Kultur

Den grønne fjordrevolusjonen

Bilde 1 av 6

Verdensarvfjordene er skitne og forurensede. Fylt til bristepunktet i sommermånedene. Her er historien om den stillegående revolusjonen som kan være fjordenes redningsbøye.

– Det er bare så utrolig vakkert her! sier rødkledde Kari Sæther Nilsen andektig, der hun står som Kate Winslet i «Titanic», alene i vinden mot den svarte fjorden.

Selv fossene har fryst fast i stupbratte bergveggene.

Jeg hører henne utmerket. Båtturen inn i de dramatiske verdensfjordlandskapene er nemlig historisk. Vi seiler nemlig nesten helt lydløst – og sporløst – inn Geirangerfjorden med Vision of the fjords, verdens første hybridsightseeingskip.

Tegnet av en 26 år gammel rørlegger, Torstein Aa, som byttet karriere og begynte hos onkelen sin, Tor Øyvin Aa i Brødrene Aa, verftet som er blitt verdensledende innen konstruksjon og produksjon av miljøvennlige karbonfiberbåter. Båtbyggerne i Gloppen har dessuten nettopp sjøsatt søsteren, Future of the fjords. Hun blir helelektrisk.

Og hun blir ikke ensom.

###

FOTO JOHN NAUCKHOFF

Ship of the year

– Det er rundt 50 nye elektriske ferjer er under bygging i hele Norge akkurat nå, og én er allerede i drift utenfor Bergen. Det har skjedd utrolig mye på utrolig kort tid. Vi har fått en stor maritim industri som er blitt verdensledende på nullutslippsløsninger, sier Marius Gjerset fra miljøstiftelsen Zero.

Båten vi sitter på, er allerede blitt kåret til verdens «Ship of the year» i 2016 i Hamburg.

– Den ser ut som operaen i flytende format. Som isflak! sier én av de rundt 300 gjestene om bord, som kan slange seg i myk, lun skandinavisk design bak panoramavinduene.

Skipet er nemlig lastet opp med alt fra Klima- og Miljødepartement, Vegvesen og Sjøfartsdirektorat, til miljøorganisasjoner, NHO Reiseliv og cruiserederier. Og ikke minst lokale politikere og smått bekymrede Verdensarvfjord-representanter som har kalt inn til konferanse.

For alt er slett ikke som det skal i norske fjorder. Verdensarvoppdraget har seilt ut i et grumsete kjølvann. Oppdraget nå er «Grøn fjord 2018». Og «sporlaus ferdsel». Men er det egentlig mulig?

Akkumulerer svevestøv

– Da jeg hadde barselpermisjon, var det enkelte dager jeg ikke ville la babyen sove ute, på grunn av merkbar forurensning, forteller Katrin Blomvik, som er direktør for Stiftinga Geirangerfjorden Verdsarv.

Og ja, luftforurensingen i hjembygda hennes kan til tider være helseskadelig, slo Sjøfartsdirektoratet fast i en ny rapport som kom i høst.

– Nivåene av visse typer svevestøv og nitrogendioksid kan i enkelte perioder i turistsesongen kan sammenlignes med å bo ved siden av en sterkt trafikkert gate i Oslo. Vi vet også for lite om helseeffekter av akkurat skipsutslipp, sier Marit Låg, som er seniorforsker i Folkehelseinstituttet. Dessuten viser ny forskning at svevestøvpartiklene ikke forsvinner. Vind og lufttrykk bare flytter dem rundt, opp og ned fjorden, etter hvilken vei det blåser.

– Når klimabetingelsene er rette, som de var mellom 2015 og 2016, akkumuleres derfor antall partikler i fjordlandskapet fra år til år, forteller den tyske forskeren Jörg Löffler fra universitetet i Bonn, som har studert svevestøvproblematikken.

Et gul- og rødflekkete kart viser at partikkeltettheten er klart sterkest nede ved fjorden. Og inne i turistbygda Geiranger.

