Katastrofejulen

Det begynte ikke så veldig bra heller.

– Skal vi ikke være hjemme i julen?!?

Tårene spratt på niåringen. Som ikke visste helt om hun skulle gråte av glede – eller av den plutselige lengselsbølgen etter familie, ribbe, julegaver og duftende grantre. Men som helt klart aller mest gråt av det siste. Derfor hadde selvsagt mor verdensvant planlagt en superduper fin julaften i det flotte, forjettede ferieland. I den julepyntede «kulturhovedstaden Kandy», midt oppe i fjellene. Med glitter, marsipangris og gaver gjemt bort i kofferten.

[ Les også: Den store strandguiden til Sri Lanka  ]

Dagen begynte ikke så verst. Vi våknet opp til apestreker i et tretopphotell ved løveklippen Sigiriya, som det riktignok tok to timer med køståing i 30 varmegrader å bestige. Og mer kø ventet. På grunn av juletrafikken i buddhistbyen (!), tok kjøreturen til det «toppratede» lille hotellet i Kandy ikke bare «noen» timer, men seks og en halv. Så da vi endelig kom fram, var det bekmørkt. Tropevarmen klamret seg som et eksoslokk til hver hudcelle og overfølsomme nesebor. Veien utenfor var en larmende, tutende og selvmorderisk slange. Og vakten utenfor hotellet var den første med gevær vi hadde sett på hele den særdeles fredfulle rundreisen.

Gud, hvor hadde vi havnet? Fyren viste oss inn på det trangeste rommet, rett bak den glassinnfattede vaktbua som hadde intet mindre enn fem kvalmende røkelsespinner i sving – For all the mosquitos, forklarte den kortvokste vakten. Hjeeeeelp! Jeg styrtet ut for å se om jeg kunne få igjen pusten – og reisejournalist- og mammaverdigheten – i «the beautiful and cheerful backyard», der vi jo skulle sitte ute og kose oss. Der var det stummende mørkt. Og fullt av... voodomasker! De var overalt!

– Herreguuuuud, de er kjempeskumle! Jeg blir redd, mamma!

– Høhø, nei da ungen min, det er bare, eh, pynt!

– Se mamma, de har en fiskedam… Iiiiik! En slange!

Den viser seg heldigvis å være falsk, lagt ut for å skremme de sultne og skulende ravnene som lurer hitchcocksk på taket.

[ Les også: Te, tog og fine fotturer på Sri Lanka ]

Den opprinnelige planen, om å spise julemat på en hyggelig restaurant i sentrum, blir raskt forkastet. – Traffick. Chaos! Impossible! sier vakten og ser på oss med blodsprengte øyne. Ungen vil uansett bare ha pizza. Ikke mer rice & curry! PIZZA! Genial plan, vi ringer Domino Pizza, internasjonal standard, ikke bare ketsjup på deig, fine greier, etter fire forsøk har jeg bestilt den største av dem alle, med alt på og litt til. Etter halvannen times venting kommer den lille, svindyre… Enmannspizzaen. Jeg henter restene av krønsjet wasa nødknekkebrød, som har ligget nederst i kofferten, før vi flerrer av plasttrekkene som er satt over utestolene i mørket. Hotellet er folketomt og tydeligvis egentlig tømt for jula. Kjøkkenet er også stengt. – Får vi ikke kjøpt noe å drikke en gang? trygler jeg vakten. – Kom, sier han, og drar med mannen min ned på en luguber bar i nabolaget. Etter ti minutter får vi én øl hver. Ungen vann. God jul, da! Så kommer jeg på marsipangrisene, som jeg jo har gjemt unna som en overraskelse. – Men jeg liker jo ikke sånn med sjokolade over, mamma!

Og akkurat da, er det så vi tror vi hører syner. For plutselig lyder… «Glaaaaade juuul,…» De vakreste, norske barnestemmene klinger så gildt i mørket at vi nesten får tårer i øynene. Har vi fått for mye røkelse? For kirsebæret på den elendige julekaka er at en norsk storfamilie har rykket ut på balkongen på hotellet som ligger rett over oss på åskammen. Der blinker og glitrer og funkler det i tindrende julelys, og trillende latter brer seg som gnistrende stjerneskudd over kanten. Og sildrer ned i voodomørket.

Og da blir det så ille at vi bare må le. Heldigvis er wifien i skjønneste orden. Så vi kan digitaltporteres til juleformiddagsforberedelser blant venner, familie og venninner hjemme i Norge, og klage vår julenød. Og få litt juletrøst. Og drømme om jula som kommer nå. For i år blir det HJEMMEJUL!

[ Les også: Unngå disse feriebusjettfellene ]