Røff, rufsete og full av sjarm. Opplev Havanna før turistene flommer inn. FOTO: FRANKIX/ISTOCK

Cuba libre

Hva skjer når turismen kommer for fullt til Fidels ferieøy?

Etter at Barack Obama og Raul Castro nylig utvekslet håndtrykk og skåltaler, venter en liten armada av amerikanskeide cruiseskip utålmodig på at USAs handelsblokade skal løftes, og forvandle reisemål som verdensarvbyene Havanna og Trinidad til suvenireldoradoer. Men hva vil da skje med Cubas unike, om enn nedslitte, koloniarkitektur og fattige, men koselige, landsbyer og jomfruelige bade- og dykkesteder?

Foreløpig strander imidlertid brorparten av turistene på de luksuriøse strandhotellene ved Varadero og Cay Largo, flere av dem utstyrt med «adgang forbudt» skilter for vanlige cubanere.

Havannanetter

Da går de også glipp av havannanettene, musikantene på gatehjørnene omkring Plaza de Armas og lukten av rom og billig parfyme, som henger over Calle Obispos bardisker. Havannanatten har aldri hastverk med å nå daggry, til møtet med nye doser av skuffelser og frustrasjoner for den jevne, fattige cubaner, som søker trøst i rumba, rom og nattlige fornøyelser.

Når dørene nå nølende åpnes for USA-turismen, og titusener passasjerer etter hvert begynner å tyte ut av skip og fly for å ta i øyesyn restene av en marxistisk økonomi, betydelig forverret av den amerikanske handelsboikotten, er Cuba dårlig forberedt. I årtier har landets økonomi blitt holdt i live av subsidier utenfra. Først av gamle sovjetrubler, deretter billig brennstoff fra Venezuela.

Større klasseskille

Nå er det er ikke bare øyas infrastruktur som må gjenoppbygges, men også innbyggernes følelse av avmakt – kommunismens biprodukt – må endres. Mange spår at man vil se en retur av noe som vil minne om batistaregimets utskeielser på 1950-tallet, da ferjer gikk i skytteltrafikk fra Sør-Florida til Cubas mafiaeide kasinoer og bordeller.

Da sto Cubas reiseliv for ikke mindre enn en fjerdedel av Karibias totale reiselivsinntekter. Nå står det for fem prosent.

Bivirkningene fra en armada av besøkende vil også utvilsomt skape et enda større klasseskille mellom cubanere uten og med tilgang til turistvaluta. Hvilken påvirkning dette vil ha på den høyst levende cubanske kulturen, er et spørsmål som bekymrer mange. Hittil, derimot, synes ikke utsalget på Cubas kropper, hjerner og sjel å være et tema som har fratatt Fidel eller hans bror, statssjef Raul Castro, mye nattesøvn.

LES OGSÅ: En avlogget generasjon på Cuba

Dollarskillet

Ernest Hemingway, som tilbrakte mange år av sitt liv på Cuba, har fungert som en slags post mortem turistambassadør for øya. Tittelen på hemingwayboken «To Have and Have Not» er en bra beskrivelse av hvordan Cubas reiseliv har skapt en enda høyere mur mellom dem som håver inn sedler med utenlandsk valuta og dem som blir sittende igjen med vekslepenger og rasjoneringskort.

Sex er både blitt en trøst, en av de få uregulerte sektorene i landet – og en betydelig salgsvare. 40 prosent av graviditeter ender i abort. HIV-tallene vil ingen snakke om. Skolebarna får melk på skolen, og barnedødeligheten er lav, men for å få mer enn hverdagsmat, hjelper det å ha et amistad – et nettverk av venner på landet, eller, aller helst, slektninger i USA.

Det er under 200 kilometer fra Malecon-promenaden til Miamis shoppingsentra – som likeså godt kunne befunnet seg på månen for de fleste cubanere.

