Fransk åpning

«He who contemplates the depths of Paris is seized with vertigo.

Nothing is more fantastic. Nothing is more tragic.

Nothing is more sublime.»

Victor Hugo

Paris! Paris! Så mytisk, så sagnomsust - sammen med New York finnes det vel neppe noen by fylt av så mange forventninger og forestillinger. Så hvordan skal man gripe henne an? Faren er jo at man kan bli rammet av «parissyndromet» - der turister rett og slett blir syke av skuffelse når de virkelig møter byen.

Og det å ha ambisjoner om å se Paris på to og en halv dag - ja, det er farlig nær japansk turbourisme. For det er jo umulig å gape over alt - kunstmuseer, historie og artige butikker for et helt liv, for ikke å snakke om alle makronene, crêpene, bagettene og foie grasen.

Grundig research

Jeg har pløyd meg gjennom guidene, interaktive street art-kart, artikler av typen «24 timer i Paris», «Paris for romantikere» og -gourmeter, -moteløver, -filosofistudenter, -kunstelskere og -sightjoggere. Silt blogger som «Hip Paris» og «Lost in cheeseland». Så prøver jeg meg på Facebook. Venner vet ofte best! 47 tips senere er jeg først blitt sendt på turistbussen for å se «klassiske ting som du kanskje ikke gidder å bruke så veldig mye mer tid på. Been there, done that.» Og jeg er blitt sendt på nesten alle de store museene, til alle de vidunderlige parkene, til en tesalong i Mosquée de Paris (som muligens er stengt etter terrortrusler) og satt tilbake i tid på Île Saint-Louis.

Og det er visstnok verdt å følge i fotsporene til den fabelaktige Amelie fra Montmartre og utforske det alternative Paris i Belleville. Og selvsagt det hippe jødiske kvarteret Marais. Merete har intervjuet Per Spook, som anbefalte en drink på Les deux Magots, der også fotograf Marianne og Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir har hygget seg.

Jeg har lastet ned mine egendesignede mobilkart via Trip Advisor. Og skaffet meg et eget gammeldags papirkart og ringet inn alle tipsene med stor omhu. Phu!

Må se, må gjøre

Men i verste fall kan jeg jo drukne alle mine sorger i champagne. Det er jo Paris som skapt for. Jeg har en plan.

Førstegangsreiser er litt som en bingotur, det er ikke til å komme utenom. Og vi begynner veldig smart: I stedet for å ta metroen fra Ryanair-busstoppet Porte Maillot, tar vi en rimelig taxi. Dermed får vi med oss … åååh! Triumfbuen! Hei se! Champs-Élysées! Grand Palais! Og på Place de la Concorde: Et ekte pariserhjul! Allerede før vi får sjekket inn på hotellet. Der har vi fått hotellets beste loftsrom - med ekte aristokattustikt over takpipene - rett på selveste Sacré-Coeur! Dette begynner bra.

Vi krysser noen gater, og vips er vi i bunnen av SoPi - eller South of Pigalle (Facebook-Oda: «Sistnevnte område er überhipt for tida!») Så det må jo en ekte reisejournalist sjekke ut. Og akkurat da merker vi det tipset ingen tipset om, men som vi absolutt hadde trengt som førstegangsreisende i Paris: Ikke book din første reise til Paris fra søndag formiddag til onsdag morgen.

For når vi ankommer den herlige, hippe matgaten Rue des Martyrs sånn litt på tre, holder akkurat gatemarkedet på å stenge. Akkurat som de fleste restauranter og morsomme matbutikker i byen. De fleste holder også stengt hele mandag.

Cafékikking

Men heldigvis er den vidunderlige cafeen Terre Corse åpen, med spesialiteter fra Korsika. Den gjør skam på flere seiglivede parismyter på én gang: Elendig service, dyr og dårlig mat (om du ikke vet hvor du skal gå). De blide servitørene serverer den beste baguettesandwichen jeg har spist - og vi sitter i blek førvårsol bak to glass hvitvin og observerer (do as the locals do - kikking er parisernes nasjonalsport nummer én!), litt fnisende, at A: Parisere faktisk går rundt med bagettene under armen. B: Det er veldig mange som bruker hatt og kunstnerlue og C: Det er utrolig mange små, velfriserte selskapshunder.

Men førstegangsreisende kan ikke nyte freden lenge. Metro (åh, disse herlige, filmaktige art nouveau-nedgangene) er måten i Paris - og plutselig bare dukker vi opp rett foran ta-ta-ra-ta: Eiffeltårnet!

Tårnfuglene

Og jeg som trodde det egentlig bare var å se det, ha sett det. Men jøye meg, det beveger meg! Lav sol, et enormt edderkoppspinn av stål som reiser seg mot himmelen. Symbolet over alle symboler.

- Hva føler du nå? spør jeg min kjære.

- Hm... tung og lett på én gang! Det er jo også litt som symbolet på industrialderen, filosoferer han.

Det glade turistsirkuset, alle de rare bildene de tar, et nygift ektepar som ser merkelig ulykkelig ut. Amerikanske Stephon D. skiller seg dog litt ut under hatten.

