Hipp hipp hurra for sommer i Skagen

«Gaderne ere indhegnede med Snore bagved ligge smaa Kartoffel Agre, eller Pletter med Korn; Espalie af tørrede Fisk udenfor Husene, paa disse Skibstømmer benyttet, hist og her et lille Skuur, hvis Tag er Skroget af en Baad. Gaden med dybt Sand, Byen uendelig lang; med Klitter, Kartoffelager og Kornager, Børn sove i Sandet».

Det var en skjebnens sensommernatt, 16. august 1859, da den allerede høyt ansette dikteren H.C. Andersen rullet, strandlangs, inn til Skagen i en humpete hestevogn, til de små fiskerhyttene bygd av skipstømmeret og sukkene fra alle de uheldige, hvis skjebne ble splintret mot de lumske fire kilometer lange sandbankene under de to skummende havene, Kattegat og Skagerrak, som river og sliter i Grenen, denne uregjerlige hundehalen som logrer kun for de harde vindene og de usynlige havstrømmene under den blanke overflaten, speilet som reflekterer det florlette, fiolblå sommerlyset og de stålgrå, piskende vinternettene, havet som bringer mat til bordene i dette lille, ensomme gjestgiveriet øst på Skagen, der H.C. Andersen, noe mismodig, må ta inn, og der det i disse fortryllede sensommernettene også lyder et skjærende skrik gjennom natten: Det er intet mindre enn Gullalderen som blir født.

[ Les også: Dubais nye kunstboom ]

Hun fikk først navnet Anna Brøndum, og var datter av den kjente gjestgiver og kjøpmann Erik Brøndum. Kanskje var det for å hylle kunstnerånden som hvilte over gjestgiveriet den salige natt da hun kom til verden, som gjorde at hun ble sendt på tegneskole i København, og som gjorde at hun etter hvert forelsket seg i Michael Ancher, den talentfulle maleren som i likhet med så mange andre danske og norske malere, først fikk høre om, så kom for å se det, igjen og igjen, se lyset, dette vidunderlige, spindelvevsskjøre lyset, men også for kjenne vinden og havet røske i både tanker og sinn i denne flyktige sandkassen som formet en av tidenes mest kjente kunstnerkolonier, samlet rundt nettopp Anna og Michaels bord på Brøndums Hotel, under de stadig flere portrettene i den staselige spisesalen.

Der fiskerne og potetbøndenes værbitte fjes og kvinnene på havkanten plutselig ble forvandlet til vinduer i tida, til lukkede, evige øyeblikk som fortsatt vibrerer med så stor kraft at de får titusenvis av nye sommergjester til å sukke, til å drømme om å løfte et krystallglass mot et rungende «hip, hip hurra» i de sommerkåte havene, til å forelske seg i Marie Krøyer, «Københavns smukkeste kvinne», til å ville rekke hånden ut og kjenne på vekten av de flagrende, fotside sommerkjolene hennes, de lyse, hvitgule kjolene som gjør ektemaken, P.S. Krøyer, til en av tidens mest akklamerte kunstnere, som får blåfargene hans til å synge så intenst at vi fortsatt må måpe over dem, som gjør at vi fortsatt får trang til å ule med den ensomme hunden i månelyset, ensom som Krøyer selv da Marie blir gravid med sin nye elsker, den svenske komponisten, mens Krøyer selv svinner hen, blindet av sykdom og depresjoner, mens han leverer sine siste, jamrende portretter av en St. Hansfeiring der ikke bare drivveden går opp i flammer, men kanskje et helt liv, der de alle er, Anna og Michael, Tuxen og Drachmann, alle kledd i sin fineste stas, i bakgrunnen også de, elskerne, Hugo Alfvén og Marie, skal heller ikke de klare å bli lykkelige sammen.

