Innenriks

Med tog gjennom Vietnam

SAKTE FERIE: Glem buss, bil og fly - Vietnam oppleves best via skinnegangen.

Kvelden før jeg satte meg på The Reunification Express - den 1.700 kilometer lange toglinjen fra Hanoi til Ho Chi Minh City - møtte jeg min vietnamesiske venn for en suppeskål i gamlebyen.

- Hvorfor tar du ikke bare flyet, spurte han. - Koster omtrent det samme i disse dager.

Han hadde et poeng. Mens flytrafikken vokser, krymper billettprisene. For første gang siden åpningen av «Indokinas ryggrad» i 1936 er togreise i Vietnam blitt gammeldags. Hvorfor tilbringe halvannet døgn i en rusten kupé når du kan krysse landet mellom frokost og lunsj for samme pris?

- Jeg liker tog, svarte jeg. - Tog har personlighet.

Planer om en høyhastighetslinje mellom nord og sør har sirkulert i vietnamesisk politikk siden 2007. Nøyaktig når gammelt må vike for nytt, kommer an på finansiering og teknologi, men det er uansett liten tvil om at dagens lokomotiver, de støvete vogntogene og den dovne reisen langs Vietnams mektige kystlinje snart vil være historie.

Øl om bord

Morgenen etter tar jeg farvel med Hanoi. Toget forlater perrong nr. 4, rister av seg regnet og ruller sine første, skranglete meter gjennom de værbitte nabolagene og videre mot Ho Chi Minh City. Kort tid etter avgang kommer en smilende, vietnamesisk mann inn i kupeen med dryppende paraply og en striesekk full av ølbokser. Min første kupékamerat.

- Velkommen, sier han og strekker ut hånden, - vil du ha en?

Jeg nikker og takker, og ser ham forsvinne videre nedover korridoren, der en gruppe italienske pensjonister mottar ham med heiarop og klapp på skulderen. Når han kommer tilbake og setter seg ned med et stønn, er sekken tom.

- Det er mye å holde orden på, sier han. - Men jeg elsker jobben min.

Nguyen Hunh lærte seg engelsk ved å se filmer og konversere med turister rundt Hanois attraksjoner. Etter hvert ble han flytende nok til å få seg jobb som reiseleder, og tilbringer nå to uker i måneden på å guide turgrupper fra nord til sør via The Reunification Express.

- Turistene elsker toget, fordi det er en ekte vietnamesisk opplevelse. Det er billig, behagelig og gir deg mulighet til å se det beste av hva vi har å tilby.

Langsomt måltid

Etter Hanois deprimerende forsteder glir toget langsomt over i et slettelandskap av smaragdgrønne rismarker, vannbøfler og peanøtt-åkrer. Jeg ble advart på forhånd om hvor søvndyssende treg «ekspressen» kan være, men det er først når jeg ser småbarn løpe vinkende ved siden av vinduet, at den økende etterspørselen etter flyreiser i Vietnam gir full mening. Men for tyske Florian Schaschek var toget et selvsagt valg.

- Jeg kom hit for å se Vietnam, sier han og tar et trekk av den elektroniske sigaretten. - Da er det ikke noe poeng å befinne seg 10.000 meter over bakken.

Vi møtes i bakerste vogn, der passasjerer fra alle tre klasser sitter sammenklemt over varme og rimelige måltider. Denne restaurantvognen har sin særegne, forfalne sjarm - med flassete møblement, fettete gardiner og utsikt mot kjøkkenet, der kjederøykende kokker holder balansen og skjenker suppe fra dampende grytekar.

Sosial reise

Det beste med togene i Vietnam er at man får servert mesteparten av landet på et sølvfat. Fra storslagne nasjonalparker til turistvennlige småbyer: «Reunification Express» gir deg enkel tilgang på alt. Og mens togreiser i resten av verden kan være et mareritt av forvirrende nettverk og kryptiske forbindelser, er valgene her langt greiere å forholde seg til. Enten opp. Eller ned.

Hittil har jeg reist på den behagelige og romslige førsteklassen, men siste delen av turen tilbringer jeg i billigste sovevogn, der turistene er en klar minoritet. Kupeen består av seks steinharde senger som henger fra veggen i knirkete kjettinger. Ved første glimt av medpassasjerene - en kvinne med barn, to fnisete tenåringer og et eldre ektepar - tar jeg det for gitt at det vil bli en usosial tur mot Ho Chi Minh City. Men nok en gang får jeg erfart hvilken fantastisk arena toget er for sosial kontakt. I fravær av et felles språk består samtalene våre av lite annet enn smil og gestikulering. En pose med chips på deling, en dårlig utført tryllekunst for den minste og et bilde av en slektning på rundgang. Og plutselig er vi på vei mot å bli kjent.

Toget stopper endelig i Ho Chi Minh City. Ryggen er mørbanket og verden sløret etter tre timers søvn, men jeg forlater likevel stasjonen med en melankolsk følelse. For selv om framtidige generasjoner vietnamesere og turister vil kunne krysse landet på én formiddag i lydløse tog som aldri bryter sammen eller blir forsinket, vil noe verdifullt ha gått tapt. Reisen vil ha blitt til transport. (NTB Tema)

Mer fra Dagsavisen