Rømmer til privat sektor

For femten år siden ble det tillatt å sette i gang små firmaer. Mange grep sjansen, noe som har gått utover den offisielle økonomien. Når man kan tjene svarte penger på å betjene utlendinger, får stadig færre lyst til å jobbe for staten. Noen kvartaler fra Malecon har en revisor gjort om sin førsteetasje om til en iskrembutikk, og en sykesøster jeg traff, sykmelder seg minst en dag i uka for å selge blomster om dagen. Og er prisen høy nok, seg selv, om natten.

LES OGSÅ: Jubler over nye tider på Cuba

Cuba libre

På et litt lurvete torg i Havanna er et seksmanns band godt i gang med en coverversjon av Santanas «Black Magic Woman», mens noen lokale jenter prøver å overtale en tilårskommen turist til å danse en mambo. Jeg holder meg fast i et glass Havana Club og kommer i prat med en kvinne som er tollbetjent nede på havnen.

Hennes månedslønn er den vanlige, omkring 200 norske kroner, og hun innrømmer at tilbudene fra ankommende skip om bestikkelser er harde å stå imot.

– Men nå har jeg i hvert fall en uniform. Får jeg sparken, er det slutt, sukker hun, og undrer på hvordan det kan ha seg at turismen bare øker og øker, mens vi cubanere blir bare fattigere og fattigere.

Dollarmangel

Fra den lange bardisken er det vanskelig å unngå å bli opprørt av utsikten til fjesene som presses mot vinduenes trange gitter, mot et glimt av det sorgløse livet innenfor. Det er ikke jerngitteret som stenger dem ute. Det er mangel på tilgang til dollar.

Uansett hva som skjer vil reiseliv forbli Cubas viktigste næringsvei. Men Cuba har bare 60 000 hotellrom. Stadig flere private værelser – casas particulares – leies ut. Men ofte mangler disse både telefon, WiFi og aircondition. Dette vil favorisere satsing på cruiseturisme, som i forhold til andre former for reiseliv tilfører lokaløkonomien relativt beskjedne summer.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Uberørte perler

Heldigvis har øya mer enn Varaderos strandturisme å by på. Cuba kan også friste med en levedyktig blanding av kultur- og økoturisme. Ingrediensene er der; sjarmerende byer, mange nasjonalparker og et tjuetalls undervannsreservater.

Nesten en femtedel av Cuba består av fredede områder. Dykkeparadiset Jardines de la Reina er blitt kalt Karibias Galapagos, et enormt marint reservat etablert i 1996, der all fangst er fredet, bortsett fra hummerfisket. Mens korallrev trues over hele kloden, er dette robuste økosystemet bevart, til dels takket være fravær av overfiske og masseturisme. Haier trives også her, et positivt tegn, ifølge eksperter.

I tobakksdistriktet Pinar del Rio ligger fincaene på rad. Bøndene her står for 70 prosent av Cubas tobakksproduksjon. De håndrullede, eksklusive Cohiba-sigarene kommer herfra – og en utbredt «under bordet»-handel forklarer mange velholdte hus i sprakende pastellfarger.

Pinar-provinsen er også et nav for utflukter i det vestlige Cuba.

Sykkel og småbønder

Viñalesregionens harmoniske landskap byr på fine ride- og sykkelturer og gir et godt tilskudd til småbøndene, som har god trening i å ta et nøysomt liv på strak arm, bevæpnet med et solid lager av tørrvittighet og selvironi.

– Det er ikke grønnsaker de lever av – det er optimisme! sier min guide.

Jordbruket er ofte organisk på øya, og du ser flere oksekjerrer enn traktorer. Cuba er velsignet med fin matjord, men likevel må mer enn halvparten av øyas mat importeres. Fidel og Che Guevara var bedre demagoger enn økonomer.

Arkitekturens forkjemper

I Havanna er mer enn tre hundre kolonistilbygninger fredet og delvis restaurert, ikke minst takket være den 70-årige historikeren Eusebio Leal, som tok initiativet til bevaringen og oppussingen av deler av det gamle Havanna, gjennom blant annet å få øremerket deler av landets turistinntekter til dette. Leals medborgere bukker ærbødig når de ser ham i gatene. Uten ham ville ikke bare Havanna tapt mye av sin karakter, men også arkitekturen i andre cubanske byer som Trinidad, Cienfuegos, Santiago og Bayamo.

