Da vietnameserne jaget ut de amerikanske troppene fra byen i 1975, døpte de Saigon - sitt største krigstrofé og Sør-Vietnams hovedstad - om til Ho Chi Minh City. Men for innbyggerne vil byen alltid forbli Saigon.

Høye, franske vinduer innrammet av gardiner i burgunderfarget fløyel vender ut mot byens sydende gateliv. Hotel Continental er ikke lenger det mest fasjonable hotellet i byen, men fremdeles den beste adressen. På skrivepulten min ligger Graham Greenes roman «Den stillfarne amerikaneren», som også er blitt kalt «Saigons bibel». Værelset jeg bor på, 214, var Greenes første tilholdssted da hans kanskje mest berømte bok begynte å ta form.

Støy og uro fra Operaplassen utenfor trenger seg gjennom de tykke gardinene. På hans tid var det gateopptøyer og terrorangrep som holdt ham våken. Nå er det kinaputter fra nyttårsfeiringen som smeller. Og lyden fra Saigons milliontalls scootere, svermende som ildfluer i nattemørket.

Krig og kjærlighet

Forfatteren skrev romanen tidlig på 1950-tallet, men boka er langt mer enn et tidsbilde, med alle sine fascinerende vinklinger. Den er også en roman der krig og kjærlighet, tilsatt Greenes velkjente mikstur av melankoli og kynisme, setter sitt preg på en profetisk beretning om hvilke malplasserte besettelser, ideologier og krefter som fikk Vietnamkrigen til å rase ti år senere.

Selv førstegangsreisende til Saigon vil kjenne seg igjen fra utallige TV-reportasjer, krigs- og dokumentarfilmer.

De gamle kvinnene i bambushatter, kortesjen av sykkeldrosjer strømmende nedover skyggefulle alleer, fortauskafeer og bistroer, synet av en nedrustet panservogn i en hage, innrammet av hvite jasminblomster.

Østens Paris

Flere av de forfalne villaene fra den franske kolonitiden står der fremdeles, mange av dem nå i skyggen av nye, høye storhoteller. Gateselgerne er det blitt enda flere av, med armene fulle av postkort og suvenirer, sammen med spåkoner, tiggere, halliker - gatelivets statister, slik Greene beskrev det mens han som aviskorrespondent observerte hvordan kolonimakten mistet grepet, lenge før franske soldater ble massakrert i slaget ved Dien Bien Phu.

I «Østens Paris» fant Greene mye å sette pris på: en fargerik historie, en rik kultur, billig fransk champagne og bakverk - og eksotiske, vakre kvinner hvis lange, svarte hår gjenspeilet det myke skumringslyset. «I Indokina», skrev han, «oppdaget jeg en magisk kjærlighetsdrikk som jeg har delt med mange ... hvis øyne lysner når de hører ordet Saigon.»

Fransk renessanse

Etter Vietnamkrigen skiftet kommunistene ut gatenavnene. Rue Catinat ble til Frihetsgaten, som igjen ble forandret til det mer revolusjonære Oppstandsgaten. Der trekker fremdeles Maxim’s kabaret turister, med et nokså smakløst floorshow - en orientalsk mellomting av «Miss Saigon» og «The Sound of Music».

I etterkrigsårene lignet Saigon en spøkelsesby, styrt av ivrige, men uerfarne marxistøkonomer. Nå har turismens raske vekst gitt den franske kulturen en renessanse. Et flunkende nytt boulangerie på Lam Son-plassen, Le Figaro og Le Monde til salgs hos avisguttene, ordspillet Hair France på vinduet til en frisørsalong, rykende ferske baguetter til frokost og isgrønne pastis før middag.

Skjønne Cholon

Greene nøt utsikten over Saigonelven før mørket falt på. Det var på lasteprammenes dekk han først oppdaget de kamuflerte våpenforsendelsene til motstandsgeriljaen, finansiert av CIA. Og det var her han lot Fowler, den aldrende korrespondenten i «Den stillferdige amerikaneren», for første gang møte sin vakre Phuong uten anstand - «hennes hud ... utsondret en anelse av lukten av opium» - helt til en anonym, langt yngre yankee kom til byen.

Opiumens hvite netter

I dag fornemmes byens opprinnelige atmosfære best i den gamle bydelen Cholon, når heten har sluppet taket og lysene blir tent langs de travle boulevardene, der mopeder med omfangsrike bører stablet bakpå presser seg gjennom den eksosblå trafikken. Hvor mange fjærkre kan ikke få plass på en moped?