[ Les også: Sjeikens nye kunsttempel ]

Og i dag vandrer vi fortsatt på de samme strendene, deres strender, 2,2 millioner av nysgjerrige kikkere og årvåkne lyttere, hører vi hvert år vinden suse i det lyse, grågrønnet sivet, skarpe som knivegger, som forteller hvilken vei vinden blåser, er de nordjytenes sverd i den evige kampen mot naturen, mot de milliardene av flyktige sandkorn som vinden pusher, utrettelig, ustoppelig, som har svelget hele kirker, og snart også husvraket på stranden noen kilometer sør for Gamle Skagen, har Vesterhavet allerede begynt å tygge på kjøkkenet, som jeg kan se inn i som et åpent sår, jeg tråkker i knuste fliser og en gammel vask, plastremsene tyter ut av veggen, forfallets skitne flaggvimpler, det siste som er i live, akkurat som fyrtårnet på Rubergs Mile, vandremilen, den bitte lille sandørkenen som dag for dag sender fyret noen millimeter lenger ut mot kanten, om noen år deiser den i havet, blir krabbe- og korallrev, mens måkene skriker etter mer.

Solen som til slutt løfter de blålilla skyene, finmalte korn mot fotbladet, myke, runde steiner, det er så godt her ute, i kreftene, på kanten mellom hav og himmel, skummelt, storslått og vakkert på en gang, mens vinden får tak i håret, leker, akkurat som med de lette, hvite gardinene på badehotellene, røde, rosa og skagengule, husene også, med rosehekkene som kryper freidig over de blå dørene, som løper forbi bindingsverket, skipsvrakrestene som fortsatt holder byen sammen, byen med 8.900 faste boende og en ikke lenger fullt så skandaløs kunstnerkoloni, et lite, gult hus er for rikmenn nå, og på Brøndums nytter det neppe å betale med fiskerportretter, men med kroner og yen. Og ingen har noen gang senere klart å male en blåfarge slik som Krøyer, født på et norsk sinnssykehus i Stavanger i 1851.

[ Les også: I denne danske byen er de Europas lykkeligste ]

Dette bør du besøke i Skagen

1. De endeløse strendene på vestsiden, ved klittene, i solnedgangen, gå og gå og la Skagen strømme inn i deg, storhavet, vinden, de fresende bølgene, plukk opp en konkylie, en myk, rund, havskurt sten, her er du fri.

2. Kattegat. Du hører det på navnet. De mykeste og mest barnevennlige sandstrendene finner du på østsiden, som Sønderstrand eller Damstederne.

3. Gå ut på Grenen, stå mellom to hav, Kattegat og Skagerrak, om du ikke blir stående midt mellom mennesket og naturen i stedet, for dette er også selungenes favorittplass, og når de bruker den, skal de få være i fred. Du kan også haike ut med Sjøormbussen.

4. Det er ikke bare kunstnere som trekker til Skagen, og lager artige gallerier og småutsalg. Ekte trekkfugler flyr også hit, kanskje de bruker Grenens logrende hale som veiviser for å se hvilken rute vinden har pekt ut for dem denne gang. Det nye, interaktive trekkfuglsenteret ved den fine stranden ved Vippefyret forteller deres spennende historier til oss.

5. Det finnes to Skagen, et nytt og et gammelt. I den nye har Ilse Jacobsen og mange nye butikker, restauranter og aktivitetsutsalg flyttet inn, langs en lang og bred gågate. Her ligger også Danmarks største fiskehavn – og der kan du sågar kan bedrive «lystfiskeri» på moloen, og hente hjem din egen middag. I Gamle Skagen ligger Kjærlighetsstien og de sukkertøyfargede badehotellene gjemt bak store klitter med sandsivhår, som også beskytter de 30 innbyggerne som bor her. Morgenbrød får du også. Kjøpt her.

6. Da Ancherfamilien døde ut, levde de videre gjennom å gi den praktfulle samlingen til Skagens Museet, så vi fortsatt skal få rope vårt hip, hip hurra over dette vidunderlige testamente. Det er nylig utbygd og utbedret, så vi også skal få oppleve nye kunstnertalenter. Mange av skagenmalernes gamle hus kan også besøkes.

7. Like bak museet kan du kjøpe med deg pølser og skinker fra Slagter Munch og dra på piknik på stranden, eller sette deg på en sykkel og finne din egen vei blant tusen sandkornede stier. Gjerne ut til den nedgravde kirken, eller til «ørkenen», vandremilen Råberg, som flytter seg 10–15 meter hvert eneste år.

8. Blir du med en guide, får du med deg noen av de spennende historiene fra Skagen på kjøpet. Dem finner du ved å kontakte turistkontoret.

[ Les også: Moro for hele familien i Århus ]