En WWF-rapport uttrykker likevel bekymring for hva «en massiv vekst i masseturisme» vil bety for øya.

LES OGSÅ: Obamas Cuba-kupp

Byråkrati som redningsbøye

– Jeg vil dra til Havanna før byen får sine første Starbucks og McDonalds, røper en amerikansk venn av meg.

Foreløpig er ikke faren overhengende. Det cubanske statsapparatet er fremdeles forankret i en seig masse av kommunistisk byråkrati og marxistisk antiamerikanisme, mens politikere i USA fremdeles stiller seg tvilende til en endelig oppløsning av handelsblokaden.

Til sammen kan dette bli redningsbøyen som vil holde liv i det Cuba som gjør et besøk dit så fascinerende, og som kan gi landet tid til å forberede seg på en mangedobling av besøkende.

For, fattigdom og ulikheter til tross: Havanna er som en drøm når flammetrærne kaster sine skygger mot falmede okerfasader, når Karibias bølger slår over Malecons rekkverk og kjøler ned huden, når du blir invitert bort til et bord og får latterkrampe av cubanernes misunnelsesverdige evne til å skape humor ut av en endeløs krise, når du blir trukket i alle retninger av havannaattens rytmer, når annethvert gatehjørne eksploderer i musikk.

Drømmereise

Holder lokalbefolkningen humøret oppe, fordi man vet at også på Cuba er kommunismen datostemplet? At alt vil bli bedre, eller i hvert fall diferente, når handelsblokaden en gang blir hevet? På naboøya Haiti har de et fint uttrykk – tout tan tet pa koupe, gin lespwa mete chapo: «Så lenge hodet sitter på skuldrene, kan man fremdeles drømme om en gang å få seg en hatt».

Som reisende til Cuba er du med på et eksperiment, der innsatsen er Cubas evne og vilje til å utvikle et reiseliv, uten å selge mer av sin sjel enn Castro-regimet allerede har tvunget dem til. Det er ikke noe å nøle etter – reis nå!

LES OGSÅ: Cuba klar for kapitalismen

 

Utflukter fra Havanna

Den naturskjønne vinalesregionen står oppført på Unescos verdensarvliste, med god grunn: Fascinerende kalksteinsklipper og spennende dyppsteinshuler venter bare 175 kilometer vest for Havanna, i provinsen Pinar del Rio. Høylandet er preget av kaffe- og tobakksproduksjon, og er et populært økoreisemål. Las Terrazas er en økopark som også er verdt å besøke, for sykling, fjellvandring og svømming i elver og små fossefall.

Både dykkeparadiset Maria la Gorda og Cayo Levisa, som ligger for seg selv på en vakker øy i Floridastredet, kan nås i løpet av en tre timers kjøretur i retning Pinar del Rio. Her venter vaiende palmer, ensomme strender, en fabelaktig flora og fauna ved korallrevene.

Gå ikke glipp av: Paladar-fenomenet kom med liberaliseringen av Cubas mikroøkonomi. Plutselig fikk private familier lov til å servere mat til utlendinger (offisielt maksimalt et dusin av gangen) i sitt eget hjem. Det er her du spiser best på Cuba, og får personlig service. Det er også en fin måte å bli kjent med livet til cubanerne. Blant de beste i Havanna er Madrigal, La Guarida, El Cocinero, Atelier, Vistamar og Doña Eutimia.

Å bestille en mojito på La Bodeguita del Medio og skåle for Hemingway er helt på kanten av klisjépreget oppførsel, men Papas «bad old days»-stemning sitter fremdeles i veggene. Baren La Floridita, som har en byste av den tidligere stamgjesten Hemingway, er som regel overrent av turister.