Norges mest fjerntliggende sportsutstyrbutikk), og går videre til andre hytter i området.

- Det var helt magisk å komme gående over Bjøråskaret i dag. Vi så til og med ferske jervespor i snøen, forteller Skånøy.

Det er også godt tilrettelagte stier opp gjennom dalen, og til de ulike fjellplatåene mellom tindene.

 

Klatremekka

Litt lenger inn i dalen ligger Innerdalen Turisthytte, samt en gammel turisthytte og nyrestaurert og vinterisolert låve, som Torill og Iver Innerdal driver i samarbeid med Den norske turistforeningen. Iver vokste opp i gamlehytta, sammen med fire søsken.

- Det var et strev å komme seg til skolen, som lå helt nede i Ålvundeid, ja, humrer han.

Og forteller om dramatiske dager da et digert ras plutselig løsnet og tok med seg hele det gamle huset. Til alt hell var det ingen som ble skadet.

I dag strømmer en skokk leirskoleunger ut av «nyhytta», iført klatreutstyr. Fjellene omkring byr nemlig på flotte klatremuligheter.

- Far min startet med klatrekurs her i 1962, forteller Innerdalen.

Men fortsatt er den vakre dalen en ganske godt bevart hemmelighet.

Heldigvis. Så hysj! Men løp og book en drømmenatt.

christine.baglo@dagsavisen.no