Lenger ut på havet tømmer cruiseskipene renset gråvann og desinfisert kloakk. Men ut strømmer også syreholdig vann. Tungmetaller fra rensesystemene. Milliarder av små partikler og fragmenter som vi egentlig ikke vet nok om hvordan påvirker oss og naturen vi lever i, ifølge forskerne på konferansen.

Men «røyken», som ofte henger over fjordene, viser seg heldigvis – i alle fall ofte – å være mye vanndamp.

Én million turister

Hvert år kommer det mellom 800.000 og én million turister til Geiranger. De fleste i løpet av en kort og hektisk sommer. I fjor kom 350.000 av dem på et av de cirka 180 cruiseskipene som legger til kais i den lille bygda med rundt 200 innbyggere. Det er en økning på 12 prosent besøkende fra året før.

Diskusjonen går høyt rundt pausebordene om hvor mye penger faktisk ligger igjen etter dem. Anslagene varierer sterkt, og det er ikke gjort undersøkelser lokalt.

– Generelt har vi en ganske høy verdiskaping i forhold til mange andre, med mange lokale cruisehandling-selskaper, -guider, -attraksjoner og -produkter, påpeker Katrin Blomvik, som også forteller at det er sterke meninger både for og mot det store turisttilstrømningen i bygda.

– Vi kjenner jo trykket. Derfor må vi handle nå, sier Anette Møll, som har gått motstrøms og flyttet tilbake etter 20 år i Oslo og på Nesodden, for å overta en gammel, vernet gård på Møllstunet.

###

FOTO: ANETTE MØLL

Verdensarv gror igjen

Der har Møll også geiter. Som faktisk spiller en nøkkelrolle i bygda. Det er de som beiter fram de unike kulturlandskapene som var årsaken til at det vestnorske fjordlandskapet fikk sin høythengende verdensarvstatus i 2005. Og som er i ferd med å gro igjen. Den siste Geiranger-kua forsvant for et drøyt år siden, ifølge en kronikk av ordfører i Norddal, Arne Sandnes, i Sunnmørsposten fjor. «Verdsarvområdet er en salssuksess. Samtidig er det ein kassafiasko. Kvar blir det av pengane?» spør han der.

Kulturlandskapet gjør også at bygda roses opp i skyene i internasjonal verdenspresse. Noen kjappe journalister i Conde Nast Traveller satt nettopp Geiranger på listen over «Ti av Europas mest romantiske småbyer» før Valentinsdagen.

Da tenkte de nok ikke på vinterstid, når «småbyen» er dau som en våt raggsokk. Selv om det å ligge ute under stjernehimmelen og de dypblå, stille fjellkjempene, i skjæret av stearinlyktene i spabassenget på Hotel Union, bør være mer enn nok for å få følsomme sjeler til å fri eller lage ekte barn av verdensarven.

«Verdens vakreste trafikkork»

Men om sommeren forvandles Geiranger til «verdens vakreste trafikkork». Ikke bare av cruisebåter som vikler sine røykstriper inn i Brudesløret. Tusenvis av cruiseturister svermer rundt i sentrum, eller skyfles opp på Dalsnibba i digre busser, der de slåss om plassen med bobiler og privatbiler og lager nervepirrende trafikkfloker i de underdimensjonerte Ørnesvingene, for å komme seg ned til verdensarvbygda.

– Naturen og stedet er helt fantastisk, men det er altfor mange mennesker her, klaget Pelz Sieglinde fra Tyskland til VG i sommer.

En britisk turist skrev til og med klagebrev til miljø- og klimaministeren etter sitt skuffende besøk i Geiranger.