I Cholon blir gatelivet gjest ved ditt bord. En gutt med en T-skjorte med påskriften «Hello Shoeshine!» pusser skoene dine, eieren av kafeen forteller deg sin livshistorie, en olding med skjegg som sølvtråder tiltaler deg på høytidelig fransk, mens hans kone leser din framtid i kaffegruten.

Bydelen har alltid vært kjent for sin meny av fornøyelser for enhver smak. I Cholon fant Greene en utvei for å kvitte seg med sin depresjon og tapte illusjoner. Det var her han først oppdaget «opiumens hvite netter».

Herfra var veien kort til de kinesiske spillebulene og de franskdrevne bordellene. «Å ta med seg en vietnamesisk kvinne til sengs er som å ta med seg en fugl; hun kvitrer og synger på hodeputen,» skrev Greene.

Turistcafé

Likhetspunkter mellom Graham Greene og romanfiguren Fowler er mange. Begge var de gamle rever, veteraner når det kom til Orientens mysterier. Og som Greene oppdaget også Fowler amerikanernes fordekte, men klossete spill i fløyene.

Tvers over gaten fra Hotel Continental ligger fremdeles Café Givral. Under krigen var kafeen kjent blant krigskorrespondentene som The Graham Greene. Lenger bort troner Rex Hotel. På takterrassen inntar i dag turistene sin gin-and-tonic, der krigskorrespondentene voktet rakettenes sporlys nærme seg på nattehimmelen mens de brukte sine siste dong-sedler på byens fargerike klientell av løse kvinner og faste informanter.

Blant gipsskulpturer og bonsai-trær får du fortsatt servert byens beste grillretter her oppe.

Ikke rart at «Den stillfarne amerikaneren» ble en lærebok for journalister som kom for å dekke Vietnamkrigen: «Det var som om Saigon tilhørte Greene, og vi var redusert til statister i romanen,» skrev en av dem.

Forfatteren plasserte Fowlers leilighet tvers over gaten han flyttet til, Rue Catinat, nå Dong Khoi. Herfra kunne Fowler betrakte forretningsfolk inngå kontrakter i bygningen som i dag huser den eksklusive restauranten Vietnam House - et av byens vakreste spisesteder renovert i kolonistil.

Graham Greene ville i dag nikket gjenkjennende til synet av kvinnenes smekre skikkelser, søndagsfine selv på hverdagen, kjolenes høye splitter umulig å ignorere, håret dekorert med silkesløyfer. Og til torgkjerringene med sine fruktkurver, munkene kledd i safranfargede kapper og med almissefat, og til de freidige ungdommene med blikk som har sett altfor mye, altfor tidlig: «you want boom-boom, mister?»

Fra mitt hotellvindu betrakter jeg en krokrygget kvinne krysse gaten til Operaens jugendfasade. Hun bærer på et fuglebur. Jeg kjenner til dette eldgamle vietnamesiske ritualet. For hver synd begått i året som gikk, kjøper man en fugl, som så slippes fri fra sitt fangenskap. Den katolske Graham Greene ville utvilsomt ha sett med sympati på denne form for å motta syndenes forlatelse. Jeg ser hvordan kvinnen tar imot noen sedler fra en velkledd herre. Hun åpner døren til buret, og fuglene flyr, én etter én, ut i Saigonnatten.

reise@dagsavisen.no

Å reise i 
forfatteres 
fotspor

Å ha en forfatter som reisefølge kan by på langt mer enn å snike seg bak fasaden eller klore litt i murpussen på en by man i forveien mener seg å kjenne. Dette kan gi en ny, moderne vinkling til dannelsesreisen, inn i et landskap formet av noen med intim kjennskap til terrenget. TemaReiser i Fredrikstad (www.temareiserfredrikstad.no) har spesialisert seg på å tilby skrivende folk som guider til sine turer, og med stor suksess. Siden 2005 har de fordoblet sin omsetning, og stiller med kjentfolk som Karsten Alnæs, Thorvald Steen og Peter Normann Waage som forelesere. Inspiratour (www.inspiratour.com) har også en (mindre) meny av slike reiser, der bl.a. Jan Kjærstad, Henrik Langeland og Helene Uri deler sine kunnskaper med turdeltakerne.