Landsbylykke i Liguria

Apricale og jeg fant hverandre fordi rykter gikk om en restaurant i det vestlige Liguria som serverte pastaretter så velsmakende at de trumfet det meste av hva man før hadde smakt. Sånn var det jeg møtte kokken Delio, under trekronene som gir skygge til terrassen hvor hans delikatesser trylles fram.

Senere er det blitt mange og lange kvelder på Da Delio og i den lille landsbyen et steinkast fra kysten i det nordvestlige Italia. Og morgener derpå. I bratte trapper, blindsmug og søyleganger bygget for esler, har jeg også oppdaget andre hemmeligheter landsbyen skjuler. Og som den har klart å holde på, til tross for at dens nærhet til Middelhavets travle strender.

Mini-FN

Her finnes også en 1200 år gammel kirke bygget til ære for Den Hellige Jomfru, flere kunstgallerier, vinbarer og en piazza stor nok til å favne om både fastboende og turister, når den eldgamle paline elastico-ballspillturneringen arrangeres hver sommer. Omringet av middelalderske bymurer, veggmalerier og fasader som under stjernene minner mest om teaterkulisser, fylles piazzaen sommerstid av høyrøstede lovprisninger til vinens, olivenoljens og la dolce vita’s fortreffelighet.

Men Apricale har ikke alltid vært slik, forteller canadieren Gary Newman, en av svært mange utlendinger som har slått seg ned her.

– Det tar tid å bli husvarm i liguriske landsbyer som dette. En fortid fylt av isolasjon, okkupasjon og ubudne gjester utenfra, setter sine merker. Men neste uke skal vi feire samhold, ikke fortidens uoverensstemmelser, røper han, og inviterer meg til en landsbyfest i form av et bokslipp, som visstnok skal skildre historien om hvordan folk fra 30 nasjonaliteter har slått seg ned i byen, til felles glede og tilfredshet.

– Vi er som det rene FN å regne, for en landsby på drøyt seks hundre innbyggere, smiler Gary.

Landsbyfest

Det ble da også en uforglemmelig kveld da den to språklige «Insieme – Together» boka så dagens lys. Men ikke før brorparten av Apricales fastboende samlet seg omkring en teatertrupp fra Genova, kommet til det gamle, konverterte Castello Lucertola for å illudere hvordan skepsis hos landsbyens innbyggere etter hvert ble til solidaritet og samliv med innflytterne.

Forestillingen begynte med at aktørene plukket opp utenlandske aviser fra gulvet – Aftonbladet, El Pais, New York Times, Jyllands-Posten – som de myste mot mens de dultet bort både i medskuespillere og tilskuere. Skubbing ble til dansetrinn og nølende hilsener, formelle håndtrykk til omfavnelser, før det hele endte opp, som det meste gjør i Apricale, med langbord, lanterner og en kø av vinkarafler på piazzaen.

De var der alle sammen, på brusteinstorget: Postmannen Claudio som også er landsbyens vaktmester, og som uten skjorte sykler opp og ned bratte brosteinssmug for å levere brev og hente søppel. Svenske, blonde Lena, forfatteren bak «Sammen»-boka. Albanerne som murte opp det fine svømmebassenget for hollandske Jeannette. Britiske Tom som hoppet av en yacht-business for å nyte landsbylivet med sin livlige Cora. Og japanske Ben som driver økologisk jordbruk og iblant underholder med sin gitar.

Etter noen glass ble det også skåltaler om hvor heldige man var som hørte til i Apricale, og hvor nær en verre skjebne venter på den andre siden av åskammene, på grensen til Frankrike. I Royadalen, et fabelaktig område for vandringer mellom fjellgårder og beskjedne overnattingssteder, har politiet okkupert flere av stedene, for å hanke inn illegale båtflyktninger på rømmen.

– En grusom situasjon,» sukker Merle, en sørafrikansk kvinne.

Hun måtte som ungjente flykte for livet fra sympatisører av apartheidregimet.

Ventimiglia

Morgenen etter fikk jeg skyss ned til kystbyen Ventimiglia, som er blitt et oppsamlingssted for overlevende båtflyktninger fra Afrika. På bredden av den nesten uttørkede elven hadde noen hundretalls av dem slått seg til, nær et svært supermarked, med håp om få seg et bad og matrester. De hadde nok neppe noen følelse av insieme i et land som er i ferd med å slippe opp for penger og tålmodighet med EU.

Jeg fisket opp noen sedler for kjøpe litt proviant til det provisoriske asylmottaket. I lommen fant jeg flere arrivederci-hilsener med apricaletelefonnumre jeg hadde fått kvelden før.

Vi ses snart igjen hilste de, og minnet meg på at oliveninnhøstingen og vinfestivalene er like rundt hjørnet. Og, ikke å forglemme, høsttakkefesten.

Opprinnelig hadde jeg bestemt meg for å la være å skrive om Apricale, la byen fortsette å leve sitt eget liv, uten altfor mange forstyrrelser utenfra. Men så ombestemte jeg meg. Fordi steder som inviterer til medmenneskelighet og harmoni i en verden som splittes stadig mer, fortjener ros og oppmerksomhet. Så, perdona mi, Apricale, for å røpe din beliggenhet. Jeg lover å tenne noen stearinlys i Mariakirken når jeg vender tilbake. Det skal ikke bli lenge til.

reiseliv@dagsavisen.no

Reisefakta Apricale:

SLIK KOMMER DU DEG DIT: Nærmeste flyplass er Nice, som Norwegian og SAS flyr direkte til. Ta tog eller lei bil til Ventimiglia, og følg dalføret Nervia nordover via Dolceaqua. 
OVERNATTING: 
Apricus Locanda, boutiquehotell med fem rom og svømmebasseng. www.apricuslocanda.com
Munta e Cara har kreative og stemningsfullt lyssatte suiter – inkludert én med blått glassgulv! www.muntaecara.it

SPISESTEDER: 
Ristorante da Delio er landsbyens beste. Osteria & Bar har også gode, lokale retter.  
UTFLUKTER: 
Til å være utenfor allfarvei kan Apricale (og Dolceaqua) ses på som et knutepunkt til vandringer eller sykkelturer, både til Perinaldoåsen og mellom flere agriturismo-tilbud, som både fungerer til lunsj og for overnatting, eller til Isolabona lenger ned i dalen. En kjøretur til Sanremo (27 kilometer unna) og Bordighera (17 km) kan også anbefales. Fredagsmarkedet i Ventimiglia er også svært populært. 
På nett:  
www.cinque-valli.com
www.apricale.info