- Det er jo bare helt utroooolig! Det lever bare såååå opp til drømmene mine, sier studenten, som går på moteskole i Italia.

Og har med seg et harem av minidivaer på førstereis til lysets by.

Kunstnernes Paris

Vi blir lenger enn vi skal og rekker ikke å se museet for moderne kunst rett ved siden av, som planlagt (fin café med eiffeltårnutsikt ute her). Men samtidskunstmuseet vegg i vegg - Palais Tokyo - har mer kunstnervennlige åpningstider - fra 12-24. Og utrolig rå, kule lokaler. Og en fantastisk videoinstallasjon om dødsritualer (varer fram til sommeren, se, se!) og litt av det sedvanlige samtidsrøret: flimrende neonlysrør, utdaterte, durende elektriske apparater, bokstavkunst som sier noe veldig dypt på engelsk og følsomme kunststudenter som gjør rare ting med hverandre veldig, veldig sakte.

Gå videre langs Seinen, månelyst nå - og flombelyst av de grusomme cruisebåtene. Hull i veggen-bistro (Musee des cafés) i det hippe, gamle jødiske kvarteret Marais. Romantisk aften - for fire. Minibordene står tettere enn nystekte bagetter på bistroene i Paris. Godt man ikke snakker et språk alle andre skjønner.

Lost in Louvre

Dag to i Paris: Louvre. Egentlig trenger jeg ikke skrive mer. Mandager er nesten alle andre museer stengt (utrolig i en by som mottar 27 millioner turister i året). Men du trenger bare Louvre. Du kan jo vandre i salene i et helt liv. Her kan du virkelig begynne med begynnelsen, i de egyptiske, romerske, greske og islamske skattkamrene. Men det er ikke bare kunstverkene. Det er også de praktfulle salene selv, vi går med konstant hakeslepp.

Fordelen med en mandag i februar er at det er mulig å få en lang tête-à-tête med selveste «Mona Lisa» uten å bli tråkket ned.

- Se, de hendene er ikke hennes. Derfor smiler hun så gåtefullt, hvisker min elskede og smyger armene sine rundt meg for å bevise det.

Og fra høyre, her vi står, ser det virkelig ut som om det er en stor bylt bak henne, en ansiktsløs kropp som holder rundt henne, som for aldri å miste.

Etter Louvre er vi egentlig svimle hele resten av turen.

Vi krysser bruene, Pont des Arts, som snart synker i Seine på grunn av alle hengelåsene. Finner en morsom gallerigate (Rue Bonaparte) på vei til de rådyre uteserveringene på de historiske kafeene, der vi leker intellektuelle, i St. Germain. Drikker mer kaffe i den livlige cafégaten Rue de Buci, og mediterer i selveste Notre-Dame. Og blir enda svimlere.

Blodsukkerklikk

Ute igjen: lav vårsol, en fransk felespiller på en fin bru.

Men så blir vi sultne. Og vi begynner å tråle, opp og ned gate etter gate. Trip Advisor-kartet på smartmobilen i hånda, men på alle de tilsynelatende høyt rangerte stedene vi har råd til, møter vi stengte dører. Og vil vi virkelig spise på stedet som kun er rangert som nummer 5.894 av de 11.664 restaurantene i Paris…?

Vi ender opp med å ta metroen til en annen facebookvenns anbefaling: Bouillon Chartier («har vært anbefalt i guidebøkene siden 1896»). Veldig historisk og veldig autentisk. Også når det gjelder servicen. Når byens sureste kelnere beordrer at vi skal klemme oss inn klin oppå to andre turister når det er 50 ledige bord rundt i stekeosen, er det ikke merci som gjelder, men no mercy! Klassisk blodsukkerklikk.

Vi ender opp med gatekjøkkenmat, men sikrer oss bioorganisk ost-og-rødvin-dessert fra økobutikken på hjørnet.

Mer mat

Dag tre starter vi med en guidet gourmettur der vi blir vist vei til de beste ostebutikkene, glor på ribbede harer og får spise foie gras med hvitvin til i Rue Mouffetard i Latinerkvarteret.

Vi prøver å gå av oss kaloriene ved å se enda mer kunst på Orsay-museet som ligger inne i en eksepsjonelt vakker, ombygd jernbanestasjon. Nakkemusklene begynner nå å kjenne slitasjen, kunstnersjelen også. I firetida dåner vi, før kvelden og turen avsluttes på det beste rimelige spisestedet vi kunnet finne i Paris: Les Papilles, en fantastisk liten bistro med fire retters meny som skifter daglig, til 35 euro.

- Her er kjøleskapet tomt hver kveld, gliser eieren Bertrand Bluy.

Vi surrer oss rødvinsfine tilbake til hotellet en gang ut på natta. Og tenker på ordene til Erik: «Ingen kan fortelle deg hva du bør gjøre i Paris. Paris er byen som er fantastisk bare å rusle rundt i og finne perler på egen hand.»

Det høres vel egentlig ut som den beste planen.

christine.baglo@dagsavisen.no