Opp mot én million turister besøker Geiranger i året. Nesten alle kommer i en kort og hektisk sommersesong. FOTO: GORM KALLESTAD/SCANPIX
FOTO: GORM KALLESTAD/SCANPIX

Tunnel eller miljøsone

Og diskusjonen går heftig. Infrastrukturen kneler. Nede på kaia går kjøretøyene på tomgang, mens de venter på å komme med ferja til Hellesylt. Rundt 30.000 biler sto igjen på kaia i fjor. Til sommeren kan tallet bli opp mot 50.000, fortelles det.

Så, skal man lage tunneler, som gjør at man kan unngå rasfarlige veier om vinteren – og kanskje få flere turister hit? Eller vil det rett og slett gjøre at bygda, som allerede strever med at turistene bare feier gjennom og tar det perfekte snapshot, og ikke blir og bruker feriepengene sine her, blir oversvømt, for alvor?

Eller kan man herme etter andre europeiske byer, der man må betale en avgift for å reise inn i området, som omgjøres til en form for miljøsone? Eller at besøkende må sette fra seg bilen og parkere på plasser utenfor? Og er det i det hele tatt mulig – og lovlig – å lage slike miljøsoner?

Eller kan man til og med lage en form for bilfritt alternativ, som alpelandsbyen Werfenweng, der du kan ankomme med tog, og for ti euro få et emobility-kort som gir deg rett til å benytte deg av fritt disponible, elektriske framkomstmidler og gratis EL-transport?

Pisk eller gulrot

Stranda Havnevesen har allerede satt et tak på hvor mange skip som får komme inn, maks tre cruiseskip om gangen, i Geiranger i høysesongen. Antallet passasjerer bør ikke overstige 6000. De siste tre årene har de lagt opp til nullvekst når det gjelder antall anløp av cruiseskip. Men er dette egentlig nok, spørres det.

Eller skal man bruke mer gulrot enn pisk, og premiere de mest miljøvennlige skipene?

Andre mener at indrefileten bør bli dyrere i seg selv.

– Dynamisk prising! Jeg begriper ikke at ikke dere tar i bruk dette i mye større grad. Når etterspørselen øker, kan dere bare skru prisene opp! Det er elementær markedsteori, tordner Terje Devold, Styreleder i Fjord Norge, landsdelsselskapet for de fire Vestlandsfylkene.

Han advarer om at Vestlandets omdømme som «rent og uberørt» står i fare, om det ikke tas grep om turisttrengsel, forurensning og besøksstrømmer. Turismen må spres til andre sesonger og flere områder.

Pisken kommer

Men pisken kommer også til å svinge. Spørsmålet er hvor. Sjøfartsdirektoratet utarbeidet i fjor en rapport der de anbefaler en rekke strengere miljøtiltak i nettopp verdensarvfjordene. En variant av dem kommer sannsynligvis til å bli vedtatt.

Tiltakene kan imidlertid, ifølge en Menon-rapport som Sjøfartsdirektoratet har bestilt, føre til mellom 0 og 25 prosent færre cruiseanløp i verdensarvfjordene, og mellom 0 og 15 millioner færre kroner til turistnæringa i områdene årlig i fem år.

Færre anløp av gamle skip, vel å merke. Rundt 65 prosent av skipene som har besøkt Verdensarvfjordene de siste årene, er fra før det magiske året 2000. Etter det har det kommet flere innstramminger i kravene til renseteknologi. Skip som er bygd tidligere enn dette, trenger imidlertid ikke å følge de nye kravene.

Må gjelde for alle

Både folk, havnevesen og ordførere i Verdensarvfjordene hilser i utgangspunktet de nye reglene velkomne. Men de vil at det skal gjelde for alle. Ellers blir det konkurransevridende. De gamle skipene vil bare finne nye havner, hevder både de – og får full støtte av NHOs reiselivsdirektør, Kristin Krohn Devold.

– Kravene må gjelde overalt. Og cruiseindustrien er veldig endringsvillig! Jeg har fått masse telefoner fra rederier som lurer på om det kommer nye regler og er klare for å snu seg rundt, påstår hun.

