Etiopias Jerusalem

Den rødlige berggrunnen jeg står på bryter i det fjerne mot dype daler og fjell. Like foran åpner bakken seg. Et flatt kors stikker opp. Jeg går ut mot kanten.

Et av Afrikas mest imponerende syn åpenbarer seg for meg. St. George-kirken i Lalibela. Den ble skåret rett ut av det vulkanske fjellet på 1200-tallet. Det utrolige er at den fortsatt er ukjent for folk flest.

Du trodde kanskje vårt moderkontinents underverker bare dreide seg om Serengeti-slettens frodige viltbestander, Victoria-fallene og pyramidene i Egypt. Jo da, det også. Men Afrikas mest mystiske byggverk er de underjordiske kirkene i Lalibela.

Uskadelig prins

– Som barn ble prins Lalibela dekket av en biesverm, men forble uskadd. Dette ble sett som et tegn på at han en dag ville bli en mektig hersker. Men broren hans, kongen, ble sjalu på Lalibelas popularitet og forsøkte å forgifte ham. Prinsen overlevde, mot alle odds. Men, mens han var neddopet, ble han ført opp til himmelen, der han fikk se mange kirker. Englene instruerte ham til å bygge lignende strukturer på jorden, forteller autorisert guide Belay Tereche meg.

Resultatet ble elleve kirker i som ligger spredt i tre klynger på en kvadratkilometers steingrunn. Etter at muslimske herskere overtok større deler av Midtøsten, ble det ikke mindre komplisert å komme seg dit på pilegrimsferd. Det skal også ha vært en av årsakene til at prins Lalibela ville bygge et Jerusalem nummer to, på etiopisk grunn.

Verdens største monolitt

Kirkeunderet er fortsatt svært hellig for litt over halvparten av Etiopias 90 millioner innbyggere som tilhører den etiopiske ortodokse kirken.

De har sin egen pave, som er bosatt i hovedstaden, og er et av verdens eldste kristne kirkesamfunn. Historien deres kan spores helt tilbake til det fjerde århundre.

Kirkene er monolittiske, hogget ut og formet av en og samme stein. Noen av kirkene står fritt med fire vegger, andre er bygget rett inn i fjellet og har tre, eller bare én vegg.

Sluttresultatet er at kirkene ser ut som om de har blitt nedfelt i bakken, som «underjordiske» kirker.

En av dem, Biete Medhani Alem, med sine fem midtganger, antas å være den største monolittiske kirken i verden.

[ Få flere reisetips på Dagsavisen.nos reiseside ]

Labyrintisk verden

I tillegg til de elleve kirkebyggene finnes det flere huler, krypter og en sammenhengende labyrint av tunneler og ganger. Gjennom området renner også den kunstige elva Yordannos – Jordan, som symbolsk skiller det jordiske og det himmelske Jerusalem fra hverandre, slik det er beskrevet i Bibelen.

I kirken Biet Golgata finnes det dessuten kopier av gravene til Kristus og Adam, og av barnesengen i Fødselskirken.

Lalibela står på UNESCOs verdensarvliste. Over noen av kirkene er det bygd stygge tak, som beskyttelse mot ytterligere vannskader.

Men Lalibela er først og fremst et levende sted, hjem til et stort fellesskap av prester og munker. Det trekker mange etiopiske pilegrimer hvert år, som feirer de mange festene foreskrevet i den etiopiske kristne kalenderen.

Med engler som hjelpere

Jeg vandrer mellom kirkene med guiden min og ser med fascinasjon på fargerike prester i deres karakteristiske kapper. De står og leser i gamle bibler, mens de lener seg på sine karakteristiske T-formede støttestokker. Det er få benker i kirkene, folk er vant til å stå.

Noen av kirkene er fylt med religiøs kunst og ikonbilder. Det er også mange utskårne relikvier av gull, messing og tre. Prestene viser de besøkende bibler innbundet i geiteskinn, med munkenes håndskrevne tekster i karakteristiske amharisk, ispedd fargerike, religiøse motiver. Noen av biblene er skrevet på geez, det gamle liturgiske språket, som kan sammenlignes med vårt latin.

