Mirós studio i Cala Major er et kunstverk i seg selv, tegnet av den katalanske arkitekten Josep Lluís Sert. ALLE FOTO: CHRISTINE BAGLO

Mirós Mallorca

Det poetiske blå lyset. De tause steinenes musikk, høygaflene og trærnes hemmelige liv. Mallorcas farger og sjel bor i Joan Mirós underfundige kunstverk.

Når kvelden kommer og visker ut horisonten, slik at det store blå havet glir linjeløst over i den store blå himmelen. Når den klare stjernenatten senker sin krystallklare glassklokke over middelhavsøya, iblandet appelsintrærnes søte duft.

Poesi – og lys. Det er det Mallorca var for Joan Miró, den kjente spanske surrealistiske kunstneren som tilbrakte en stor del av livet sitt på øya, som var hans mors og kones fødested. Først i ferier og kortere perioder.

I 1956 flyttet han, 63 år gammel, hit for godt, og slo seg ned på en liten finca, Son Abrines, like utenfor sentrum av Palma. Der bodde og arbeidet han fram til sin dødsdag i 1983. Da var han 90 år gammel.

– Han var seig. Han sa at han ikke hadde tid til å dø, forteller guiden vår, Simone Lecoy, som viser oss rundt på den vakre eiendommen, som i dag er åpen for publikum.

Straks tilbake

Egentlig ser det bare ut som om han er ute en liten tur, når man vandrer rundt i det luftige, mallorquinske studioet hans, designet av den katalanske arkitekten Josep Lluís Sert, der et 20-30-talls lerreter, skisser og kunstneriske objekter fortsatt står halvferdige på staffeliene. I sin forventningsfulle stillstand summerer de opp mye av Mirós egen filosofi og tankegang bak bildene.

«Jeg tenker på meg selv som en gartner, og studioet mitt som en grønnsakshage. Artisjokker her, poteter der. Man må kutte nye skudd, slik at plantene kan gro og vokse (…). Derfor arbeider jeg på så mange forskjellige ting på én gang».

Objektenes hemmelige liv

Oppe i litografiverkstedet i den gamle nabofincaen Son Boter er de hvitkalkede veggene overstrødd med enkle kullskisser.

– Han kjøpte den fordi kona ikke lot ham tegne på veggen hjemme, forteller Lecoy.

Rundt i huset ligger tradisjonelle mallorquinske jordreskaper strødd. De fungerte som en stor inspirasjonskilde for kunstneren, gjennom sin «enkelhet» og «ærlighet». Han laget også underfundige skulpturer av dem.

«Jeg fornemmer at alle objekter lever. Denne sigaretten, denne fyrstikkesken har et mye mer intenst, hemmelig liv, enn mange mennesker (...) De er ubevegelige objekter, men de setter i gang store bevegelser i min ånd (…)».

Det ubevegelige som beveger

For tingene fikk fort et nytt, meditativt og hemmelighetsfullt liv i de lekne, ofte tilsynelatende naive formene i Mirós malerier, skulpturer, trykk og keramikk. Noen ganger i form av spøkelsesaktige monstre, etterlevninger fra krigens dager. Andre ganger som bitte små, mer abstrakte former, som svever i tilsynelatende tomme rom.

Objektenes ubevegelighet fikk Miró til å tenke på de uendelige rommene, der det skapes en «bevegelse som aldri opphører». Det var også ofte målet med maleriene, ifølge kunstneren selv: Å vise det bevegelige i det ubevegelige.

Visuell poesi

Et utvalg av de 2.000 verkene hans som befinner seg her, kan beskues i det moderne museet på eiendommen, som ligger nydelig til ved Cala Major, like utenfor sentrum. Det er også en skulpturhage her, og det er vakkert bare å rusle rundt, under duftende pinjelunder, med havutsikt.

Stedet drives i dag av stiftelsen Pilar and Joan Miró Fundación, som også arrangerer kunstkurs og workshops. I museet vises det dessuten spennende skiftende utstillinger i tillegg.

Derfor er det vel verdt å ta med hele familien på en kunstpicknick hit.