Med klar adresse til statssekretær Atle Hamar (V), som forsøker å stå mot den plutselige grønne tsunamien som har reist seg mot ham ute på den flate fjorden.

– Vi har valgt å starte med Verdensarvfjordene, fordi vi har særskilte forpliktelser her. Men vi vil etter hvert vurdere krav langs hele kysten, parerer han.

Betydelig tap

Klima- og miljødepartementet legger nemlig også mye vekt på ordet «økonomisk» foran «bærekraftige fjorder». Og de mulige økonomiske konsekvensene lyser i øyeblikket litt illevarslende guloransje på framtidsscenarioene som avdelingsdirektør Bjørn Pedersen fra Sjøfartsdirektoratet presenterer. Han mener dessuten at den internasjonale cruisenæringa slett ikke er så endringsvillig som NHO Reiseliv vil ha det til.

– Konsekvensen på kort sikt (2020 – 2021) blir at de mest forurensende skipene ikke kommer til Verdensarvfjordene. Men det å innføre de strengeste kravene i alle fjorder vil ha en samfunnsmessig kostnad som er betydelig, siden en mye større del av cruiseflåten sannsynligvis da ikke kommer til Norge i det hele tatt. På sikt er jeg imidlertid enig i at miljøkravene må vurderes for alle fjorder, men ikke i denne omgang, sier han.

Flere miljøvennlige skip

Samtidig påpeker Pedersen at rapporten presenterer meget usikre tall.

– En av forutsetningene i rapporten er at det ikke gjøres noe annerledes enn i dag for å få mer miljøvennlige skip til Geiranger. Her er det et stort potensial. De lokale myndighetene og den norske cruisenæringen har store muligheter for å utvikle cruisenæringen i Norge gjennom markedsføring og prioritering av miljøvennlige skip, sier Pedersen, som tror at antall anløp av de mest miljøvennlige skipene i så fall vil øke.

Han mener også at nye krav også kan påvirke hele cruisenæringen på en positiv måte, også internasjonalt.

– Jeg tror at vi vil se en tydelig reduksjon i utslippene. Industrien kan omstille seg, om den får noen år på seg før det strengeste regelverket innføres, for eksempel i 2025. Dette er jo heller ikke bare et norsk problem. Mange andre destinasjoner i Europa peker på de samme tingene, sier Pedersen, som også mener at grønnere fjorder kan bli mye mer attraktive turistmål for de «riktige» turistene.

Verdenssensasjon på vann

Og flere mer miljøvennlige skip er på vei allerede. For skipsfarten, som til sammen forurenser mye mer enn flytrafikken i Norge, er i sterk endring. Kappløpet om fremtidens løsninger stanger nå mot sidrumpa og bakstreverske regler og trege politikere, mener utviklerne. Som hevder å ha løsningene på bordet allerede.

På lerret bak Nicolai Skogland, som er havneoperasjons-manager for verdens eneste norske cruiserederi, Viking Cruises, lyser bildet av en intet mindre enn verdenssensasjon: Verdens første cruiseskip som går på rent vann! Drevet av flytende hydrogen.

– Skipet er tegnet og klart. Men vi har store utfordringer i forhold til produksjon og distribusjon av drivstoffet langs seilingsrutene. Dessuten mangler det adekvate regelverk, sier Skogland.

Skorsteinen, skipets mest forhatte del, kan på det nye skipet bli den mest populære.

– Her vil alle de beste juniorsuitene ligge, messer han.

Cruiseselskapet har allerede en rekke flere svært miljøvennlige skip under bygging. Alle skal gå under norsk flagg. Rederiet er dessuten for lengst kåret til «Verdens ledende cruiseselskap for små skip», og tar maksimalt 900 passasjerer, for det meste amerikanere og noen briter. På veggene henger norsk kunst for 20 millioner, ved siden av norsk design og med norske ullgensere i skipets motebutikk. Drinkene kan nytes i akevittbaren.

