En uforglemmelig bukt

Da jeg ankom Kotors gamleby med buss fra Dubrovnik, hadde det akkurat blitt mørkt. Lyktene var tent, brosteinene glatte fra formiddagens regnskyll og restaurantene fulle av liv. Siden Montenegro så ofte oversees som feriemål til fordel for nærliggende Kroatia, følte jeg meg trygg på å dukke opp uanmeldt. La sansene vise vei gjennom gamlebyen, koffert i hånd, til man etter hvert finner et lite, familiedrevet hotell med doven katt på resepsjonsdisken og messinghåndtak på romnøklene. Eller det var i alle fall tanken.

– Dessverre, var svaret, gang etter gang. – Men om du kommer tilbake om en uke, kan vi kanskje ordne noe.

Sånn er det blitt i høysesongen, og rart er det ikke. Fra stor natur til UNESCO-vernede byer og noen av Adriaterhavets beste bademuligheter – alt finnes her i Montenegro, og Kotorbukta samler det hele på ett sted.

Nye tider

Kotorbukta ligger rett oppunder grensen til Kroatia og Bosnia & Hercegovina – og skjærer seg nordover som en veldig snøengel gjennom Montenegros kystlinje. Lonely Planet sparer ikke på kruttet når de introduserer bukta som «nydelig, fantastisk, majestetisk og herlig» – alle ord som fort gir mening når man får sitt første glimt av det koboltblå vannet og fjellene rundt. Hovedtrekket er byen med samme navn.

Kotor er arven fra venetianerne, UNESCO-vernet med sine massive bymurer, tallrike kapeller og et labyrintlignende nettverk av skuldertrange smug. Det er en by preget av tiden, men som de siste årene har opplevd en kraftig ansiktsløftning. Jeg møter lokalfødte Sascha Djukic, som sitter på trappen utenfor den nylig renoverte leilighetsbygningen sin.

– For bare et år siden var dette en ruin, forteller han.

Både folk og penger har strømmet inn i Kotor de siste årene, men da nærliggende Budva – med sine russiske mangemillionærer og ferierende tennisspillere – for lengst bikket punktet da byen kunne beskrives som «rolig», bevarer Kotor en deilig og doven atmosfære.

– Folk her er ekstremt stolte, forteller Sascha. – Og selv om ting skjer i et forrykende tempo, er det stor skepsis mot å la utviklingen gå ut over levekårene og mulighetene til å faktisk bo her. Mye kan skje ellers i bukta, men her – innenfor murene – vil byen bevares.

Ikke at det er mangel på ferierende millionærer, noe man fort merker så snart man forlater Kotors bymurer og vandrer nedover havnen, der yachter på størrelse med små skoler funkler og skinner i sensommersolen.

– På enkelte dager er det vanskelig å se forskjell på privatbåtene og cruiseskipene, sier Sascha.

Kotor by har en permanent befolkning på drøye 10.000, halvparten med to bein og resten med fire. Akkurat hvordan Kotor etter hvert har blitt Europas kattehovedstad, er ukjent. Noen hevder det stammer fra århundrer som travel handelsby, da kattene ble satt av etter tjeneste som musefangere på skip. Uansett lever de gode og late liv her på de varme gatene, hvor de mates av både turister og lokalbefolkning. Det er til og med et eget museum dedikert til Kotors æresborgere, og det finnes knapt en butikk i byen som ikke har en liten hylle med katteformede nøkkelringer og statuetter til salgs.

Årets beste by

Det er rett etter frokost at det første av flere daglige cruiseskip legger til havn utenfor bymurene. Du kan høre det på vei inn fra nord, når lyden av skipshorn drønner mellom fjellsidene. For mange er dette signalet på å trekke innendørs eller dra videre, når gamlebyen oversvømmes med flere tusen besøkende. Jeg bestemmer meg for å søke tilflukt i andre deler av bukta, og hopper på fergen til nærliggende Perast, med den skjønne kirken «Our Lady of the Rocks» bygd på en liten øy utenfor havna. Ifølge legenden så lokale fiskere Madonna og barnet på revet utenfor byen, og slapp en stein her etter hver vellykkede fangst, helt til øya var bygd.

Og om Kotor er som Dubrovnik for 20 år siden, er Perast enda mer uberørt av samtiden, med bare en enkel gate langs havnen, noen restauranter, en håndfull hoteller og den historiske gamlebyen. Jeg klatrer de klaustrofobiske trappene opp til St. Nicholas-tårnet og får utsikt over bukten, med fjellkjedene Orjen i vest og Lovcen i øst. Og når solen står på hell og båten returnerer til Kotor, har cruiseskipene for lengst kastet loss og forsvunnet. Det er nå byen viser seg fra sin vakreste side, når lyktene tennes, kattene igjen kommer fram og de talløse restaurantene i gamlebyen fylles av stemmer.

Kotor har blitt stående gjennom en turbulent historie på grunn av sine kraftige bymurer og festningsverk, som løper i sikksakkmønster oppover fjellsiden. I den varme årstiden anbefales det å gå turen opp til toppen om kvelden, når solen har bikket fra stikkende varm til en behagelig glød i horisonten. Utsikten er verdt både tid og melkesyre.

Lonely Planet løftet i fjor fram Kotor som verdens fremste by å besøke. Selv om nye år vil bringe med seg nye steder og nye lister, vil både byen og bukten forbli et uforglemmelig hjørne av Europa i mange år fremover. (NTB Tema)