Når reisemålet mister sin magi

– Vi reiste tilbake til Calvi, som vi forelsket oss sånn i for fem år siden, husker du? Det var jo fint, fortsatt. Men det var liksom blitt litt sånn … «Syden», sa min venninne, under den obligatoriske ferieupdaten vår. Og gren på nesen. Hun er ikke alene om å oppdage at den koselige, søvnige, lille fiskerlandsbyen ved Middelhavet har forandret seg siden sist. At bananbåt-pusherne plutselig har flyttet inn på favorittavernaen.. At et digert hotell har lagt beslag på den beste stranda. At de stille fløyelsnettene fylles av diskobeats. Kanskje er det ikke engang så ille i det hele tatt. Det er bare …. noe som er annerledes.

[ Les også: Sånn skal vi få "riktig turistvekst" i Norge ]

Stedet har rett og slett mistet sitt «sense of place», som det så fint heter i reiselivsforskernes terminologi. Den unike og autentiske karakteren stedet en gang hadde, har bleknet, og er i verste fall helt borte. Som den vesle byen Side i Tyrkia, som en gang var en liten, hemmelig tyrkiafavoritt for mange. Så kom alle de enorme alt inkludert-hotellene. Grunnlaget for de små restaurantene i nærheten forsvant, sammen med småbutikkene. Høye murer og bussholdeplasser sto igjen.

For når kapitalsterke oppkjøpere, ofte utenlandske, kommer inn og kjøper opp de attraktive eiendommene i sentrum og langs kysten, bit for bit, forsvinner stadig flere av de gamle karene som drikker kaffe på gatehjørnebaren. Fiskerne begynner med sightseeing. Familiene flytter ut, til neste landsby. Som Danika i Hvar i Kroatia, som ikke lenger kunne trille en barnevogn i byen hun er vokst opp i, mellom mai og oktober. Ja, da, utviklingen gir også penger i kassa og viktige arbeidsplasser. Men i bytte er det ofte sjelen (og kystlinja) som selges. Bit for bit. Uten angrerett.

Det merkes som regel ikke før det er for sent å snu og for vanskelig å omregulere. Populære reisemål får ofte sterkere og sterkere preg av å være mer eller mindre velsmurte turistmaskiner, med alt som skal til for å tilfredsstille turistenes (utagerings)behov, plassert i et historisk eller pittoresk skall. Dette skjer også med større byer og steder. Som Dubrovnik, Barcelona, Amsterdam.

Noen ganger blir det harry. Andre ganger blir rett og slett for pent, for velfrisert, for dyrt. Eller – bare dørgende kjedelig. I verste fall blir det så overfylt, så overturistifisert, at man som turist stadig oftere tar seg i å tenke: Æsj, dette gidder jeg ikke.

Globaliseringen, gentrifiseringen og hipsterifiseringen har også gjort at usedvanlig mange storbyer nå plutselig er blitt forstemmende like, med sine kule barberere og teppetatoverte gourmetkokker, mikroølbryggere og gatematbiler. Mens tripadvisorturistene klumper seg sammen rundt bordene som er utropt til stamsted for «the locals».

Les også: Møt Norges mest attraktive by! (DA+)

Norske reisemål er heller ikke unntatt. Bryggen i Bergen er ikke et sted bergenserne henger så mye som sommeren lenger. Det gjør imidlertid turistene, som kommer i så store horder, at den truer med å knele. Når små fiskevær og fjordbygder med noen hundre innbyggere plutselig oversvømmes av tusenvis av turister samtidig, gjennom stadig flere dager i året, og personalet på hotellene, restaurantene og i kiosken ikke kan svare deg på norsk, kan man også plutselig føle seg veldig fremmed, i eget land. I egen bygd.

«Sense of place» handler nemlig ikke bare om de fysiske egenskapene som gjør et sted unikt og spesielt, annerledes enn alle andre. Det handler også om en dypere identitet. Om den viktige følelsesmessige forbindelsen, den som gjør at menneskene som bor på stedet, føler en dypt rotfestet tilhørighet og tilknytning til et sted. Når denne følelsen er truet, fordi man føler at stedet ikke lenger er sitt, men turistenes, er vi alle ille ute. Da er det sjelen som smuldrer bort. Derfor har vi alle ansvar for å passe godt på den.

[ Les også: Vi må ta grep om turismen, før turismen tar grep om oss ]