Nå satser de nå stort på cruise i nordeuropeiske farvann.

– I 2015 hadde vi 19 anløp i Norge. I 2020 planlegger vi 217, sier han.

Viking Cruises bygger nå noen av verdens mest miljøvennlige cruiseskip. De har også planene klare for verdens første hydrogendrevne cruiseskip. FOTO: VIKING CRUISES

FOTO: VIKING CRUISES

Innestengt kraft

Og akkurat når vi seiler forbi den lille bygda Hellesylt, dukker det jammen også opp en mulig løsning på hydrogenproblemet.

Hellesylt Hydrogen Hub hevder nemlig at de skal kunne forvandle overskuddsstrøm fra lokalområdet til flytende hydrogen, som kan drive skipene som skal inn i den strømfattige Geirangerfjorden. På båten befinner det seg også en rekke representanter fra Sogn og Fjordanes teknologimiljøer, som også surrer rundt i en lett hydrogenrus. Og i høst konkurrerte tre verft om å tegne Norges første hydrogenferje, som etter planen skal settes i drift i Rogaland i 2021.

– Nå må vi bare ha politikernes vilje til å satse på dette og til å være med på finansieringen, for å kunne realisere hydrogensatsingen. Dette kan sette Norge på verdenskartet, sier Kristian Vik, generalsekretær i Norsk hydrogenforum.

Naturvernforbundet frykter imidlertid at de fine fossene forsvinner i dragsuget.

Verdensarv i fare

Men vanndampen forvandler seg til søt musikk i ørene til Stiftelsen Geirangerfjorden Verdensarv. De vet godt at den høythengende statusen kan være i fare, om forurensning og masseturisme får fortsette som før.

– For noen år siden ble vi trukket fram som eksempler på «best praksis» for vår forvaltning av verdensarven. Slik er det ikke lenger. Etter mitt skjønn har vi nå langt ifra en bærekraftig forvaltning, sier ordfører Arne Sandnes, som også er leder for Verdsarvrådet for Vestnorsk fjordlandskap.

«Sporløs ferdsel» er deres grønnhårete mål og store framtidsprosjekt. Inne i Geiranger kan du allerede kjøre EL-skutere og dra på sightseeing i snertne, kule E-mobiler, og sykle med eller uten elektrisk dytt.

Men de er fortsatt bare små, grønne glimt fra en verdensarvfjord som egentlig skal være Norges «Grønne Fyrtårn».

Mer skittent farvann

De norske verdensarvfjordene omfatter også Nærøyfjorden, et annet område som sliter med svært mange av de samme problemene som Geiranger. Der sliter de også i mye større grad med mangelen på styring av alle de mindre, norske turistbåtene og fritidsbåtene som surrer rundt på fjorden med gamle dieselmotorer og slipper kloakksørpa rett ut i fjorden. Noe de fleste store cruiseskipene visstnok ikke gjør, selv om den kritiske NRK-dokumentaren «Shit ohoi» dokumenterte at de hittil faktisk egentlig har hatt lov til det.

Foreløpig er det heller ingen miljø- eller konsesjonskrav til turistbåtene på fjordene. På Nærøyfjorden konkurrerte på det meste 27 fartøy om å frakte turister mellom Flåm og Gudvangen, anslagsvis med 8500 tomme seter.

Vil ha strengere regler

Derfor vil Fjord1, Norges største ferjeselskap, som sammen med Flåm AS satset mer enn 100 millioner egenfinansierte kroner på miljørevolusjonen Vision of the Fjords, ha strengere regler. Selskapene eier store deler av turistmaskineriet rundt turistmagneten Flåm, Nærøyfjorden og flere andre fjordarmer. Fjord1 har dessuten nå rundt 23 EL-ferjer og fartøy under bygging og i fart.

Derfor har de gode kort på hånden, når reglene for det grønne kappløpet mot framtiden nå skal bestemmes.