Hulemunker

Utenfor kirkene er det mange munker. Noen av dem lever i huler langs kirkeveggene, og tar imot en krone her og en krone der fra lokale innbyggere og besøkende. Ellers går tida med til bønn og tekstlesing.

Rett utenfor kirkeområdet bor lokalbefolkningen i sine karakteristiske toetasjes, runde hus. Det er ingen som prøver å selge meg postkort og guidebøker.

De mer kjente ruinene ved Kambodsjas Angkor Wat og Perus Machu Picchu har ledet til store diskusjoner om hvordan de ble bygd, og hvilke arkitektoniske begavelser som lå bak.

I Lalibela er en av de populære forklaringene at, mens de 40.000 arbeiderne som måtte ha vært i sving på dagtid sov, jobbet englene på natten.

Viktigere for Etiopia er at man uansett har frembrakt en sivilisasjon og et underverk som kan konkurrere med hvilken som helst annet på kloden.

Slanger i paradis

Lalibela lokker nå flere utlendinger til Etiopia enn før, cirka 20.000 i året. Mesteparten av de besøkende er backpackere. Det de legger igjen av penger er viktig for lokalsamfunnet. Inngangsprisen til alle kirkene har nettopp økt, fra cirka 150 kroner til 300 kroner.

Hviskende forteller Belay meg at en av prestene, som kontrollerer pengestrømmene fra turismen, tar for mye av pengene selv.

– Meningen er at inntektene vi får herfra ikke bare skal gå tilbake til prestene og munkene, men deler av den skal også komme lokalsamfunnet vårt til gode. Vi må ikke skape to samfunn her, de som tjener på turismen, og de som ikke får noe, sier Belay Tereche.

Byen Lalibela har bare to leger, dårlige skoler og få andre offentlige tjenester.

Presten Mulu Wubie, fører en værbitt hånd over haken, nikker samtykkende og legger hånden tungt på nærmeste bibel.

Som et romfartøy

På kvelden rusler jeg bortover det som kan kalles Laibelas hovedgate og kommer til en mer moderne arkitektonisk raritet, restauranten Ben Abeba. Den kalles bare romfartøyet av lokalbefolkningen.

Du går i en runding helt til topps, og på de ulike avsatsene er det spisebord. På restaurantens øverste tak, der du står på godt over 2600 meters høyde, har du 360 graders utsikt. Fjell og daler så langt øyet kan rekke.

Jeg deler en flaske vin med Kasandra, en afroamerikansk dame fra New York, som jeg traff under kirkebesøkene. Vi diskuterer livet, døden og kjærligheten samtidig som solen blir lavere og himmelen farges rosa.

Kasandra forteller at da hun besøkte nasjonalmuseet i Addis Abeba for å se utstillingen med Lucy, verdens eldste fossile funn av et premenneske, gråt hun. Afrika, vår felles vugge, kan føles sterkt.

Eieren av dette utrolige stedet kommer og slår seg ned ved bordet vårt. Susan Aitchison er skotsk og kjøpte tomten og bygde restauranten sammen med sin lalibeliske mann. De ansetter bare lokale krefter. De vil gi noe tilbake til Afrika.

Slektskapslinjer

Det kompakte afrikanske mørket senker seg, og et bål tennes på terrassen. En hel familie fra Liverpool sprer sin morsomme aksent. Det hele er temmelig surrealistisk. Jeg sitter formelig med et bein i et jordisk Jerusalem. Og jeg har utsikt mot en enorm stjernehimmel i alle retninger, som et himmelsk Jerusalem.

Englene hjalp sannsynligvis ikke til med byggingen av Lalibelas kirker. Men et øyeblikk føler jeg selv at jeg har englevinger og befinner meg på et romfartøy på vei ut i kosmos. Kloden svinger under meg. Jeg føler på slektskapslinjen fra Lucy og til dagens Etiopia.

Lalibelas kirker går virkelig i dybden – også i oss mennesker.