De er også allerede svært nære å kunne tilby nettopp fullstendig sporlaus ferdsel i verdensarven, med Flåmsbana og sin nye, helelektriske sightseeingbåt, Future of the Fjords. Nå mangler bare en utslippsfri buss fra Gudvangen til Voss, så kan du reise med helt ren samvittighet fra både Oslo og Bergen til verdensarvfjordene.

– Vi skal være en game changer i industrien. Båtene våre har også vakt enorm oppsikt internasjonalt. Og nå skal vi fase ut det gamle, forurensende båtmateriellet vårt. Men det skal ikke selges til konkurrenter som kan kjøpe dem for en million, og presse ned billettprisene. Dessuten må myndighetene spille på lag i forhold til strengere krav og konsesjoner, understreker Rolf A. Sandvik, som er daglig leder i rederiet The Fjords, som eier båtene.

Rederiet eies av Fjord1 og Flåm AS, som totalt har investert mellom 250–300 millioner i nyskapende fartøyer og infrastruktur.

Strømladehavn

Denne uken sjøsatte de, som nevnt, ENOVA-støttede Future of the Fjords, som skal komme med en revolusjonerende «power dock». En effektiv batteribank som skal fungere som strømlader for flere typer elektriske farkoster, og som kan ta imot kloakk og gråvann fra både denne og andre båter. Det betyr null utslipp i fjorden.

Batteribanken skal etter planen ligge i Nærøyfjorden. Dersom man finner en løsning på hvor den kan ligge, noe som har vist seg mer komplisert enn antatt, på grunn av innsigelser fra ulike myndigheter.

– Ellers må vi finne et annet alternativ. For eksempel Geirangerfjorden? sier Sandvik.

Selskapet har nemlig også som mål å elektrifisere flere fjorder.

De jobber også for å øke verdiskapningen i lokalområdet.

– Vi handler inn det meste lokalt, fra både seteskinn og skipsdesign til ølet og maten om bord, påpeker han.

Fjordenes framtid

I Geiranger prøver de også å få turistskuta til å endre kurs.

– Norge kan ikke sitte i UNESCOS verdensarvkomité, om vi ikke klarer å løse problemene i egne verdensarvområder. Vi må snu blårøyk og fraflytting og skape levende, grønne bygder og grønne fyrtårn. Norge kan velge å bruke Verdensarvfjordene som et utstillingsvindu for norsk, grønn teknologi, sier Katrin Blomvik, direktør for Stiftinga Geirangerfjorden Verdsarv.

Hun mener at strengere reguleringer kan også ha positiv oppside.

– Det kan stimulere til både nyskaping og verdiskaping, noe som blir lite belyst, sier direktøren, som tror at bygda vil kunne klare seg fint med et noe lavere turistvolum.

– Jeg ønsker meg maksimalt to skip inne av gangen. De kunne bli liggende en hel dag, slik at vi får maksimert verdiskapningen i området. Da kunne vi også hatt to skip liggende i Hellesylt samtidig. Dermed kunne det åpne seg et marked for lokale båtutflukter med nullutslipps-fartøy inn til Geiranger. En vinn vinn-situasjon! Og så bør vi spre anløpene utover en mye lengre sesong, påpeker Blomvik.

Direktør for Stiftinga Geirangerfjorden Verdsarv, Katrin Blomvik mener at strengere miljøregler i fjordene også kan fremme nyskaping.

FOTO: CHRISTINE BAGLO

Grønne blink

Fjordseilaset, som startet på noe opprørt hav, surfer plutselig på en bølge av spirende, grønn fjordoptimisme, selv om diskusjonene om masseturismen og cruisenæringa er himmelske pengemaskiner eller parasittnæringene fra helvete, langt ifra stilner.

De grønne fyrtårnene blinker i alle fall en smule sterkere.

Mer fra Dagsavisen